- Bli med da, Anne. Vær så snill. Festen blir ikke den samme uten deg. Det er fredag og Roy prøver å overtale Anne til å bli med på fest. Anne blir regnet som den "fineste" dama på hele skolen og Roy liker ikke tanken på en fest uten henne. Men Anne er nølende og virker nesten sur, noe som er veldig ulikt henne. Etterhvert gir Roy opp og går skuffet tilbake til vennegjengen. - Henne får du aldri "draget" på, Roy. Du kan like godt gi opp først som sist, sier en av de eldste i gjengen overbevisende . - Den som ler sist ler best, tenker Roy, før han går tilbake til timen. Anne sitter på bussen og merker at hun får en lei følelse i magen når hun nærmer seg hjemstedet. Hun har ikke lyst til å gå hjem. Likevel går hun som vanlig rett hjem, selv om hun har mange venninner hun kunne ha gått til. Allerede før hun er innenfor døra, kan hun høre at mor og far krangler igjen. Når de blir oppmerksomme på Anne, stopper de opp. Anne går rett inn på rommet sitt og legger seg på senga.

Etter stund banker det på døra og inn kommer moren med en alvorlig mine. - Anne, vi har noe å fortelle deg. Vi har bestemt oss for å ta ut separasjon. Anne blir ikke overraska, men likevel har hun problemer med å forstå at det er sant. Moren prøver å forklare Anne hva som skal skje i tiden fremover. Anne gråter ustanselig. Det eneste hun får med seg er at hun og moren skal flytte nordover. Når Anne står opp, har moren allerede begynt å bære ut i bilen. Flyttebilen kjørte oppover i går, så nå er det kun småting igjen. Anne har aldri sett det nye huset og den nye bygda før. Moren mener det må være spennende, men Anne bare fnyser av henne. Anne fikk ikke sagt ordentlig farvel til alle vennene. De fleste ble veldig overrasket da hun sa hun måtte flytte. Ingen trodde at foreldrene hennes hadde problemer. Ikke en gang de nærmeste venninnene ante noe.

Når de endelig kommer fram til det nye huset, har de tilbrakt ti lange timer i bilen og det har blitt ordentlig mørkt. Huset er et brunt toetasjes hus. Huset er tydelig gammelt og bærer preg av det. Malingen er i ferd med å falle av flere steder og enkelte vinduer i kjeller- etasjen er knust. Anne tusler pliktoppfyllende etter sin mor inn gjennom den digre inngangsdøren. Da de kom inn i huset, ble de faktisk positivt overraska. Huset var godt vedlikeholdt innvendig og de fikk en litt eksotisk følelse, fordi det inneholdt mange planter, lyse malte tapeter og flere store trefigurer. Utover natta møblerte Anne og moren hele huset. - Anne, nå må du våkne. Dette blir en stor dag. Din første dag på den nye skolen. Anne, er du våken? Anne våkner av at moren står over henne med et stort smil. Anne er trøtt og har ikke det minste lyst til å gå på skolen. Om det er fordi hun er trøtt eller uvanlig sjenert, er hun ikke helt sikker på. På vei til skolen finner hun ut at det er et veldig lite sted hun har flyttet til. Hun telte fire butikker på veien og da kjørte de igjennom sentrum. Moren slipper henne av på parkeringsplassen og ønsker henne lykke til før hun haster videre.

Skolen er en gul liten trebygning. Mye mindre enn den hun er vant til. Skoleplassen er asfaltert og trist. På skolen blir hun møtt av tusen stirrende blikk. - Hjelp, tenker Anne. Hun kan høre at det viskes på alle kanter. Hun setter seg i et hjørne langt fra de andre og venter på at det skal ringe inn. Inne i klasserommet blir hun plassert forrest. Klasseforstanderen ønsker henne velkommen og sier at alle må ta godt i mot henne. Han slenger også fra seg noen kommentarer om at det endelig kommer en skikkelig dame til bygda og at nå skulle han likt å være gutt i klassen. Klasseforstanderen er en liten, gammel og tykk mann med store briller som sitter lengst ut på nesetippen. Han har på seg en brunrutete jakke med lapper på albuene. Anne havner ved siden av en hyggelig gutt med søtt, nesten litt plagsomt uskyldig utseende. Det første friminuttet gikk uten at noen snakket til henne. Ikke en eneste nysgjerrig sjel fantes det på denne skolen. Guttene hadde nok med å dynge jentene, virket det som. Enkelte av jentene fikk en inntrykk av at ikke gjorde noe annet enn å fnise. Dagen gikk uten at noen prøvde å komme i kontakt med henne. - Hvordan var det på skolen i dag da, Anne? Moren graver og spør ved middagsbordet. - Å, skolen? Den var ålreit den, svarer Anne fort. - Fikk du noen nye venner da?- Jada, mange, svarer Anne overbevisende. Hun kjenner hvordan den dårlige samvittigheten brer seg i magen og kryper oppover kroppen, men hun orker ikke å fortelle moren sannheten. Ukene går og Anne har fortsatt problemer med å skaffe seg venner.

