- Line? Kan du komme bort hit litt? Engelsklæreren min så skrått bort på meg. Huff, håpte bare det ikke hadde gått skikkelig galt på den siste prøven. Det pleide jo å gå greit. Engelsk var faktisk noe av det jeg mestret best.

- Ja, svarte jeg, og gikk bort til henne.

- Jeg har sittet og sett på resultatene dine, og du ligger faktisk an til å få en sekser, men da må du gjøre det like bra på den neste prøven også. Vi er jo nesten halvveis dette skoleåret, så det er jo snart halvårskarakterer. Stå på videre, så kommer dette til å gå kjempebra! Gerd så opp på meg fra kateteret.

- Ja, jeg skal gjøre mitt beste, sa jeg, og gav henne mitt søteste smil.

 

For en dag! Det føltes som om alle lærerne skulle snakke med meg om et eller annet, og i tillegg så hadde jeg fått skikkelig lite søvn de siste dagene sånn at jeg fikk pugget det stoffet jeg skulle kunne til prøvene. Bestevenninnen min hadde allerede gått hjem. Hun gadd sikkert ikke å sitte og vente på meg mens Gerd skulle snakke med meg. Typisk, men greit nok. Da fikk jeg heller gå hjem alene. Dessuten hadde jeg masse lekser jeg skulle få gjort, så det var kanskje like greit å komme seg fort hjem. Mamma hadde sagt at jeg skulle lage middag også. Ja, for en dag!

 

- Gikk det greit på skolen i dag? Mamma gikk gjennom kjøkkenet hvor jeg satt og gjorde lekser, og spurte i forbifarten.

- Jo da, det gikk greit. Du vet engelsklæreren, Gerd? Hun sa at jeg ligger an til å få en sekser hvis jeg gjør det bra på neste prøve.

- Ja, da er det jo bare å pugge da, vennen min, sa mamma, smilte og forsvant ut den andre døren til kjøkkenet.

- Forresten, Line. Har du ringt til han som skal komme hit og fikse veggen? Jeg hengte opp nummeret hans her et sted. Hun begynte å lete rundt blant all oppvasken, og måtte rette på toppen idet hun bøyde seg frem for å se under noen tallerkener.

- Kan ikke du få på deg noen ordentlige klær, mamma? Du ser fæl ut akkurat nå. Og ja, jeg skal ringe ham, men jeg har nesten akkurat kommet hjem fra skolen.

- Greit, da ordner du det, så legger jeg meg nedpå litt. Jeg har en fryktelig hodepine.

Hun holdt seg til hodet, og vandret ut i stuen. Ikke så rart hun hadde vondt i hodet, hun var lenge oppe i går kveld og hadde bare hatt et par flasker til selskap. Da blir det alltid jeg som må styre og stelle med alt dagen etter. Hun klarer ikke å gjøre annet enn å ligge og sove eller lese i ukeblader. Men jeg har jo lekser og en skole jeg skal klare å gjøre samtidig. Jaja, jeg er kanskje ikke en av de heldige da.

 

En ny dag, og skolen ventet. For lillesøsteren min ventet barnehagen.

- Ha det bra! Nå går jeg til skolen! Ropte jeg inn i stua på vei ut, men mamma lå bare og sov. Lillesøstera mi stod klar ved døren. Jeg hadde laget frokost til oss og gjort henne klar til å gå i barnehagen. Jeg skulle sette henne av der på vei til skolen, akkurat slik jeg alltid har gjort.

- Hvorfor svarer ikke mamma? Spurte Iselin, og tittet opp på meg.

- Hun sover litt bare. Hun er våken når du er ferdig i barnehagen.

Jeg prøvde å smile et troverdig smil, men det føltes som et mislykket forsøk.

- Kom, så går vi, ellers rekker vi ikke å komme frem i tide. Vi låste døra og gikk ut til enda en vanlig dag.

