Hun var annerledes. Annerledes fra alle de andre. Hun ville langt, langt vekk. Vekk fra alt det vonde. Vekk fra all utestengelsen, mobbingen, det vonde hun hadde bært på i alle disse årene. Ingen kom til å savne henne, ingen kom til å legge merke til at hun var borte engang. Hun betydde ingen ting, for noen. Alle hatet henne, for hun var annerledes, mente alle. Men hun hadde dager som var fine, dager som var grusomme. Noen dager følte hun seg faktisk ganske pen. Men da kom noen med en sleip kommentar. Så enten så var det å føle seg pen, men bli kalt stygg, eller så var det å føle seg stygg.

 

Det var en dag langt i mai. Det var sol, og egentlig ganske deilig. Det var 9 grader og sol Amor hadde akkurat kommet seg opp av senga. Hun var sliten og trøtt, hadde vondt i øynene, kom seg til speile og så at øynene var helt røde fra i går når hun hadde gråtet seg i søvne, etter å ha hørt på trist musikk. Det var ikke ett stort sjokk for henne, for det var det hun nesten pleide å se hver eneste morgen. Hun ønsket seg bare mange venner, og en kjæreste som viste at han brydde seg om henne. Men det var visst for mye å bry seg om. Hvorfor måtte det akkurat være meg?Tenkte hun stadig for seg selv.

Jeg ønsker bare å være som alle andre, sa hun til seg selv.

 

Hun brukte mye tid på dataen, snakket på msn, og chattet masse, men der var det i alle fall noen som brydde seg om henne. Hun følte seg som hun var i en annen verden. Borte fra alt det vonde, der kunne hun snakke med mennesker som brydde seg om henne, men som bodde langt unna. Hun elsket å hjelpe folk som ikke hadde det bra, folk kom å snakket med henne på nettet, betrodde seg til henne, og tok i mot råd. På internett kunne hun få pene kommentarer. Det var stadig mange gutter som sa til henne at hun var pen, men det var liksom ikke nok. Hun trengte å høre noen si det som bodde i nærmiljøet.

 

Sol Amor var filipinsk, 16 år, pene, store brune øyne og egentlig ganske pen. Hun hadde langt brunt slett hår som rakk henne til hofta, og ganske perfekt kropp. Men det var noe som ikke var så bra med henne. Hun hadde problemer med å si R, også hadde hun en merkelig nese, kviser hadde hun å, men de dekket hun febrilsk med dekk krem. Hun hatet den i alle fall for den var sånn i veien. Den var svær, og firkantet, og hun ble så irrtert hun hatet den. Hun hatet utseende sitt, Hun hatet seg selv! Hun var annerledes enn alle andre. Det var kanskje derfor ingen ville være sammen med henne, og alle slengte falske rykter.

 

Dumme nese, dumme utseende, dumme R! Hun hatet seg selv.  Nå var hun på vei ut av døra. Ha det, sa hun, og smalt døra igjen. Ikke var det vits si ha det. Mammen var så lat at hun lå på sofaen hele dagen å maset om mat, brus sjokolade og det som var. Når skulle det ta slutt? Alt det greiene her? Lekser var det mye av også, men fikk hun noe hjelp? Nei. Hun hadde heller ikke hatt bra fortid, hun hadde mistet en av sine brødre på 19 år, hun hadde ett godt forhold til han. Petter som han het. En ordentlig kjekk kar, som elsket å være snill mot andre, og han pleide å være mye sammen med Sol Amor.

 

Men så kom han ut for en ulykke når han var på tur med kjæresten sin. Flyet styrtet. Det var 10 skadede, og de var døde. Der var Petter og kjæresten. De var borte, helt vekk, de levde ikke lenger. Hver Sol Amor tenkte på det, fikk hun tårer i øyne. Den eneste trøsten hennes døde. Hun bare tenkte enda mer på å ta selvmord selv. Armene hennes hadde masse merker. Hun hadde skjært seg med barberblader, da ble alt så mye bedre. Hun kunne beholde roen, for det tok smerten bort.

 

Nå var hun på skolen, hun hadde fått ett par blikk, men prøvd å bare se ett helt annet sted, eller bare se stygt på de tilbake. Hun kunne ikke noe for at hun var sånn hun var. Men annerledes var hun så absolutt. Annerledes en alle de andre. Hun kom im i klasserommet. Hun hørte noen le. Men det var faktisk ei som sa hei. Sol Amor var sjokkert, sa forsiktig hei tilbake. ”Ring” ringeklokken ringte. Timen begynte. Folk latet som de hostet, men sa ”Trollet”. Når de sa det, så tenkte Sol Amor på det broren petter alltid pleide å si: ”Næmmen, kjære vennen min, ikke hør på de, de er bare misunnelige for du er så pen vettu. De pene øynene, og den kroppen”. Da smilte Sol Amor for seg selv, hun følte seg litt bedre. Egentlig hadde hun bare lyst til å snu seg og slenge noe tilbake til de som hadde kalt ho trollet, for hun visste akkurat hva hun skulle si tilbake til dem. De orda hadde hun hatt klart lenge, men hun turde ikke, si noe stygt tilbake, hun var redd for at de skulle gjøre noe mot henne, slå og sparke henne for eksempel. Hun visste akkurat hva de kom til å si. ”Ooh, tror du at du er tøff nå? Så kommer de til å begynne og le. Hun var for svak. Hun kjente tårene presset på, men hun måtte holde igjen. Måtte klare å ikke gråte.

