Før trodde jeg at sjefen min var en kjedelig og ensformig person. Han var en frustrerende god leder og han var irriterende intelligent. Han sto liksom litt over oss ansatte. Til tross for hans intellekt, syntes jeg at han var drepende kjedelig. Man kunne liksom forutsi det han kom til å si. En ting jeg aldri forstod ved ham, var at han aldri ville snakke om et bilde som hang på kontoret hans. Det var ganske smalt og loddrett, men det var så langt at det strakk seg nesten fra den ene til den andre siden av veggen. Bildet het “Metamorphosis” og var tegnet av kunstneren M. C. Escher.

 

Det var en helt vanlig dag på jobben. Sjefen kalte meg inn for å gi meg en stor bunke med papirer. Han sa at jeg skulle gå gjennom dem. Å “gå gjennom” papirer betyr at jeg skal skumlese ett og ett papir,og kaste ca. 90% av dem. Mellom papirene fant jeg en liten dagbok i skinnperm.

 

Jeg satt der og leste. Jeg ble utrolig fascinert og overrasket av det han hadde skrevet. Det var da jeg oppdaget hvem sjefen min egentlig var. Det virket som han levde et slags dobbeltliv. Kanskje han var schizofren? Jeg visste ikke helt om dette var tilfellet, så jeg bestemte meg for å kopiere sidene han hadde skrevet og vise dem til en psykiater.

 

Her er det han hadde skrevet:

 

Metamorphosis

 

Når jeg tenker meg om, er jeg egentlig ganske annerledes enn de fleste “normale” mennesker. Både banksjefer og uteliggere kan ha et vanlig sosialt liv, men kan disse mennesketypene være “normale”? Ja, de kan være det hvis de absolut vil. Jeg (som menneske) ser på meg selv som et unormal, fordi jeg har et stort, unormalt problem.

 

Jeg ser på meg selv som to forskjellige personligheter. En av disse personlighetene er min egen bevissthet. Det er “jeg” som person. Jeg kan ikke forklare det, men det er bare “jeg.” Den andre personligheten er den som har makt. Den har en stemme som “jeg” ennå ikke forstår. Det er den som veileder og passer på meg. Den fungerer som en slags fengselsvakt som hindrer meg i å gjøre det “jeg” vil. Disse to personlighetene; “fangevokteren” og “jeg”, strider mot hverandre hver dag, og det er alltid “fangevokteren” som vinner. “Fangevokteren” er atså en stemme inni hodet mitt som “jeg” alltid adlyder. Hvorfor “jeg” alltid adlyder den vet jeg ikke, men den fører meg alltid til suksess.

 

Uten “fangevokteren”  ville jeg aldri blitt en banksjef. Jeg er ikke rik fordi jeg vil det, men for at fangevokteren har passet på meg for godt. Banksjef-personligheten min er ikke en egen personlighet, men bare en sub-personlighet; en del av fangevokter-personligheten. “Fangevokteren” har altså gitt meg jobb med god lønn og enda bedre status, fri tannpleie, obsjoner, royalties, fallskjerm (jeg har ikke fått det enda, men jeg kommer mest sannsynlig til å få det), Chevrolet, seilbåt, klimaanlegg, dame og faen og hans oldemor! Trenger jeg alt dette for å bli lykkelig? Jo, men jeg føler meg ikke helt lykkelig hvis “jeg” ikke er en fri personlighet.

 

“Jeg” er et geni i fangenskap!

 

Når man sover, mister man kontroll over bevissteten og refleksene tar over. Etter flere timer begynner man å drømme. Da blir hjernen ryddet opp, og alle intrykkene fra dagen blir lagret pent og ordentlig, så langt som mulig bak i hjernen. Når jeg sover, nyter jeg den beste stunden i hverdagen. Det er da “fangevokteren” kobles ut av bevisstheten min.

 

Jeg har i den senere tid lært meg en teknikk for å ta kontroll over meg selv om natten. Jeg sover meg inn i en slags drømmetilstand, der “jeg” har kontroll over “meg”. For at det skal fungere, må jeg få bort “fangevokteren”. Jeg legger meg for å sove med lyset på, og prøver å tenke på rommet. Jeg konsentrerer meg så mye om rommet, at jeg husker på det når jeg mister bevissteten. Jeg tvinger meg selv til å reise meg opp for å ta å ta og føle på ting. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvordan jeg gjør det, men jeg har det klart for meg. Det er bare litt vanskelig å få på papiret.

 

Når jeg har gjort dette, har jeg en slags bevisstet, men fangevokteren er borte og jeg kan gjøre hva “jeg” vil. I disse timene husker jeg lite fra min våkne tilstand og jeg har helt glemt “fangevokteren”. Det føles ut som om jeg lever i en annen verden. I halv-søvne kan “jeg” finne på mange ting som jeg ellers aldri ville ha gjort. Noen ganger kan jeg lage et kunstverk, andre ganger kan jeg dra på byen. En gang kjøpte jeg et dataspill da jeg var i byen. I natt har jeg begynt å skrive en dagbok, for i natt husker jeg det meste som skjedde idag. Imorra skal jeg lese boka for å minne “fangevokteren” om  at “jeg” også er en vesentlig del av meg. Imorra skal jeg ta dagboka med til jobben og lese den hver gang “fangevokteren” plager meg. Nei, nå må jeg jammen legge meg i senga igjen, for nå begynner jeg å drømme...

 

TIL FANGEVOKTEREN:

 

Denne boken er mitt våpen som jeg sakte, men sikkert skal utslette deg med!

 

Metamorphosis!