 

Det var en kjedelig dag, og det ble egentlig resten av uken også. Når helgen kom måtte jeg gjøre storinnkjøp av matvarer for den uken som kom, og da pleide jeg som regel å ta med meg Charlene. Selvfølgelig var hun med nå også.

- Hvordan har det gått denne uken da? Har ikke sett så mye til deg.

Hun så på meg, mens jeg plukket noen appelsiner fra fruktavdelingen.

- Jo da, det har gått greit. Jeg har hatt mye å gjøre. Mamma har ikke vært helt i form. Du vet hvordan jeg mener. Og da blir det jo alltid meg som må gjøre tingene hjemme. Lillesøsteren min kan jo ikke gjøre det. Dessuten prøver jeg å holde karakterene oppe også. Vil nødig at lærerne skal begynne å snuse i hvordan det er hjemme om dagen. Du da?

- Greit nok. Min lærer var ikke så glad for min firer her om dagen tror jeg. Fikk ikke inntrykk av det i hvert fall. Men det tar jeg igjen på neste prøve. Det går sikkert greit.

 

Det er akkurat der den store forskjellen mellom meg og Charlene går; hun har alltid vært sånn halvveis med skolearbeidet og heller tatt litt mer tid til trening og dans. Jeg har alltid viet hele min tid på lekser og å stelle hjemme, men på mange måter har jeg ikke hatt noe valg. Jeg er jo den eldste i huset utenom mamma, og hun forventer at jeg skal begynne å ta litt ansvar snart. Jeg har jo tross alt passert seksten år nå. Men det er ofte slitsomt.

 

Det var egentlig alt jeg skal ha. Skal vi gå? Har ikke du en avtale med typen din i dag, Charlene?

Jeg kikket skrått bort på henne, med et skøyeraktig uttrykk.

- Jo, jeg skal ut med William.

Hun strålte opp hver gang hun nevnte ham.

- Hvor lenge har dere vært sammen nå?

- I snart tre måneder, og han er like fantastisk!

- Ja, da ønsker jeg dere bare lykke til med bryllupet. Jeg geipet til henne, og så gikk vi hjem.

 

- Oi, jeg visste ikke at det var SÅ ille her nå.

Charlene så seg rundt i kjøkkenet hjemme hos meg.

- Jeg vet det, jeg har hatt så mye annet å gjøre. Og så skal jo Iselin ha oppmerksomhet. Jeg tror faktisk hun skjønner litt hva som skjer. Mamma sover jo omtrent hele tiden, og våkner ikke før utpå dagen, og da ser hun ut som et vrak. For å være ærlig så begynner jeg å bli lei.

Jeg kikket forsiktig ut i stua for å sjekke om hun sov, slik at hun ikke hadde hørt hva som ble sagt.

- Ja, jeg skjønner godt at du blir lei. Du vet at du bare kan spørre meg hvis du trenger hjelp til å ha noen til å passe Iselin mens du ordner i huset eller noe. Jeg kan jo hjelp deg, sa Charlene og prikket meg i siden mens jeg tok ut varene.

- Jo da, jeg vet det, men du har jo faktisk andre ting å drive med selv. Uansett, det går greit. Skal du ha en appelsin? Jeg rakte henne en, og så skrelte vi dem om kapp. Som vanlig vant jeg.

 

Den helgen kjøpte jeg meg en ny genser. Jeg hadde spart til den lenge, og var utrolig stolt, da jeg kom på skolen på mandag med den på. De andre i klassen kommenterte den, og sa de syns den var fin. Det føltes liksom som om alt gikk litt lettere for seg, jeg ble mye gladere. Det var lenge siden jeg hadde fått kjøpt meg noe. Den jobben jeg hadde, som var å vaske på et par kontorer, gav ikke mye penger i lommen. Dessuten gikk mesteparten til å betale regninger. De pengene som egentlig skulle gått til det, havnet ofte til drikkevarer for mamma. Men alt ordnet seg sikkert til slutt.

