Vi var på leir. Jeg likte deg godt. Vi skulle sove under åpen himmel, og du hadde lagt deg ved siden av meg. Nå var jo jeg den eneste jenta, men det var ikke derfor du likte meg. Du likte meg for den jeg var. Og jeg likte deg.

Men du kom aldri å la deg. En annen kom løpende bort til meg, og alle de andre guttene og jeg så opp. Han spurte om jeg likte deg. Jeg torde ikke si sannheten foran alle de andre. Jeg svarte nei. Han løp inn i skogen igjen, til der hvor du satt. Han kom ut igjen, og sa at du likte meg veldig godt, og om jeg var sikker på at jeg ikke likte ham. Foreldrene våres kjente hverandre, og lillesøsteren din hadde gitt meg en klem. Jeg svarte nei en gang til. Alle guttene så på meg. Hva?, tenkte jeg. Du kom ut igjen fra skogen, sammen med vennen din. Du flyttet deg noen timeter unna meg. Men det føltes lengre enn det var. Jeg savnet deg allerede. Men det hadde blitt så pinlig om foreldrene mine og broren min hadde funnet det ut, tenkte jeg. Det var derfor jeg sa nei. Innerst i hjertet mitt var jeg forelsket i deg. Du sa at du bare hadde tullet med meg, for å se om jeg likte deg. Jeg visste at du løy. Jeg kunne se det i øynene dine. Hadde du grått? Jeg husker ikke stort mer fra den dagen. Jeg husker vi måtte vaske som straff, men jeg husker ikke deg. Jeg husker at lillesøsteren din kom og ga meg en klem, og ville at jeg skulle kjøre i samme bil som deg og henne hjem. Men jeg husker ikke deg. Jeg husker bare at når jeg kom hjem, satte jeg meg på gulvet ved sofaen, og tenkte på deg.