 

Timen begynte og det var det samme kjedelige greiene, hun hadde matte. Hun var så lei, hun klarte det ikke, fikk det ikke til. Ikke fikk hun nok hjelp heller. Hun turde ikke spørre. Læreren ble nesten sint hvis hun ikke kunne det. Hun bare satt der, dagdrømte om hvor fint det hadde vært med ett normalt liv. Være populær, føle seg pen hele tiden, og rett å slett kunne kose seg med venner og kjæreste.  

- Sol Amor? Nå må du våkne opp, er du der eller? Sa læreren.

Alle lo.

 

- Ja, er her. Sa hun. Sånn skjedde det hver eneste dag, lærerene hatet henne også følte det som, ville hun skulle få dårligere karakterer og gi henne så dårlige karakterer som mulig. Det hadde hun i alle fall skjønt etter forrge konferansetime.

 

Hun var så utrolig trist og sliten Hun satt seg opp, så rundt på alle som lo. Fikk det ikke helt med seg. Hun kjente hun ble svimmel, klasserommet begynte å snurre, det gikk fortere og fortere. Hun lukket øynene og prøvde å konsentrere seg. Men det ble for mye for henne. Hun fikk så utrolig vondt i hodet. Det dunket. Det var som noen slo en hammer i hodet på henne.

 

Etter en stund våknet hun, det var på ett hvitt, kaldt rom. Det første hun tenkte var at hun hadde utrolig vondt i hodet, og husket ikke så veldig mye. Ikke orket hun å tenke heller.

-Hva har skjedd? sa Sol Amor. Hun følte seg svimmel, det gjorde vondt å prate. Hodet dunket og kroppen verket. Hun var så sliten.

En dame, med lyst hår, og harde, brusete krøller kom bort til henne.

-Er du våken? Sa hun og smilte, men etter hvert ble ansiktet hennes litt alvorlig. Du besvimte og datt med huet ned i pulten, deretter svimte du av og mistet en del blod..blodtrykket ditt er heller ikke bra. Og vi ser hva du har drevet med på armene! Er det noe du vil snakke om kanskje? Hun sa det med en beroligene stemme. Men ikke nok for at Sol Amor skulle roe seg ned.

 

-Nei! Jeg vill ikke jeg orker ikke! Jeg vil bort herifra. Orker ikke mer. Vil ikke. Få meg vekk! Hun fikk ett raserianfall. Det var også pga det lave blodtrykket.

-Nå må du slappe av, vi skal ordne opp i dette. Slapp av!

 

-Nei, orker ikke. Jeg orker ikke. Hjelp! Jeg er så sliten, vil ikke. Mitt liv kommer til å ende. Det er ikke vits, denne verden har ikke plass til meg. Den vil ikke ha meg her. Og Gud forteller meg at det er best at jeg kommer til himmelen. Der kommer jeg til broren min og folk er snille mot meg! Ikke stopp meg, jeg hæler ikke mer. Jeg har prøvd og prøvd men det går ikke mer. Ingen som vil være venninne med meg. Så la meg gå. Ikke stopp meg, jeg orker ikke mer! Hils alle å si at jeg er gla i de.

 

Sykesøsteren sto helt stille og så på henne med forskrekkede øyne hun hadde ikke peiling på hva hun skulle si eller gjøre.

La meg gå, sa Sol Amor. La meg få Fred og ro. Dette er endingen for meg. Plutselig kjente Sol Amor at hun ble veldig svimmel igjen, hun fikk en veldig hodepine, og blodtrykket falt. Hun hadde bestemt seg for å slippe taket. Ingen kunne gjøre noe for det. De kunne ikke gjøre noe med det. Ingen kunne redde livet hennes. Hun ville ikke.Legene fikk det heller ikke til.

 

Det var ingen sjans. Mammaen hennes kom, hun hadde akkurat fått vite hva som hadde skjedd. Flere fra klassen kom, da de hadde fått vite den grusomme beskjeden. De brydde seg faktisk om henne, men ingen som hadde turt å snakke med henne, på grunn av falske rykter. Da var det lettere å si noe stygt, for da ble ikke de mobbet. De ble lei seg. De gråt. Men Sol Amor hadde sluppet taket, og nå kom hun til ett sted der hvor hun kunne begynne på nytt. Der kunne hun være den hun er!ha venner og familie For noe alle mennesker må huske på er at de er verdifulle uansett hvordan de ser ut/ hvor de kommer fra. Alle fortjener ett godt liv. Bare noen er mer ”Uheldige”.

 

Etter denne episoden ble de i klassen der mer snille, og fant ut at de skulle prøve å ta vare på alle som gikk i klassen, og at alle skulle ha venner, ingen skulle stå aleine. Det er sånn det skulle vært på alle skoler!