Det er tre jenter som går i fjellet. Det er ein uvanleg fin dag. Alt då dei vakna, visste dei at dette var ein dag som måtte brukast til noko særskilt. Slike dagar kan ein ikkje berre la gå frå seg. Tidleg om morgonen, før dei knapt hadde byrja røre seg i sengene, sende sola tynne strimer av lys gjennom glaset, mellom gardinene.

 

Jentene har ikkje tatt med seg mykje på turen. Ein skal ikkje legge mykje i sekken når ein går i fjellet. Fjellet har vatn å drikke. I somme av småvatna finst der fisk. Jentene har diskutert kva dei skal ha med. Ein appelsin på deling får halde som proviant. Det er trass alt berre ein dagstur, og ein har godt av å prøve seg-

 

Frokosten var klassisk-norsk: Grovbrød med brunost og blåbærsyltetøy. Jentene gleder seg som småunger på julaften til å komme seg ut i snøen. Det hadde begynt å snø sent på kvelden før, og alle tre var redde for at været skulle ødelegge hele helgen deres, men dagens vær sa noe helt annet. Lise tok en rask tur ut for å sjekke hvor dyp nysnøen var, og til sin begeistring var den over 30 cm dyp! Perfekt dag for en tur i fjellet.

 

De var veldig glade i snø, og var der snø fantes når det var tid. Helt fra barndommen av hadde de dratt på slike turer, på hytter og i skitrekk. En kan si at de var vokst opp med ski på beina. En av faktorene som kan ha spilt inn i alt dette, er at foreldrene er meget velstående. Men dagen var her, mye nysnø som speilet seg i sola, alt var perfekt.

 

Dagens plan var å hive seg ut i nysnøen og trakke seg oppover fjellet for å nyte utsikten i en halvtime, for å så renne lekent ned i nysnøen på snowboard.

 

Jentene hoppet ut i snøen, og lekte seg litt i nysnøen før de tok på seg skiene. Bente låste hytta og la nøkkelen under veden under halvtaket. Siri var den første til å tenke på rasfare, noe som de andre jentene avfeide raskt. Det de ikke visste, var at på radioen hadde de nettopp varslet rasfare i deres område, grunnet all nysnøen og den bratte hellingen på fjellet.

 

Turen opp gikk greit, og samtalen gikk løst og fast. Før de visste det var de over halvveis, og gleden steg som sevje i trærne om høsten. De tok en kort pause for å få igjen pusten. Lise bemerket at hun var litt småsulten, og sa at de skulle ha pakket mer mat. Siri, som hadde pakket maten, lo. De to andre så spørrende på henne, og hun forklarte at 3 jenter ikke kunne overleve på 1 appelsin på deling. Skulle de få skikkelig utbytte av turen, måtte de spise skikkelig, sa hun, og viste frem litt av sortimentet, som bestod av skiver, nudler på boks, bananer og kakao. Siri hev en banan til hver av jentene og sa at de måtte få opp farten, for hun følte seg utålmodig, lengtet etter å kjøre snowboardet sitt.

 

Vel oppe på toppen tok de enda en pause, der de fyrte opp nudlene i varmt vann, og spiste skiver mens de ventet på nudlene. Bente viste jentene hvor en kunne finne forskjellige merkesteder i utsikten, siden dette var den første gangen de var der uten de slitsomme foreldrene til Bente.

 

Da lunsjen var slukt, pakket de ned de sammenbrettbare skiene, og fisket frem snowboardene, eller, snøfjølene, som Lise kalte dem for tull. De satte utfor toppen og svingte frem og tilbake, slik at puddersnøen glinset i sola. De lekte på fjellets topp som om det var en barnehage, de gjorde det de ville. Siri begynte å skrike, og var selvfølgelig ikke bekymret for snøskred lengre, og de to andre jentene skrek med. Plutselig hørte de et brak, og de stoppet opp, men så ingenting. Siri, som sto på toppen av kneika, tok av seg brillene for å se hva som foregikk. Hun ble helt vill og ropte at det var snøras til de to andre. Nå gjaldt det å komme seg vekk!

 

Siri tok raskt igjen Bente og Lise, og de suste nedover, som om det ikke var raskt nok. Snøen suste utfor bakken og det drønnet da den traff bakken igjen. Snøen halte innpå, mer og mer, og den var ikke til å unnslippe.

 

Sekunder føltes som timer, og hjertet banket raskt hos alle jentene. Det var ikke mulig å unnslippe til sidene, fordi skredet var så bredt, og fordi det raget klipper på begge sidene. Det ble stadig mer intenst, og Bente og Lise klarte å kjøre ifra skredet, uten å se seg tilbake. Skredet sakket ned, bakken ble mindre og Bente og Lise stoppet ca 150 meter fra der skredet stanset. De ble fortvilet straks de merket at Siri var forsvunnet. De kunne ikke se henne noe sted. Bente oppdaget noe oransje borte i skredsnøen, og de hev av seg snowboardene og sprang bort til skredet. Da de kom bort, ble de forskrekket; det var Siris hånd som stakk opp av snøen, litt vridd, som holdt appelsinen de skulle dele. Dette var bedre enn et mirakel. De hev seg ned i snøen og begynte å grave etter hodet til Siri, slik hun skulle få puste.

 

Tiden var knapp, ettersom snøen smeltet rundt hodet til Siri, og samtidig kjølte ned kroppen hennes. Hun håpte de andre jentene skulle finne henne, se appelsinen som hun holdt i hånden sin, og redde henne. Det ble vanskeligere å puste, og hun følte en trang til å lukke øynene. Hun var både redd og trøtt. Idet alt håp var i ferd med å svinne hen, kjente hun vibrasjoner i snøen ved hodet. Hun kunne ikke tro det hun hørte, stemmene til Bente og Lise!

 

Hun fikk et håp om å reddes, hun visste nå at de hadde sett appelsinen hennes. Det siste hun hørte før hun besvimte, var at noen ropte navnet hennes.

 

Siri såg eit skarp ljos, og ho undra på om ho var komen til himmelen. Ho høyrde namnet hennar vart ropa opp. Ho opna augo og kunne ikkje tru det ho såg. Det var Bente og Lise! Ho undra om dei var tekne av skredet, og ikkje overlevd. Etter ei stund kunne ho sjå normalt att, og då fekk ho sjå at ho låg i ei sjukehusseng med dei to gode venninnene sine rundt senga, og haldt hendene hennar. Siri forklarte at ho følte seg bra, og at alt var greitt med henne. Ho spurde kva som lukta så godt, og dei to venninnene hennar svara i kor at det var appelsinen som ho hadde helde i handa under skredet, og dei bydde henne på ein båt.