Etter en stund begynner hun å lure på om det hennes skyld. Hun var vant til at vennene oppsøkte henne. Der hun bodde før var hun en utrolig populær jente som alle ønsket å bli kjent med. Både gutter og jenter. Hun trengte aldri å ta initiativ selv for å skaffe venner. Etter noen uker har hun skaffet seg et bilde av hvordan det fungerer på den nye skolen. Jenta med all makt er Marit. Hun er utstyrt med en del fordeler allerede fra fødselen av som særlig guttene setter pris på. Og siden hun er den mest populære jenta blant guttene, blir hun automatisk et forbilde for jentene også. Dessverre er ikke holdningen og oppførselen til Marit like positiv som utseendet. Hun liker å vise makten sin ved å rakke ned på andre. Anne var tydelig utpekt som mobbeoffer nr. 1 for Marit nå. Marit hadde alltid med seg ei jente de kalte "Nullet". Egentlig het hun Elisabeth. Hun var ikke kjent for å være spesielt smart og i tillegg var hun kalvbeint og småfet. Men siden hun var venninne med Marit, var det ingen som turte å erte henne. Ikke rent få ganger i de siste ukene hadde Anne måttet finne seg i å bli kalt "jævla østlandskjerring" og få beskjed om å dra hjem til "det helvetes østlandet" igjen.

Hun var annerledes enn de andre. Snakket annerledes, oppførte seg annerledes og hun hadde best karakterer av alle på skolen. Klassekameratene likte ikke dem som var annerledes. De som ikke var som dem, var enten dumme eller rare. Etter hvert begynte ting å forandre seg. Truls, som hun satt ved siden av på skolen, begynte å snakke med henne og de var på kino sammen flere ganger. Anne var også hjemme hos han et par ganger og Anne begynte å regne han som kjæresten sin. Truls ble bare søtere og søtere jo mer hun så på han. Han var også veldig hyggelig og det var noe hun definitivt ikke hadde opplevd mye av de siste ukene. Men på skolen oppførte Truls seg som vanlig. Det virket som om han ikke turte å vise at han likte henne. På kveldene pleide de å møtes i et skogholt ikke langt fra Anne. Men en dag dukket ikke Truls opp som avtalt. Anne var redd det hadde skjedd han noe. Derfor gikk hun hjem for å ringe ham.- Nei, Truls han er på kino med Marit, svarer moren til Truls som om det var en selvfølge.- Jævla feiging, tenkte Anne, før hun la seg rett ned i senga og begynte å gråte. Der lå hun i flere timer. Moren hennes var på forretningsreise i Oslo, så hun var helt overlatt til seg selv.

Etter en stund bestemte hun seg for å gå ut en tur. Da hun var kommet halvveis, hørte hun skriking bak seg. Det var Marit og gjengen som kom løpende. De dytter Anne brutalt i bakken, før de slenger fra seg noen godt brukte gloser om hvor dum hun er. Nå har Anne fått nok og hun klarer ikke å holde seg lenger.- En dag skal jeg ta deg, roper hun etter Marit. Marit og gjengen stopper brått opp. De blir stående og se lenge på Anne. De sier ingenting og etter stund går de videre. Når de har kommet seg rundt svingen, reiser Anne seg forsiktig opp og tusler rolig hjem. På vei hjem tenker hun over det som har skjedd. Hun kan ikke huske at Elisabeth "Nullet" var med og overfalt henne. Kanskje hun har blitt lei av kommanderinga til Marit? Men hun slår den tanken fort i fra seg. Vel hjemme legger hun seg på senga og gråter seg i søvn. Det siste hun gjør før hun sovner er å snu puta, slik at hun får en tørr side å legge hodet på.

På vei til skolen morgenen etter blir hun stoppet av politiet. De spør om hun kan bli med ned på lensmannskontoret. - Anne, du er mistenkt for innbrudd og hærverk oss Marit Holth, forteller lensmannsførstebetjenten henne med en alvorlig uttrykk i ansiktet.Det viste seg at noen hadde brutt seg inn på hybelen til Marit og stjålet en del smykker og andre verdier. I tillegg var hele leiligheten rasert og noen hadde skrevet "hore" over hele veggen med leppestift. - Har du noen som kan bekrefte at dette du har sagt er sant, spurte betjenten på slutten av avhøret. Dette måtte Anne selvfølgelig svarte negativt på, siden moren var på forretningsreise i Oslo. Førstebetjenten minnet henne på strafferammen for en slik forbrytelse før hun forlat lensmannskontoret. Anne gråt hele veien hjemover. Hun tenkte tilbake på de fine dagene hun hadde hatt før hun flyttet og på hvor forferdelig livet hennes hadde blitt nå. Da hun kom til Storfossbrua, bestemte hun seg. Hun klatret opp på det høyeste rekkverket. Lukket øynene. Slik stod hun i noen sekunder med det nydelige lyse håret blafrende i vinden, før hun kastet seg utfor. Den atletiske kroppen hennes kunne lenge skimtes sammen med vannmassene i den femti meter lange stupbratte fossen. Men plutselig var hun borte...... Omtrent samtidig spaserer ei nervøs jente sakte nedover mot lensmannskontoret.- Nei men, hei Elisabeth, utbryter lensmannsførstebetjenten. Tydelig overraska over å se naboen sin der. Elisabeth "Nullet" klarer ikke å stå rolig og betjenten kan tydelig se at hun kaldsvetter.- Hvis du har noe å fortelle meg, så må komme med det, Elisabeth, sier betjenten rolig, men med den samme alvorlige minen han hadde før på dagen.- Jeg har noe å tilstå. Det var jeg som brøt meg inn i leiligheten til Marit Holth.........