Femten – seksten - sytten.. Svetten rant i store dråper nedover Selmas panne. Atten – nitten.. Hun var nødt til å rekke å ta dagens 200 situps. Det hadde vært en dårlig dag. Selma hadde hatt mange av dem i det siste. Leksene hopet seg opp, og vennene så hun sjelden. Dessuten gikk ikke tallene riktig vei heller. Hvordan kunne så mye slit resultere i ingenting? Men Selma hadde kontroll. Hun følte seg tom. Det var en god følelse. Den riktige følelsen.  

Døren knirket idet Selma vred på handtaket. Klokka hadde nettopp slått ti, og det var på tide med kveldsmat. Felles kveldsmat. Selma kjente at det var en diger knute i brystet hennes. En knute som ikke engang Tante Knute kunne løst opp. Hun kunne virkelig ikke fordra disse fellesmåltidene som moren hadde innført. ”Det er viktig at familien samles ved bordet i hvert fall et par ganger daglig,” hadde hun sagt. For Selma betød dette bare enda et endeløst måltid med ”Nei takk”, ”Jeg er mett” og andre falske påstander. Etter en time med løgn, la hun seg. Selv om det var tidlig, hadde hun ingen problem med å sove. Hun var sliten nå.

Idet lyset skimtet inn gjennom gardinene, ble Selma vekket av en alt for høylytt vekkeklokke. Det var lørdag, men hun hadde ikke tenkt til å kaste bort et sekund av dagen. Den rustne kroppen tvang seg ut av senga. Selma satte ned én fot av gangen, i håp om at hun i dag hadde klart å stå opp på riktig ben. Hun hev på seg klærne, knøt lissene på de slitte joggeskoene, og så var det ut døra.  

Kroppen føltes tung. Selma tenkte øyeblikkelig på gårdagens inntak, men fant noen store kalorimengder. Det var så fredelig i dag. Den eneste lyden man hørte, var bekken som sang og grusen som knaste under sålene. Det var i disse øyeblikkene hun virkelig begynte å tenke. Selma var redd. Redd for å bli oppdaget. Det virket som om familien hadde blitt mer oppmerksom i det siste. De felles måltidene, hvor moren satt og fulgte etter med et falkeblikk, hadde bare vært en bekreftelse på den bekymringen. Moren var ikke den eneste som hadde merket det. For noen dager siden hadde Silje, en i klassen, kommet bort og kommentert hvor tynn Selma hadde blitt i det siste. Hun spurte om det var med vilje. Det var med vilje, ja, men var det Selmas vilje? Sulten og kontrollen hadde tatt over hodet hennes. Den tok så stor plass at det så vidt var plass til henne selv lenger. Hennes egentlige selv.

Idet Selma var på vei ned den eneste nedoverbakken i runden sin, kom hun til å tenke på hvordan livet hennes gikk samme veien. Det eneste som gikk oppover for tiden var vekta. Vekta, ja. Det virket som om det kun var den hun kunne stole på for tiden. Den og bloggen hennes. Alle andre hadde skumle baktanker, og skjulte motiver, mens vekta viste klart og tydelig hva som var galt, og til en sjelden anledning hva som var rett. I går, da Selma skulle veie seg, ble hun stående i en hel time foran speilet. Hun klep og tok tak i overflødig fett. Store, ekle stykker med hud. Hun fikk en hel time til å gå, bare ved å stå og gråte over hvor feit hun var. Sammenbrudd. - Hun skammet seg.

Selma stoppet opp. Fikk ikke puste. Hun skyndte seg bort til nærmeste stein og prøvde å roe seg ned. Kjappe, korte åndetrekk. Hun holdt hendene over magen. Kjente en kald, salt dråpe falle ned i munnen. Denne gangen var det ikke svette. Det var tungt dette her. Å leve. Det hadde blitt mye tungere i det siste. Hvorfor kunne hun ikke bare bekymre seg over vanlige ting? Som tapt kjærlighet, og dårlige karakterer? Selma hadde nesten lyst til å ta det store steget i riktig retning, men hun hadde mistet retningssansen. Retningssansen som viste veien mot friskhet. Friskhet, og et vanlig liv.

