Jeg går fra åstedet. Jeg ser i bakken, hetten er trukket ned over hodet. Jeg hører en dør blir åpnet, og deretter et skrik. Hun må ha sett han, hun må ha sett han ligge der på gulvet med en blodpøl om seg. Himmelen blir med ett enda gråere, og den kalde lufta blir enda vondere å puste inn. Løvet knaker under føttene mine og jeg hører en bekk klukke i nærheten av husene. Jeg ser et barn sykle over veien. Jeg skulle aldri ha gjort det. Jeg skulle aldri ha gjort det, men smerten var så vond. 

Alt hadde vært så fint, jeg og Lena hadde vært så glade i hverandre. Det var kjærlighet ved første blikk, eller andre da, vi hadde gått på barneskole sammen da vi var små. Tenk at hun jenta jeg hadde vært forelsket i under hele barndommen skulle bli min kjæreste da jeg ble voksen. Vi hadde blitt introdusert for hverandre, da vi var blitt voksne, på en fest. Da jeg endelig tok til meg mot til å be henne på date fant jeg ut at hun var mer enn et pent ansikt og harde argumenter. Vi ble forelsket og kjøpte oss en leilighet sammen. En liten og stusselig en, men allikevel en leilighet. Vi hadde vært på ferier sammen og møtt hverandres foreldre. Min kjærlighet for henne ble bare sterkere og sterkere.

Ordene hadde truffet meg som en knyttneve i magen og et slag i ansiktet. Tenk at bare fem korte ord kunne fjerne hele livsgleden min. «Jeg elsker deg ikke mer», bare det å tenke på ordene fikk meg til å gråte hver eneste gang. Det skulle ikke være lov for et menneske å ha en slik makt over et annet. Vi flyttet fra hverandre, men jeg sluttet aldri å følge etter hennes hvert minste skritt. Hun visste det ikke, men de lydene hun hørte av skritt bak seg når hun gikk om kveldene var ikke bare innbilning. Det ble bare enda verre da hun ble kjent med Gustav. De skulle aldri ha møtt, men det gjorde de. De ble forelsket og jeg kjente at jeg ble gal, gal av sinne.

Åh som jeg savnet hennes silkemyke, gylne hår. Hennes perlerosa lepper som de fleste bare kan drømme om. Hun var en rose, en drøm, en varm sommerdag. De mørkeblå øynene så dype at man følte at man falt inn i blikket hennes. Hun hadde holdt hjerte mitt i sin hånd og med en makt til å gjøre hva hun ville med det, hun hadde gjort det verste man kunne gjøre med det. Hun hadde ødelagt det, for evig tid.

Jeg hadde prøvd å akseptere bruddet, jeg skulle gå fra det med hevet hodet og ikke se meg tilbake. Jeg skulle ikke bli sjalu på Gustav. Hjertet mitt har dessverre aldri lyttet til hjernen. Jeg hadde ikke ment å drepe han, fryden var bare så god i det kniven sank inn i hjertet hans. Nå var det hans tur til å føle smerte. Jeg skulle aldri ha gjort det. Jeg skulle aldri ha gjort det, men alt er vel lov i krig og kjærlighet.