Leiligheten var røykfylt. Overalt så hun dansende mennesker i korte skjørt og trange topper, med drinker i hendene og smil om munnen. Hun så seg rundt i rommet, og kjente en elektrisk sitring gå gjennom kroppen. Gutten hun hadde vært forelsket i så lenge hun kunne huske, stod på andre siden av rommet. Øynene hans møtte hennes. Hun kjente hun rødmet. Han kom bort til henne.

Faen. Faen! FAEN! Den viste to streker! To forbanna streker! Det kunne jo være det var feil. Jo da, det var feil! Var det ikke? Det måtte være feil! Men tenk om det var rett? Hva skulle hun gjøre da? Hun sank sammen på badegulvet. Hun kunne ikke bare brase ut til resten av familien og fortelle den ”gledelige” nyheten. Og hva i alle dager skulle hun si til faren? Han visste vel egentlig ikke helt hvem hun var en gang. Hun kjente tårene presset på. Nei, det var bare en ting å gjøre.

Stemmen hans druknet i den høylydte musikken, og hun hørte ikke et ord av det han sa, men hun antok at han lurte på om hun ville danse. Han ga henne en drink, tok hånden hennes og trakk henne med seg midt ut på dansegulvet.

Hun logget seg på PC-en. 1881.no. Firmasøk. ”Kvinneklinikken, Bergen”. Hun slo nummeret. Damen i andre enden forklarte at hun først måtte ha en time med legen. Hun sa at legen var opptatt for øyeblikket nå, men at hun kunne ringe henne opp for å avtale time. Allerede etter første setningen, skjønte hun at dette var et spørsmål damen i den andre enden hørte mange ganger daglig.

Han snakket. Eller det var vel mer roping. Uansett hørte hun lite av hva han sa. Han tok henne i hånden og leide henne inn på et rom. ”Det er så bråkete der ute, så tenkte det var lurere å sitte her inne for å snakke litt”. Hun smilte. Hun synes det var en god idé, helt til hun hørte et metallisk knepp i dét han vridde om i låsen.

Hun våknet brått. Hun hadde visst duppet av en stund. Det ringte. Omtåket spratt hun opp og hentet mobilen. ”Hallo?” ”Ja, god dag du, det er Torunn Iversen som ringer fra kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Jeg skulle bare bekrefte klokkeslettet på timen du ringte og bestilte. Passer det klokken 8:00 førstkommende mandag?” ”Ja. Jo da, passer helt fint det”, svarte uten helt å tenke seg om. Hun la seg tidlig den dagen.

Hun så på ham med et spørrende blikk. ”For at ingen skal avbryte oss”.

”Ja, selvfølgelig” sa hun, og smilte, selv om hun ikke følte seg helt overbevist. Et sted dypt inni henne kjente hun en voksende skepsis. Han satte seg ned tett inntil henne, og strøk henne over håret, mens han så henne dypt inn i øynene. ”Så vakker du er”. Hun kjente skepsisen forsvinne som dugg for solen.

På vei til legen neste dag tenkte hun seg om. Hva om hun faktisk var gravid? Nei, uaktuelt. Hun prøvde å huske noe fra den kvelden det skjedde. Første gang med en gutt! Så skjedde det? Tenk at det kunne skje. Med henne! Av alle personer på denne vide jorden, så skjedde det med akkurat henne! Hun kunne umulig forestille seg selv være aleneforsørger i en alder av 17 år. Men hun beroliget seg med at hun bare skulle ta en blodprøve nå, så fikk hun resultatene i morgen.

Hun ville skrike, men halsen var plutselig blitt knusktørr. Hun fikk ikke fram en lyd. Han var så mye sterkere enn henne. Så svartnet det for henne.

Hun sov langt ifra godt den natten. Men endelig. De første strålene fra solen brøt gjennom rullegardinen hennes, og traff fjeset. Hun følte seg kvalm. Alle tegnene stemte jo. Det var jo helt åpenlyst. Nå gjenstod bare den lange veien til sykehuset. Gatene hun dagen før hadde pint seg gjennom.

Det kunne vel ikke være…? Nei. Det var umulig.

Eller var det?

Tiden på venterommet føltes som en evighet. Det var de lengste 15 minuttene i hennes liv. Tankene raste. Hvordan i alle dager skulle hun da klare å ta hånd om et barn? Hun klarte jo bare så vidt å holde orden på sitt eget rom. Hun var ikke moden nok for det. Og skolen? Hun måtte jo ha en utdanning. Eller hvert fall prøve å få en. Hun kjente hun ble stresset av alle tankene som suste oppi hodet hennes, og prøvde å la være å tenke på det.

”Nora Berggren?” Det var resepsjonistens likegyldige stemme. Hun reiste seg, og gikk inn mot døren som ble åpnet for henne. Uten helt å tenke seg om, snudde hun, og stormløp ut. Hun måtte ut. Nå. Hun orket ikke mer. Hun visste jo allerede hva resultatet var.

Hun løp, løp, og løp.  Alt hun ville, var å kaste seg ut i det store intet. Der hvor ingen kunne dømme eller beskylde henne, skade eller tvinge henne. Den kalde vinden rev i det lange, lyse håret hennes. Hun holdt seg fast til lyktestolpen bak henne, mens hun så ned i dypet. Nei, hun orket ikke mer.

Telefonen ringte. ”God dag du, det er Torunn Iversen fra kvinneklinikken som ringer. Snakker jeg med Nora Berggren?”

”Nei, nå snakker du med moren. Nora har ikke kommet hjem fra skolen enda. Jeg vet ikke hvor det har blitt av henne. Har ringt, men hun svarer ikke. Hva gleder det?” Pause. ”Dette er jo egentlig konfidensiell informasjon, men siden du er moren, så går det vel bra. Jeg skulle bare fortelle at testen var negativ… Hun var ikke gravid.”