Au! Selma klep seg selv i armen. Det etterlot et stort, rødt merke. Hun måtte slutte å tenke i de banene. Hun visste hva hun ville, og hun var sterk nok til å få det til. Nå måtte hun skyve vekk all svakhet som stod i veien. Få tilbake kontrollen. Være sterk!

Resten av joggeturen hjem gikk lett. Selma hadde funnet en modus hvor hun stengte alt ute. Hun ble umennesklig, og klarte å yte på topp, til tross for at hvert eneste ledd i kroppen gjorde vondt.

Da hun kom inn døra, ble hun straks overrasket. Et par slitte, rosa pumasko stod i gangen, der hennes egne vanligvis stod. Selma hadde fått et helt annet forhold til ordet ”overraskelse” i det siste, men denne var god. Det var lenge siden hun hadde sett Hanna nå. Hun hadde feiret bursdagen sin dagen før, men Selma hadde ikke våget å komme. Hun var så redd for at noen skulle merke noe, så hun holdt seg så mye for seg selv som hun kunne. Dessuten visste hun at det var alkohol involvert, noe som betød kalorier. Men nå var hun her. Hun hadde tatt seg bryet til å komme på besøk. Selma skulle egentlig ha dusjet, men nå hadde hun jo besøk. Det gjorde ingenting. Dusjen var aldri noe å se fram til uansett, da hun alltid var nødt til å passere speilet naken for å komme seg under vannet.

Inne i stua ventet nok en overraskelse. Mammaen til Hanna? Hva gjorde hun der? Selma prøvde å få øyenkontakt med Hanna, men Hanna så bare ned i fanget sitt. Hun så innestengt ut. Ansiktet var helt grått, og øynene blanke. Hun så redd ut. Hva var det som foregikk her? ”Kom og sett deg, Selma,” sa moren hennes. Selma satt seg. Det var helt stille. Moren til Selma var den som turte å bryte stillheten: ”Vi vet det,” sa hun. ”Vi vet hva som foregår med deg for tiden”. Selmas hjerte banket. Det banket så hardt at det kjentes ut som om det skulle hoppe ut av brystet. ”Hanna har lest hva du har skrevet på bloggen din. Jeg har fått lese igjennom det. Jeg skjønte at noe foregikk, men at det var så ille…”. Bloggen?! De siste månedene hadde Selma ført ned alt av tanker, matinntak og hendelser i en nettdagbok. En blogg. Aldri hadde hun trodd at nettopp denne bloggen skulle brukes til å felle henne. Bloggen som Hanna satt med i hendene. Ark på ark med bevis. Det var ingen vits å benekte det. Selma hadde ingenting å komme med. Hun kjente tårene presse på. De presset på som aldri før. Saltvannet rant nedover kinnene hennes. Hun ville bare rømme. Dra langt vekk. Si til Hanna at hun bare kunne ryke og reise. Hun følte seg betrådt. Hun følte seg takknemmelig.

Selma ble bare stående. Hun var helt stiv i ansiktet, ingen mine. Kun tårene som rant. Ingen følelse. Hun var nummen. Nummen i hele kroppen. Hanna kom mot henne. Nå gråt hun også. Hanna omfavnet henne. ”Vi vil bare hjelpe!”. Hun hikstet. ”Alt kommer til å gå bra”. Selma brast i gråt. Hanna også. I en stor klem av snørr og tårer, virket det som om noe løsnet. Noe ble tatt av Selmas skuldre. En enorm bør. Hun så bort mot mødrene. Det var tårer på kinnene hos dem også. Det føltes godt. Tenk så heldig hun var. Hun hadde noen som brydde seg om henne. Nå var det på tide at hun klarte å bry seg om seg selv igjen. Hun skyldte dem såpass. Hun skyldte seg selv såpass.