Lyset kom på. Lukten av svette kom brasende inn i fjeset. Trommene var utslitt, den ene cymbalen var ødelagt. Bassisten fant fram bassen og begynte å stemme den, det samme gjorde gitaristene. Lyden av ustemte toner gnistet i ørene. Jeg satt bare på stolen og venta på at de skulle bli ferdige.

Vokalisten kastet i seg noen ”IFA” og rensket halsen. Han var ikke helt i form, det hadde vert en sen og hard natt. Han hadde heller ikke møtt opp på de siste øvingene heller, og vi trengte virkelig å øve.

Vi kom i gang. Det hørtes greit ut. Midt i refrenget ”All I hear”, så brøt vokalisten sammen. Vi andre fortsettet. Det hørtes litt bedre ut nå, vi hadde funnet rytmen. Under soloen så merket jeg at jeg var skikkelig klam på ryggen og albuen hadde begynt å verke. Vi var litt rustne.

Etter noen sanger med intensiv rock’n’roll, så blei det pause. Vi rusla ut av døra mens vokalisten satt igjen på øvingsrommet.

”Mhhh”, sa jeg når jeg tok det første biten av den glo varme Bobolien, og når jeg styrtet ned en iskald jordbær milkshake var det som om jeg kunne fly. Vi var litt slitne.

Vi satt å prata med åpne munner som stinket hvitløk og kjøttdeig. Vi prata om framtida, hva som skulle skje og hva det skulle bli av oss. Mens de andre pratet, tenkte jeg på trommesoloen i ”The Mule” fra 1972. Fantastisk sa jeg til meg selv.

Vi spillet noen sanger til. Det hørtes bra ut nå. Når hjemreisen var for tur, så sa vi at vi skulle møtes tirsdag neste uke. Det ble aldri neste uke, det ble 3 uker senere.

Vi tusla ut av øvingsrommet litt fornøyde, mens vi nynna på sangen vi spillet sist. Høsten var kommet, jeg kjente det på lukta.