 

Jeg ble utrolig overrasket da jeg gikk forbi en av skolens mest populære jenter, Linea, og hun snudde seg mot meg og sa;

- Du, så fin den genseren var. Et smil som virket ganske ekte, streifet ansiktet hennes.

- Takk! Jeg har spart lenge for å få råd til den. Jeg kikket nedover meg selv, for liksom å understreke hvor fin den var. Det samme gjorde hun.

- Ja…, hun tenkte seg om litt. Men jeg vet om noen andre gensere som ville passet deg mye bedre. Har du lyst til å være med meg og noen venninner ut å shoppe etter skolen?

Hun skakket på hodet, og tittet på meg med søte øyne. Ikke rart guttene likte henne. Hun virket skikkelig grei.

- Ehhh… i dag skal jeg på jobb, men kanskje i morgen? Hvis det går greit for deg da.

- Jada, det går greit. Rett etter skolen, på parkeringsplassen, sa hun og snudde seg og gikk videre.

Herlighet! Jeg hadde nettopp gjort en avtale om å dra på shopping med skolens mest populære jente!! Det eneste som gjenstod var penger til shopping da. Det hadde jeg ikke. Da fikk jeg heller bare være med, og se hva de andre kjøpte, så kunne jeg heller spare til seinere.

 

Etter at jeg hadde vært på jobben noen timer, så låste jeg meg inn døra hjemme. Endelig ferdig! Da måtte jeg få laget middag og gjort noen lekser, før jeg skulle legge Iselin.

- Hei, vennen, hvordan gikk det på jobben? Mamma stod lent til døråpningen inn til stuen.

- Greit, svarte jeg litt kvasst, for liksom å vise at jeg ikke var helt blid på henne. Jeg syns hun kunne prøve å skjerpe seg litt med drikkingen, spesielt når Iselin var mye hjemme om dagen. Vanligvis ville hun vært mest hos pappa, men han var mye borte om dagen, og derfor måtte hun bo hos oss en liten stund. Til han har fått ordnet opp i noe, sier han.

- Er du sur på meg? Hun gav meg et forfjamset uttrykk. Som om hun ikke ante hva jeg snakket om.

- Mamma, du vet godt hva jeg mener. Det har blitt for mye drikking i det siste. Hvor er Iselin?

- Hun er borte hos Liza.

- Hos henne igjen?? Men venninna di har da annet å drive med enn å passe ungen din!

- Hun sa det var greit. Bare et par timer, til jeg følte meg bedre.

- Vet du hva? Jeg syns du kan prøve å skjerpe deg litt! I hvert fall for døtrene dine. Om ikke for meg, så i det minste for Iselin. Jeg må gjøre alt her i huset. Du kunne like gjerne vært borte, for ingen merker forskjell. Du sover bare hele tiden. Kan du ikke slutte å drikke?!?

 

Jeg nærmest skrek til henne. Det var ikke meningen, og jeg hadde aldri skreket til henne slik, men nå var jeg virkelig lei meg og fortvilet. Det ble litt for mye ansvar lastet over på mine skuldre. Hun stod bare helt stille og tittet på meg, som om hun ventet at jeg skulle si noe mer, eller svare på spørsmålet selv.

- I morgen skal jeg ut med ei venninne. Da får du ta Iselin selv.

Og ikke sett henne inne hos Liza igjen. Det er din unge og jeg syns du kan være litt sammen med henne når du en sjelden gang har henne her hjemme, sa jeg. Litt mer behersket denne gangen. Jeg pakket ut fra sekken, så jeg slapp å se henne i øynene. De var alltid rødkantede og hadde et uttrykk som bad om hjelp, og det klarte jeg bare ikke akkurat nå. Men hva skulle jeg gjøre da? Hun er et voksent menneske. Det er på tide at hun tar litt ansvar for seg selv.

- Greit. Kos deg, sa hun bare og gikk ut i stua.

