Den kalde vinden blåste kaldt gjennom det frosne landskapet. Jeg gikk på den frosne veien, ubevisst om at dette nok var siste gang jeg kom til å gå mot det lille røde huset i vei kanten. Veien snodde seg gjennom landskapet som en orm i gresset. Hvis man så godt etter fra der jeg stod kunne man se huset mitt, det lille røde huset ved veikanten.

 

Den sure vinden blåste kjølig i mitt røde ansikt, og fingrene mine kjentes ut som frosne istapper.  Bilene på veien kjørte fort og hensynsløst. De fleste kom vel hjem fra jobb. Jeg hadde et fjernt håp om at i en av bilene satt mine foreldre, men det kunne jo ikke skje fordi de jo døde i fjor. Det var egentlig ikke så dramatisk, de bare sa farvel og satte seg på flyet til Tyrkia. Det var det siste jeg så til dem.

 

Det var bare jeg som gikk på den frosne veien, kanskje ikke så rart når det var så kaldt, men jeg likte å gå. Jeg ble liksom skapt for å gå. Jeg hadde en fin oppvekst som barn, foreldrene mine var bygdas sosiale midtpunkt, de arrangerte fester og arrangementer, derfor døde mye av det sosiale livet i bygda bort med mor og far.

 

«Gjort er gjort», pleide mor alltid å si. Jeg visste jo godt at man ikke kunne dra tilbake i tid og endre det som skulle til å skje, fordi det måtte skje, og det var sikkert en grunn for at det skjedde denne kalde dagen, midt på vinteren, på denne veien, i det frosne landskapet der hvor bilene ikke viser hensyn til oss som går på veien.

 

Vinden sluttet å blåse, og jeg kunne ikke lenger høre at det knaste i bakken når jeg gikk, kunne ikke høre suset fra bilene, alt virket så annerledes, alt var så stille, så fryktelig stille. I det neste øyeblikket lå jeg i den nedsotete snøen i grøftekanten fastklemt mellom en bil og bakken. Det var som om alt gikk i bilder, og jeg klarte ikke helt å kontrollere det som skjedde. Det eneste jeg kunne føle var noe kaldt som skar som en kniv gjennom brystet mitt og så ble det svart og stille.

 

Ting går så fort, alt var skjedd i løpet av sekunder. I det ene øyeblikket går jeg stille og ensom hjem til det røde huset mens jeg tenkte på mor og far, og i det neste ligger jeg bevisstløs i grøftekanten.

 

Det neste jeg husker var at jeg myste utover et hvitt rom med masse apparater og desperate mennesker som surret rundt meg som illsinte bier. Jeg hørte noen som ropte «han er våken!» og jeg kunne se at folkene rundt meg ble mer opphisset enn noensinne. En maske ble satt over ansiktet mitt og igjen ble alt svart.

 

Da jeg omsider kom til meg selv, kunne jeg kjenne en slags ømhet over hele kroppen og jeg hadde ikke lenger følelse i bena. Jeg lå på et lite hvitt rom, og i dette rommet var det flere apparater og utstyr enn i det andre. Jeg lå på et sykehus og hadde akkurat blitt operert, ikke rart at jeg følte denne ømheten når bena mine ikke lengre så særlig levende ut. Jeg klarte virkelig ikke å røre på bena, det var som om de ikke var der, som om det bare var noen dinglende utvekster. Jeg hadde kabler overalt på kroppen. Jeg kunne kjenne at det ikke hadde vært noe lite uhell jeg hadde vært utsatt for.

 

Det var en annen seng til høyre for vinduet. Jeg kunne ikke se hvem som lå der fordi det var et forheng foran. Jeg orket heller ikke å tenke på og være sosial på dette tidspunktet, så det gjorde ikke noe.

 

Jeg så ut av vinduet natten var svart og stjernene funklet i det fjerne.

 

Morgensolen skinte gjennom de grå gardinene, og det sterke lyset blendet meg. Jeg husket brått hvorfor jeg lå her og fikk noen dramatiske flashbacks fra en rød Golf.

 

Fyren ved siden av meg lå nesten helt stille, det kom bare et par ”grynt” innimellom. Jeg klarte virkelig ikke å sovne igjen, og kunne ikke la være å tenke på alt som hadde skjedd i går og hvordan det skulle gå med de bandasjerte bena mine, og den sola hadde i hvert fall ikke jeg bestilt.

Midt i blinken tenkte jeg, akkurat sånn det skulle ende. På sykehus!   

«Perfekt», ploppet det ut av meg, jeg kjente nesten ikke igjen min egen stemme, den var liksom så sprukket, hørtes nesten ut som om jeg hadde røyket hele livet.

 

Det kom noen inn døra. Jeg snudde meg. Brått så jeg at det var en av legene som kom inn, han hadde på seg en slags hvit kjole og han hadde stetoskopet rundt halsen. Jeg var så sikker på at han skulle gå rett bort til meg og forklare alt som hadde skjedd og hva som feilet meg, men han gikk bare over til senga bak forhenget. Jeg var jo egentlig litt spent på hvem jeg hadde delt rom sammen med i hele natt. Legen dro forhenget til side, og jeg ble blendet av en annen sol enn den jeg er vant med. Det var den vakreste øyesten jeg noen gang hadde kastet mitt blikk mot. Jeg fulgte hennes blikk, brått så hun også på meg, blikket sa alt og uten å veksle et ord hadde vi funnet tonen.

 

Legen gikk ut av rommet nesten like fort som han kom, og vi var alene.  

«Hvor lenge har du vært her?», spurte jeg. Utrolig at jeg klarte å stokke ordene så godt uten å rote det til.

«Jeg kom i går, jeg var involvert i en grusom ulykke», svarte hun.

«pussig fordi jeg var også involvert i en ulykke i går, bilen som kjørte på meg var rød det er vel nesten alt jeg husker», sa jeg.

Kvinnen så rart på meg, akkurat som om jeg skulle ha gjort noe galt.

«Vet du hva? Jeg tror vi har truffet hverandre før, bilen min er rød» sa hun, sukket dypt og så ned.

Jeg forstod at vårt første møte gikk rett i grøfta, men nå kunne det bare gå en vei. Dette var kvinnen i mitt liv.

Jeg hadde blitt truffet av ”Amor’s bil”.