Det var en varm morgen. En morgen lik alle de andre denne uken. Jeg hadde ingen forventninger til denne dagen, ikke annet enn at den kom til å bli slik alle andre dager alltid ble. Men, allikevel hadde jeg en følelse av at noe kom til å gå galt. Jeg satt godt i det nå, visste ikke hvordan dette kom til å ende. Det skapte en uforklarlig spenning rundt meg. Jeg hadde en følelse jeg aldri hadde hatt før. Jeg var for første gang i mitt liv nervøs, skikkelig nervøs. En anelse av hvorfor, streifet tanken min, men jeg feide den vekk. Klokka var blitt mye, allerede syv, noe som betydde at jeg nesten var for sent ute. Jeg tok på meg den svarte skinnjakka som jeg hadde fått av broren min som bodde i utlandet. Jeg tråkket oppi de brune slitte skoene mine og stormet ut døren.

Etter en lang humpete vei, hadde tankene mine rotet seg godt til i hodet. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, jeg var nervøs. Det som tidligere på dagen hadde vert varmt hadde nå gått over til hete, jeg svettet. Jeg stanset brått, jeg kunne skimte fire menn iført skinn og boots. De trampet mot meg. De dro meg ut av bilen, og idet jeg ble kastet mot bakken kunne jeg kjenne et rykk i overarmen. Jeg lå der, helt hjelpeløs som omringet av sultne ulver. Jeg myste opp på det som viste seg å være lederen i flokken. « Reis deg opp din jævel!», ropte han og spyttet meg i ansiktet. Jeg kunne ikke annet enn å adlyde. Jeg hadde smerter, men gjorde alt for å skjule det. «Pengene!», sa han med et alvorlig trykk på ordet. Jeg visste godt hva han snakket om , men om jeg jeg hadde dem var en annen del av «avtalen» som man kunne spørre seg om jeg hadde holdt. Jeg satt fast i denne onde sirkelen. Jeg hadde ikke pengene, ikke alle. Hvordan skulle jeg kunne gi dem tilbake, når jeg selv ikke hadde fått dem av en annen som kunne havnet i samme situasjon som meg? Det var en forferdelig ond sirkel, jeg satt godt i det nå.

«Pengene!», ropte han igjen.

« Du , jeg .... har dem ikke, jeg har ikke alle pengene...» , prøver jeg, men til ingen nytte.

«Hva faen snakker du om , jeg skal ha pengene mine!» , han ropte høyere nå. Han tok tak rundt halsen på meg og knep til mens stirret granskende på meg, som om det jeg sa var en løgn.

« Jeg har ikke alt», piper jeg.

Jeg graver frem en ussel liten bunke med penger. Han river den ut av hånden min. Han slepper taket å begynner å telle, jeg fikk puste. Det så ikke lovende ut. Øyenbrynene hans krøllet seg sammen og han så ikke bare rasende ut, han var forbannet. Han bokset meg hardt i magen. Jeg som ikke var forberedt på noe av dette, raste sammen på den støvete jordveien. Jeg ville helst løpe for livet, løpe vekk, men de ville tatt meg igjen. De drar meg opp igjen og uten så mye som å klare å forså hvorfor, slenger de meg ned igjen, denne gangen kjente jeg det, jeg landet med ett smell. Jeg lot smertene gli gjennom meg. Det gjorde vondt, og verre gjorde det når han i lang skinnfrakk sa de aldri skulle bli ferdig med meg og min familie. Jeg tenkte automatisk på broren min, han bodde i utlandet, han hadde «penger». Jeg hadde alltid fått ham i problemer. Det gjorde vondt. Jeg lå der, kunne ikke se klart, de hadde slått meg for mye i hodet. « Det er altså slik du vil ha det, da er det slik du skal få det», glefser frakkmannen så spyttet tyter ut av kjeften hans. Han sparket enda en gang, hardere. Jeg kjente det, smerten spredte seg. Jeg samlet alle kreftene jeg hadde igjen, jeg klarte omsider å skrike. «Stopp!». De lo, de lo av meg. Jeg kunne kjenne blodet sige nedover på innsiden av låret. «Hold kjeft!!!». «Deg skal vi drepe, du er ikke mer verdt. Broren din derimot får gjøre opp for deg». Det var akkurat det jeg hadde fryktet. Nå kunne jeg ikke noe for det, tårene trillet. Jeg bet tennene sammen. Smerten og slagene var grusomme.

« Ta ham vekk!».

«Sjef, hva nå?»

«Hah.. broren next!»