 

Dagen etter var jeg nøye med hva jeg hadde på meg. Jeg skulle jo tross alt ut på shopping med de mest populære jentene på skolen. Riktignok var Linea ”sjefen”, men de andre var omtrent like populære. Og èn spesiell ting har de til felles alle sammen: de har MYE PENGER!

 

Etter skolen gikk jeg rett ut på parkeringsplassen, hvor de andre stod og ventet i en bil. Jentene satt bak og to gutter foran.

- Hei! Sett deg inn. Vi gjør plass. Alle jentene flyttet seg ett hakk innover, og jeg fikk trykket meg inn. Så bar det mot nærmeste butikk med klær.

 

Inne i butikken tenkte jeg kanskje jeg burde si det som det var.

- Jeg har ikke penger da. De pengene jeg hadde fått spart opp, brukte jeg på den nye genseren min i helgen.

- Ja, men det fikser vi vet du. Ikke sant jenter? Ropte Linea ut i bilen, og de andre jentene ropte og hoiet tilbake. Dette kunne jo bli spennende!

 

I den første butikken var det ingenting som passet inn under noe av det jeg kunne kjøpt. Allikevel bad de andre meg om å prøve alle mulig plagg. Vi var tre stykker som prøvde samtidig og kom ut etter tur. Det var utrolig morsomt, og de andre var utrolig snille mot meg. Det var kanskje ikke helt de klærne jeg ville kjøpt vanligvis, men de andre syns de var kjempefine.

- Den der kledde du kjempebra! Den burde du absolutt kjøpe, sa Lori og kikket på meg.

- Mmmm, helt enig. Den tar du! Enig, Line?

Jeg kikket opp på de andre jentene, og de nikket.

- Den er jo fin, men jeg har ikke noen penger, så jeg får heller spare.

- Ikke noe problem, sa Linea og viftet med et kort foran øynene mine. Det var ikke hennes bilde på kortet.

- Faren min betaler hva enn det skal være. Han vet ikke om det er jeg eller du som får det skjørtet der. Noe mer du skal ha? Jeg har funnet frem det jeg skal ha.

- Ehhh… men jeg vet ikke om jeg burde det. Hva skal jeg si til mamma?

- Si at du fikk det i gave fra meg. Det er jo ikke noe verre enn det. Og hvis hun spør meg, så sier jeg at jeg hadde fått penger å kjøpe for, og at du fikk det av meg.

 

Jeg tenkte på mamma. Hun kom sikkert ikke til å legge merke til det engang. Men skjørtet var nesten uanstendig kort. Det gikk sikkert greit etter hvert, jeg måtte bare venne meg til å bruke det.

- Greit, jeg tar det! Tusen takk!! Jeg smilte fra øre til øre, og alle løp bort til disken. Kortet fløy gjennom kortautomaten, et lite pip, og alle klærne var betalt. Enkelt og greit!

 

Alle jentene avtalte å møtes igjen dagen etter, og jeg skulle være med. Egentlig skulle jeg på jobb, men det fikk gå for denne gangen. Jeg hadde aldri vært borte fra jobben, så å si at jeg var syk, fungerte som en troverdig unnskyldning. Mamma sjekket i hvert fall aldri hvor jeg var. Hun hadde mer enn nok med å holde styr på hvor hun selv befant seg.

 

Så etter skolen, møtte jeg de andre i bilen igjen. Vi kjørte av gårde til en ny butikk lenger inn i byen og der møtte vi noen andre jenter og gutter som de kjente. Vi ble stående utenfor butikken og en restaurant ganske lenge.

- Hei, hvem er hun da? Spurte den ene gutten og kikket på meg med et sløvt blikk. Det minte nesten litt om mamma sitt. Hun så slik ut innimellom.

- Hun er bare ei jente fra skolen. Helt OK. Linea fortsatte på prate med guttene. Så pekte hun på en stol hvor det satt ei dame, og de lo litt. Jeg stod litt utenfor gjengen, så jeg hørte ikke hva de snakket om.

- Greit, gjør det du, sa hun til den ene gutten, og han gikk bort til damen.

