Der sitter han igjen, på den samme plassen han satt på sist gang. Fattigdommen ser ikke ut til å ense han, enda han sitter i en blokk leilighet for seg selv å leser en bok. Den samme boka han leste i går ser ikke ut til å gå av motet, en tykk bok, mon tro om han virkelig prøver å glemme fattigdommen som tærer på han, ved å drukne seg selv i de uleselige skriftene jeg skimter i det jeg er på vei til soverommet mitt eller om han kanskje ikke enser det? 

Han kom til lands etter krigen i hjemlandet, nå nærmere 40år senere, etter borgerkrigen i Rwanda finner jeg ham fortsatt i den elendigste forhold, han snylter nemlig på staten og har gjort det siden 1970. Det verste med det hele er at han nå har barn 4 nå 5 som i hulter til bulter samler seg om tv-en, trangt med plass. Hvordan skal han klare å ta seg av dem?. Han har en kone som er arbeidsløs og som har vært det siden ankomsten i 2000, sammen er de et uslåelige par som fører arven videre. Ingenting kan de nemlig hjelpe meg med av det verdslige liv. Jeg ligger på det enslige soverommet mitt tenkende over fattigdommen som griper tak i meg, som ikke ser ut til å gi slipp på meg på noen som helst måte, jeg hører at folk snakker sammen gjennom det tynnslitte taket hengende over meg, barn som gråter, foreldre som krangler, skritt jeg hører gående utafor døra enda jeg befinner meg på rommet mitt og døren ser ut til å være låst. Det setter et støkk i meg når jeg plutselig kommer på at dette ikke er normalt, at jeg virkelig er fattig. I en årevis har jeg tenkt at dette er normalt, og med normalt prøver jeg å si at jeg ikke har tenkt så meget over dette, og i en alder av 21 er jeg plutselig blitt nummen til døden som jeg ser forut? Har hverken jobb eller skolegang, har ingen som kan hjelpe meg. Foreldrene er allerede gamle og evneveike. Hva skal jeg gjøre når de plutselig faller om? Eller dør av corona viruset? Hvem skal jeg ringe? Hvem skal begrave dem? Hvem skal betale for begravelsen ettersom at arven jeg har fått i fra dem er lik null? Alle disse skrekkelige tankene fyker seg over meg, dag og natt, mens jeg trener, mens jeg spiser av de tarveligste måltid, mens jeg hører min mor som tydeligvis ser ut til å være gretten hele tiden, som ber til gud om og gi av sine gaver, men som forgjeves har bedt om det i flere år. Hvordan kan hun helt ærlig forvente at gud skal hjelpe henne når hun selv ikke ønsker å ta et tak, skaffe seg en utdannelse, lære seg språket, tilpasse seg miljøet en lever i? Hva med han andre, som daglig driver med de samme tingene-våkner opp pusser tennene leser en bok spiser- våkner opp pusser tennene leser en bok spiser. Dag inn og dag ut. Har ikke de lagt merke til fuglene som ved en grytidlig morgen ser ut til å forlate redet sitt på jakt etter mat for seg og sitt? Som flyr av gårde i horisonten, så langt øye kan se for så å komme tilbake med magesekken full av herrens gaver? Hvorfor ikke være en kilde til inspirasjon fremfor depresjon? Hvorfor gjøre de samme tingene dag inn og ut, vel vitende om at ting ikke endrer seg helt til man endrer seg selv? At det å tro uten å jobbe for det ikke produserer resultater, men at man både burde hatt håp og velvilje til å gå ut for det man ønsker seg her i livet, av de materielle godene tenker jeg på. Hvordan kan slike mennesker forvente at barna skal produsere resultater under slike tarvelige forhold? I både miljø og egenskaper? Dette er spørsmål jeg stiller meg selv i det jeg skriver og prøver å forstå hvorfor jeg er i denne situasjonen? Jeg er i denne situasjonen fordi Herren straffer meg gjennom mine foreldre, det er opptil meg nå, ved hjelp av selvdisiplin, hardt arbeid og håp når jeg med guds hjelp toppen. For disse er en tapt sak, selv har jeg vansker med å forstå hvordan man får en leve periode på 91 og 92år tilkjent av herren uten og produsere resultater? Hvorfor ikke skaffe seg en jobb som taxisjåfør fremfor å snylte på staten? Hvorfor ikke mestre språket etter å ha bodd her i årevis? Gjøre noe!. Sannheten er at disse mennesker verdsetter døden fremfor livet, ønsker mørke fremfor lyset, ønsker natten fremfor dagen, ønsker fattigdom fremfor rikdom. Har gud gjort det så ulevelig for dem begge at kjærligheten til døden er det de bedyrer som mest? Mer enn deres barn? Eller er det kanskje deres mistolkninger som har ført dit dem er i dag? Om de bare hadde tenkt på sitt avkom og sørget for arv, om de bare hadde satt seg et par mål og bygget opp sin formue som hadde gått deres barn til gode og som hadde sørget for et stabilt liv inntil videre hadde jeg satt pris på det. Men vi arver heller fattigdommen og den onde sirkelen ser ut til å fortsette lik «The Circle of Life». Jeg nynner sangen i meg i det jeg begraver dem med mine bare hender, jeg har ikke penger til en skikkelig begravelse så jeg bruker av herrens jord.