Bankranet

Novelle om politiforfølgelse.
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2002.03.15

Det var fredag kveld, himmelen hadde virkelig åpna seg for fullt den kvelden, regnet øste ned, flere steder hadde allerede blitt evakuert på grunn av det fryktelige regnet som hadde herjet de siste ukene. Det var da politiet fikk melding om at det hadde vært ran i ”Lokal banken”, den lokale banken i det lille avsidesliggende tettstedet som var blitt evakuert for noen dager siden. Lensmannen, Vidkun, som satt og drakk Cappuccino mens leste Dagbladet fra dagen før, satte seg i den røde volvoen og kjørte noen minutter for å komme til åstedet.

 

Ranerne var allerede flyktet for lengst. Banken var nærmeste nabo til Elva. Den vanligvis lille og rolige elva som nå var blitt vill og svær, den var også grunnen til all panikken for noen dager siden under evakueringa. Da Vidkun kom inn i banken så han at det var to ulike par med fotspor begge veier og fire lange spor i all gjørma, som at sekker hadde blitt dradd over golvet. Vidkun gikk ned trappa, ned til kjelleren hvor hvelvet ligger. Det var en snau meter med vann på golvet. Døra inn til hvelvet stod på vidt gap og alle bankboksene var åpnet opp. Inni en av bankboksene lå det en spesiell diamantring han hadde sett før ett eller annet sted. Men hvor, kunne han ikke huske. Vidkun tenkte ikke mer på det og satte seg i Volvoen sin og kjørte ned til politistasjonen i øsende regn og uten resultat.

 

Det var blitt seint da han kom tilbake til stasjonen, så han lot papirarbeidet vente til neste morgen og stemplet ut.

 

Vidkun kunne ikke la være å tenke på ringen han hadde funnet. Plutselig gikk det opp et lys for han. En han hadde arrester for noen måneder siden hadde også en lik ring på fingeren. Vidkun kledde på seg og skyndte seg ned til stasjonen. Der låste han seg inn og løp opp til datamaskinen.

Han skulle sjekke registeret over tidligere arresterte for å se om han kunne se ringen på noen av bildene. Han fant fort ut av at det bare var ansiktet som blei vist på bildene så forsøket var totalt mislykket.

 

Da Vidkun kom ut var det sluttet å regne, sola skinte faktisk, for første gang på flere uker. Asfalten var fortsatt våt, men sto ikke lenger under vann, som den gjorde bare for noen timer siden. Han satt seg i den røde Volvoen og kjørte opp til Lokal banken.

 

Da han kom inn var alle sporene visket vekk, men det var fremdeles noen merker igjen, de var tydelig blitt visket vekk manuelt. I samme øyeblikk hørte han en dieselmotor start opp på baksiden. Vidkun løp ut og så en svær bil med en mann og ei dame. Dama husket han igjen fra tidligere, hun var tiltalt for narkotika for noen måneder siden, men ble frifunnet. Det var også en ting til han husket, det var at hun var veldig arrogant i måten hun snakket, hun innrømmet aldri feil, selv når det var så opplagt at hun hadde feil. Mannen viste han ikke hvem var. Vidkun satte seg inn i bilen og satte etter med fulle sirener.

 

Da Vidkun hadde kommet seg ut på veien anropte han politistasjonen, og sa at han fulgte etter en svær amerikaner nedover Riksvei 57 mot politistasjonen. Svaret fra politistasjonen var: ”Kan du ikke bare sette deg inn i bilen å kjøre forbi amerikaneren.” Vidkun var veldig stressa, så han skjønte ikke at det var ment som en spøk, og svarte: ”Det er ingen person!!! Men en…” Da skjønte Vidkun at det bare var en spøk, sa at han trengte flere biler etter, han var litt beskjeden og sa at han bare trengte en bil til, når han hadde trengt minst fem biler til.

 

Da de passerte politistasjonen så de bare to lyn, først et brunt lyn og så et rødt og blått. Assistansen skjønte at det var Vidkun og satte etter.

 

Vidkun var lommekjent på den veien og kjente alle svinger som sin egen bukselomme. Han visste at det kom en farlig svingkombinasjon uten autovern snart og bremset ned. Det gjorde tydeligvis ikke bankranerne og ga flat pedal. Bankranerne la ikke merke til svingen før det var for sent. Allerede før svingen fikk de vannplaning på bilen og var de ute å kjørte.

 

Da Vidkun var kommet gjennom svingen og ut på neste slette kunne han ikke se Amerikaneren noe sted. Han stoppet helt opp og gikk ut for å se om de hadde kjørt utfor. Han så ned ei skrent på høyre side av veien, det var ei skrent på rundt 70-80 graders helling og gode 6 meter lang. I bunnen så han en svær bil med mye blod på frontruta, eller det som var igjen av frontruta. Vidkun gikk ned for å se om det var noen levende igjen. Da han kom ned så han at mannen lå noen meter fra bilen. Han hadde tydeligvis blitt slengt gjennom frontruta og ut på det våte underlaget. Han kunne ikke kjenne igjen mannen, men regnet med at det var den ene raneren.

 

Himmelen var blitt mørke grå, det hadde til og med begynt og regne igjen. Vidkun åpnet opp døra på passasjersida, der lå det enda et lik, det var den kvinnelige raneren. Vidkun gikk bak bilen og åpnet opp bagasjerommet, det var tomt. I baksetet lå det en pose med noe hvitt pulver, han åpnet opp og skjønte med en gang at det var kokain. De andre bilene hadde kjørt forbi, de hadde ikke sett at det var Vidkun sin bil som sto der.

 

Vidkun hørte at det kom en melding inn på politiradioen, det var politisjefen.

Vidkun svarte og fikk beskjed om at bankranerne hadde blitt tatt. Samtidig sa han fra om ulykken, og at de skulle sende to sykebiler.

 

Det var ikke noen ranere han hadde følgt etter, det var bare noen ufrivillige narkotikamisbrukere, som han hadde presset til å kjøre for fort, og det hadde endt med at de hadde blitt drept.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst