Jeg heter Gina. Jeg var en gang ungdom. En vanlig ungdom som bare ønsket å være seg selv. Gjennom mine ungdomsår erfarte jeg at det å være seg selv ikke er det enkleste i denne verden. Klær, sko, oppførsel, personlighet, alt skal være som alle andre. Alle skal være like. Ingen kan skille seg ut. Hva for en tulling ville vel det vært som skiller seg ut? Som ikke går på fester og har det gøy, men faktisk har det gøy på andre måter, eller går med klær fra bruktbutikker, og sparer pengene sine for sånn sløsing på merkeklær. Aldri om han eller hun ville blitt godtatt!

Luna, den upopulære jenta i min klasse, var bare i seg selv en definisjon på et vanskelig ungdomsliv. Hun var smålubben, brunt hår – ganske fint vel å merke, brune øyne, fregner, briller og klær fra bruktbutikken i bygda. Ikke bare hadde hun klær fra bruktbutikken, mange av klærne hennes var også etter bestemoren hennes. Men det folk ikke visste, var at innenfor de gamle, stygge klærne skjulte det seg et varmt hjerte. Et varmt hjerte som ikke ønsket annet enn godt for alle og enhver. Men Luna var en slik person som aldri ville blitt godtatt for den hun var. Hun var jo annerledes, var hun ikke? Og er man annerledes er det vanskelig å bli godtatt. Det er en av mine erfaringer som ungdom.

Det som hendte med Luna var forferdelig. Det var grusomt. Jeg husker følelsen av en stor klump i magen da læreren kom inn i klasserommet vårt og fortalte hva som hadde skjedd med Luna: Moren hennes, som var narkoman - og hennes eneste familie, hadde funnet Luna liggende i sin egen seng med pillene til moren. Pilleboksen var tom. Det samme var Luna. Hun var ikke mer.

På nattbordet hennes fant moren et brev der det var skrevet med Lunas pene håndskrift:

«Da dette blir lest, vil jeg ha forlatt denne verden. Den verden der ingen blir godtatt om de ikke er som alle andre. Den grusomme verden der sorger og bekymringer stadig oppstår. Jeg har det bedre nå. Mye bedre. Her er ingen som krever noe som helst.

 

Jeg ønsker deg lykke til, mamma, og vet at du kan. Beklager at jeg ikke var sterk nok for livet. Jeg har de siste årene opplevd flere ting jeg ikke orker å leve med, og vil til et sted der alle kan bli godtatt. Dit alle kommer når deres tid er inne. Jeg ønsket min tid nå.

 

Jeg er lei for at ikke mobberne har det bedre med seg selv.

 

Takk for de fine barndomsårene, Gina. Vis deg selv, for min skyld.

 

Luna.»

Reaksjonen på dette, var at alle fikk beskjed om å dra hjem og tenke. Og det gjorde vi. Hele klassen forsvant fra skolen uten et ord. Ingen ga fra seg så mye som en lyd. Skolegården var fylt av tomme ansikt, og en stillhet jeg aldri vil glemme. Dette var noe ingen hadde forventet. Mobbingen var jo bare uskyldig moro på en annens bekostning, ikke sant?

Klumpen som hadde satt seg i magen min, forsvant ikke før etter en lang tid. Jeg var en av mobberne. Jeg var en feig, uselvstendig mobber. Klumpen jeg hadde i magen var en skyldfølelse. En skyldfølelse jeg aldri ville bli kvitt. Jeg var en del av skylden i alt dette. Og det bare fordi jeg var så feig. Aldri hadde jeg hatt noe imot Luna. Jeg hadde alltid beundret henne for den hun var. For at hun turte å være så annerledes. Så hvorfor mobbet jeg henne? Jeg var redd for å ikke bli godtatt. Som alle andre bortsett fra Luna. Hun var annerledes.

Luna var en gang min beste venn. Hun var der alltid for meg, samme hva. Jeg husker en gang da vi var små. Luna hadde en yndlingsbamse, Mr. Teddy, som hun hadde fått til ett årsdagen sin. Da jeg hadde vært med i en voldsom bilulykke, besøkte Luna meg på sykehuset. Hun hadde med seg Mr. Teddy, og klemte godt rundt ham før hun rakte den fram til meg og sa:

«Her. Du kan få den.» Jeg visste hvor mye den betydde for den lille jenta. Likevel ville hun gi den til meg. Aldri før eller senere har jeg følt en slik varme fra en annen person. Luna hadde en utrolig personlighet. Hun tenkte på alle andre før seg selv. Likevel var utseendet hennes nok til at hun skulle bli hardt mobbet.

Luna visste at jeg ikke var meg selv. Hun visste at jeg var for feig til å stå imot. Jeg husker en annen gang, da vi tok fra henne klærne i garderoben. Vi puttet de i søppelkassa utenfor gymsalen. Jeg fikk en klump i magen hver gang vi gjorde noe mot henne. Jeg hadde ikke lyst. Da vi litt senere var utenfor klasserommet, sa jeg til de andre at jeg glemte noe i garderoben, så jeg gikk tilbake samtidig som jeg plukket med meg klærne til Luna opp av søppelkassa. I garderoben stod dusjen fortsatt på. Jeg la klærne til Luna på krakken utenfor, og tittet inn i dusjen. Der satt hun under dusjstrålen i fosterstilling. Hun gråt ikke. Hun bare satt der. Tom i blikket. Hun så på meg, og jeg fortalte henne forsiktig at klærne hennes nå lå på krakken. Det hun svarte var noe som satte seg i meg for alltid:

«Jeg ser deg, Gina. Jeg ser deg, ikke den du prøver å være. Og jeg syns det er synd at du prøver så hardt.» Jeg kan fortsatt huske de setningene ordrett. Og jeg husker det som om det var i går. Det satte virkelig spor i meg. Hun hadde så rett.

Jeg ble invitert i begravelsen til Luna. En begravelse så trist og full av tusen følelser. Jeg kunne virkelig bare ikke forstå at Luna ikke mer var blant oss.

Det var totalt umulig å holde igjen tårene denne dagen. Jeg hadde ikke grått over situasjonen tidligere, men nå innså jeg at Luna hele tiden hadde vært min beste venn. Hun så ikke på meg som en mobber, fordi hun visste at det ikke var meg. Luna så meg, ikke den jeg prøvde å være.

Jeg gråt hele dagen. Jeg vet ikke om jeg gråt over Luna eller meg selv. Det eneste jeg visste var at alt dette hadde forandret meg for alltid.