Selvfølgelig har jeg dårlig tid. Mor klager, jeg er visst så sur om dagen. Det har sine grunner, men jeg prater da ikke med henne om det. Mor klager mer. Hun slenger en matpakke bort til meg, og det piper i mobilen min. "Kommer du snart?". Faen som folk stresser i dag da. Kan de ikke vente på et følelsesvrak på vei ut gjennom døren med en upakka sekk...? Jeg passer på å få med økonomibøkene og roper "ha det" opp i trappa. Som om det er noe som binder en ruinert familie sammen til den reneste kjernefamilien. Pia har visst venta i fem minutter. Ja vel, tenker jeg, hvem bryr seg. Vi løper nedover mot skolen i tjue utrolig kalde grader. Pia kommer med standard spørsmålet sitt igjen. Har du det bra om dagen eller, Eirik? - Jaja, bare bra med meg, svarer jeg uten å la spørsmålet hennes få tid til å bli vurdert, jeg er vel ikke annerledes enn andre jeg. Det finnes bare ett svar på en slik ting. Gjør det ikke?

Etter skolen tar vi som alltid følge hjem igjen. Pia har akkurat det man skulle hatt. En mor og en far som tjener godt, far kan lage indrefilet etter matkurset i Frankrike, mor elsker engelske settere så de må ha to, og lillebroren hennes er kretsmester på ski i G13. Kos med vellykkede naboer. Vi lever ikke på trygd vi heller. Men jeg har fått en ekstra "foresatt" i hvert av mine to "hjem", vi er møkk sure og slitne tjuefire timer i døgnet og spiser ikke felles middag. Eller der må jeg rette meg. Vi spiser felles, men ordet "felles" betyr hos oss at vi sitter i samme rom og holder kjeft. Men vi har ikke noe å snakke om, så hvorfor gjøre det? Vi har ikke noe til felles, så hvorfor late som? Hvorfor skape et behov om noe felles samtaleemne når det ikke kan dekkes. Jeg har spist middag hos Pias familie. Der prates det. Om hvordan det gikk på prøva, om hvem som skal gå tur med Rex og Rocco, og hvor de skal gå på ski lørdag. Praten går. Pia kan sikkert prate med sin mor om alt. Hun trenger ikke å få den ekle frasen "åssen går det" opp i fjeset når vi møtes om morgenene. Derfor lar jeg den også alltid ligge, og spør henne aldri om det. Hadde jeg nevnt den, ville jeg bare fått høre om "problemet" med at den nye sofaen på rommet hennes ikke passer til fargene allikevel. Det er problemet sitt det tenker jeg.

Alt og alle er annerledes, jeg blir forbanna.

Når vi nærmer oss hjemmene våre, spør hun hvordan det går med meg etter at det ble slutt med meg og kjæresten. Hva tror hun at jeg skal svare egentlig? "Nei, jeg gråter hver kveld, klarer ikke å se meg i speilet, savner noen å prate med". Akkurat da går jeg og vurderer å dra regla mi, men kjører en safe "bare bra det, hun er historie". Det stemmer dette også. Det går bra med eksen min, og det er historie for alle andre. Men mitt oppe i dette, der står jeg. Men jeg er gutt. Jeg er sterk, og så klart gråter jeg ikke. Så klart har jeg allerede funnet meg en ny dame som skal bli min til festen på lørdag, og for meg går livet videre. For faen, sier Pia.

Du er heldig som er gutt du, slipper å bry deg om følelser, og gliser beundrende til meg. Jeg mumler for meg selv at hun bare skulle visst hvem som skulle ha banna akkurat der, før jeg åpner døren hjem, sur som en sokk, klar til å få høre av stefaren min at jeg er alt for lite positiv.

Middagen skal inntas og lykkelige oss! Sitter og snakker om hvordan vi har det inni oss!, hva vi føler og hva vi kjenner stenger hjertet vårt akkurat i dag. Har noe vært leit på skolen i dag? "Fikk du snakket ut med ekskjæresten din Eirik?"

Klart dette ikke skjer. Dette er kun ironi brukt som hjelpemiddel for å få fram at slik skulle man ha hatt det. Uten at det hadde vært pinlig eller ubehagelig. Det skulle jo vært naturlig i min familie, som andres. Jeg titter opp på villaen i sveitserstil ved siden av det huset vi har. Jeg tenker at Pia får bearbeidet innersiden sin akkurat nå. Hvis det er noe å bearbeide der da. Det tviler jeg på. Alt er så perfekt der, kjæreste, tusen venner og en vellykket familie fra et møblert hjem. Åssen var det på skolen i dag a? spør Knut, stefaren min. Helt greit, svarer jeg selvfølgelig. Poteten virker litt lite kokt, sier jeg mens jeg knuser den inn i saus og spiser videre før jeg går på rommet mitt.

