Det kom bråk utenfra, hamring og dunking i veggene. De skulle ta ham, de ville føre han til bygningen for gisler. De kom alltid på natten, samme tid og de samme folkene. De tok kun en av gangen for å gjøre det fælest mulig.

 

Han gjemte seg bak skapet i gangen i et lite kott. Kottet hadde akkurat stor nok plass til den lille kroppen. Kjøkkendøra ble dunket inn og de trampet inn i tunge støvler. Jeg løp mot dem for å hindre dem i å finne han, men jeg hadde ikke en sjanse. De slo meg ned med de store maskinene de hadde i hendene. De rev ned bilder og skap, knuste blomstervasene og speil. De hogde inn døra til skapet, skapet ble revet vekk og de fant det lille kottet hvor han satt. Han begynte å skrike, skrike etter hjelp fra meg mens jeg lå på det harde gulvet. Jeg kunne ikke hindre dem i å ta han. De brukte de svarte maskinene som pinner til å dytte han ut kjøkkendøra. De tok han. De førte han til bygningen for gislene.

 

Jeg fant fram den lille og blanke pistolen jeg hadde i skuffen på kjøkkenet, som akkurat fikk plass under den stramme skjorta mi. Nå var det bare å løpe. Jeg løp som en gepard. Tårene rant og det gjorde vondt med de bare føttene mine på den varme bakken. Jeg løp etter dem, de måtte ikke skade den eneste lille biten jeg hadde igjen å leve for. Noen steder var det enorme hull i bakken etter bombene som hadde ødelagt mange menneskers liv og hjem. Denne gangen så det mye verre ut, det lå strødd utover med kroppsdeler av lik som hadde blitt revet i stykker av bombene. Det hadde kommet en brannbil for å spyle bort blodet som rant bortover bakken. Hele veien fram til bygningen var et mareritt.

 

Jeg nærmet meg bygningen nå, jeg sto faktisk rett utenfor porten. Det sto to høye vakter der som holdt i de sorte maskinene. Bygningen var innesperret av et høyt gitter med piggtråd på toppen. Når du først hadde kommet deg inn, var det umulig å komme seg ut. De ble fanget som rotter.

- Hei du, kom deg bort herfra! Ropte en av vaktene til meg.

Han gikk rolig mot meg mens han siktet på meg med den stygge maskinen. Jeg gikk rolig mot han og stoppet da han traff meg med maskinen i magen.

- Hva vil du? Fortsatte han.

- Jeg er her for å hente sønnen min. Svarte jeg.

- Du vet godt at hvis du blir tatt med inn i gisselbygningen kommer du ikke ut før alt dette er over. Hvis du ikke stikker av blir jeg nødt til å ta deg med inn, noe som du kommer til å angre på. Så vær en smart mann og gå din vei.

Jeg var redd, men jeg ble stående på den samme plassen, jeg rikket meg ikke en millimeter. Det ble som mannen sa, jeg ble dyttet inn porten og inn i den grusomme bygningen.

 

Jeg ble fulgt inn i et lite rom i kjelleren av bygningen av en liten mannlig vakt. Veggene var i mur og det eneste vinduet var helt øverst i hjørnet på den ene veggen. Umulig å komme seg ut derfra og mann kunne bare se bakken og ett par soldatstøvler ut fra det. Helt innerst i det ene hjørnet lå de, han og de andre. Det var et bilde som ville sitte i hodet mitt for resten av livet. De hadde blitt tatt en etter en akkurat som fluer. De lå som døde lik oppå hverandre, stive og kalde, sårede og de hadde blod på klærne. De hadde drept dem, sønnen min og resten av familien.

- Hvorfor drepe Sivile, uskyldige mennesker? Sa jeg samtidig som jeg dyttet til den lille vakta. Han hadde ingen av de skumle maskinene i hendene sine.

 

- Du vet jo at alt er tillatt i krig og kjærlighet. Fortalte han og smilte lurt.

De gærne folkene hadde drept dem! Han hadde drept dem. Det klikka for meg, jeg hadde ingen ting igjen å leve for. Denne mannen som sto rett foran meg var ubeskyttet og minst 30 centimeter lavere enn meg.

- Snu deg, skrek jeg. - Du sa at alt også er tillatt i kjærlighet? De ordene burde du angre på at rant t av leppene dine.

 

Jeg hadde mista kontrollen og han som nå sto foran meg hadde drept familien min. Situasjonen var klar, fremtiden var klar, jeg visste hva som kom til å skje. Situasjonen var perfekt til å benytte meg av den lille blanke pistolen. Jeg hadde aldri drept noen i hele mitt liv og jeg hadde aldri tenkt tanken. Hva skulle jeg gjøre? Jeg ville ikke bli kalt for en morder for resten av livet mitt heller, men jeg kunne smake hevn som salt ytterst på tunga mi. Jeg ble nervøs, varm og svetta rant. De store øynene mine gikk lynrask frem og tilbake.

 

To kuler ble avfyrt av pistolen, den ene traff han i bak hodet. Han landet først på knærne også datt han framover og slo hodet i mur gulvet. Den andre kulen traff meg i tinningen. Den gravde seg innover i hodet mitt, det svei, men brått ble alle følelsene borte. Jeg landet på ryggen og slo bakhodet i gulvet, men jeg hadde ingen smerte. Blodet mitt ble kaldt som is, men så kjente jeg en varm hånd som varmet på den breie brystkassa mi.

- Far, jeg lever! Hørte jeg en lav stemme hviske, samtidig som øynene mine ble automatisk lukket av seg selv.