Jeg ligger på rommet mitt mens jeg ser på Sone2 på tv2. De har seerspørsmål der i dag; "Har du kjæreste?" Jeg enser det med øynene, prøver å få hjernen min til å gjøre det samme. Men selvfølgelig skal den gjøre så mye mer enn bare å ense. Den skal tenke over det, gni det inn i blodet og sende det inn i kroppen og rett i hjertet mitt. Takker faen for det, supah-brain! Det knyter seg, jeg stenger bildet av eksen min ute. Akkurat da spilles sangen vi danset til på festen for fire måneder siden (Typisk!). Gaute Grøtta Grav, programlederen, introduserer; ”No kjem sangen døkk alle heldige forelska lik so godt, Enrique Iglesias mæ Hero". Jeg blir lei meg, men jeg omdanner det til sinne da mor ber meg om å hente ved. - Hvorfor må du alltid være så sur Eirik!? Kan du ikke bare svare blidt og si at du kan gå og gjøre det? Du ligger da bare der og drar deg uten en eneste bekymring. Jeg viser henne fingeren, angrer meg for den unødvendige muskelspenningen ytterst i hånda, og lusker ut etter ved. Altså alle andre ligger som regel bare og drar seg, hvorfor skal ikke jeg få lov?

Hadde jeg bare vært jente et par timer nå. Da kunne jeg jo snakket og grått ut alle de kjipe følelsene mine. Men som gutt har jeg dem jo ikke. Vi er laget av stein, vi skal dumpe, ikke bli dumpet. Vi skulle sluppet og følt oss patetiske som meg da jeg prøver desperat å takle en kjærlighetssorg. Snakke med kamerater? Jo da, om jeg velger å bli kalt homo resten av livet så. Det er det ikke akkurat verd, da går jeg heller å føler meg litt annerledes til det går over. Da er det lettere å være tøff i tryne og fortelle om hvordan jeg skal få meg ny dame lørdag. At sorg ikke finnes, at hun er historie, "Life goes on", og samtidig var hun jo jævlig syk etter oppmerksomhet. Egentlig var hun en kjerring! Åssen kunne du like henne hu a Eirik?

Jeg likte henne aldri da, jeg var jo sammen med henne fordi hun ser så bra ut, men man vel si det betyr at jeg har scora. De ler, og dytter meg i sida. Faen, på lørdag er villdyret klart igjen, introduserer besekameraten min, Truls, og slår meg så hardt og "vennskapelig" i skulderen at den nesten detter av. De andre i gjengen vår ler, jeg smiler med. Alltid er det meg, den minste i gjengen, men uansett, jeg scora i hvertfall bra.

Klokka er nok en gang fem minutter for mye over åtte. Pia står på døra, mens jeg kliner i ti liter gele, wax og det som er i håret, kaster tannbørsten bortover i et forsøk på å treffe koppen som den bor i. Bommer, kaster sekken på ryggen, oppdager at jeg glemte å ta jakka på, tar den under armen og stresser meg ut av døra. "Ha det mor", blir etterlatt meg i dag også. Pia og jeg går og snakker mens vi forter oss, har du sett han nye i klassen?! Han brukte den bøge genseren og var løst homo. Vi setter ned tempoet ved Narvesen Kiosk og Dagligvarer, stedet vi henger i boligfeltet vårt. Vi har ikke langt igjen og har nå fått ganske bra med tid. Pia lurer på om jeg snakker mye med eksen min etter det ble slutt. Jeg kjenner at det irriterer meg at hun alltid tar opp disse spørsmålene. Jeg svarer overfladisk med positive fraser. Hun ser ikke lykkelig ut. Det slår meg at jeg kunne vendt de vennlige omtenksomme spørsmålene andre veien. Haha jeg er genial, men jeg orker ikke å få høre at folk har det bra nå. Jeg graver meg selv så langt ned om dagen at andre ikke bryr meg. Føler at jeg blir mer og mer annerledes etter flere dager som går. Så forteller hun at det ikke går så bra med seg og gutten hennes. Jeg sier at de sikkert finner ut av det, de som er så glad i hverandre. Hun forteller at faren hennes er mye ute og reiser, og at moren hennes jobber sent hver eneste kveld. Jeg nikker med, later som jeg bryr meg og sier at hun må være heldig som er så mye alene, og får alt hun vil med pengene til faren. Hun svarer ikke. Det må være kaldt for henne, for hun har en tåre i øyekroken. Jaja, det blåser jo fælt om dagen. Men så streifer tanken meg, kanskje hun føler det litt som meg, på en måte, på en litt motsatt måte, men på samme måte likevel.