 

Hun var litt eldre enn oss, og smilte overrasket til ham, da han delvis lente seg over bordet ved siden av henne, og la armen på stolen.

- Hva er det han gjør? Hvisket jeg til Lori.

- Bare følg med å se, svarte hun, og smilte lurt. Så kunne jeg se hva som var poenget. Hånden hans flyttet seg sakte mot stolryggen, hvor det hang en veske. Fingrene lukket seg rundt hanken, og så sa han noe til damen. Hun nikket og fortsatte med maten, vel uvitende om hva han nettopp hadde gjort.

- Han stjal vesken hennes! sa jeg forskrekket.

- Ja, og han er en av de som er flinkest. Nå kan vi dra på fest! Linea strålte mot meg, og klappet meg på skulderen.

- Slapp av, ingen sier til noen hvem som gjorde hva, og alle er trygge. Slik er det i denne gjengen. Greit? Avtale?

 

Jeg tenkte meg om. Nå hadde jeg vel egentlig ikke noe valg. Jeg hadde jo sett ham ta vesken, og hvis jeg ikke sa meg enig, kom de til å hate meg. Da var jo jeg en mulig tyster på gjengen.

- Avtale! Sa jeg bestemt. Flokken begynte å bevege på seg, og alle gikk inn en trang gang, opp en trapp, og inn i en leilighet. Det var tykt med røyk overalt, og det luktet fryktelig innestengt.

- Hva skal vi her? Spurte jeg Linea, mens jeg prøvde å hoste ut noe røyk.

 

Mamma pleide faktisk å være veldig flink til å lufte ut hjemme. Det la jeg ikke merke til før jeg kom inn i denne leiligheten.

- Det er fest her i kveld. Vi blir her bare noen timer. Hei, Flensch! Gi jenta noe å drikke! Hun ropte til en gutt i andre enden av rommet og pekte på meg.

- Greit, skal jeg fikse! Han gav tommelen opp.

- Gjør folk alltid det du sier de skal?

- Det er best for dem. De tør ikke annet. Hun lo mot meg, og gikk videre innover. Så satte hun seg på fanget til noen gutter og begynte å prate med dem. Hva skulle jeg gjøre nå? Stå her alene?

- Hei, du! Jenta! Her er drikken din.

- Hva er det?

- Aner ikke, men det smaker noe inni hampen godt, sa han med dårlig ånde.

Jaja, da rakk jeg ikke å komme meg hjem til riktig tid. Jeg fikk bare si at jeg traff Charlene på veien og ble stående å prate. Jeg kunne jo ikke akkurat bryte inn i festen og spørre om Linea kunne kjøre meg hjem. Det ville blitt ganske upopulært. Så jeg endte opp med å sett meg i sofaen ved siden av noen gutter og jenter, og etter det vet jeg ikke hva som skjedde…

 

- Line!! Våkne, vi må stikke. Noen har meldt om husbråk. Blir vi sett her, så er det på glattcelle, om ikke verre. Kom igjen! Lori dro i armen min, og sammen med en gutt fikk de nærmest båret meg ned trappene, og inn i en bil.

- Å fytte søren! Det var nære på. Er du helt fjern eller, Line? Lori lo, og jeg prøvde å smile, til tross at jeg var innmari svimmel.

- Vi må kjøre hjem, fikk jeg vrøvlet frem. Rett før jeg sloknet kunne jeg høre Lori hviske til gutten:

- Hun fikk i seg en av pillene til Vinc.

Hun snudde seg mot gutten igjen, og de lo sammen, mens jeg sovnet rolig inn i en verden av myke puter.

 

Etter at Lori hadde fulgt meg til døren, løp hun til bilen, og de forsvant av gårde ned veien. Jeg låste meg inn, og innenfor døren fant jeg en veldig sinna mamma.

- Hvor i svarte har du vært?!?! Hun ropte til meg, og det gav gjengklang i hodet mitt.

- Må du rope så fælt? Jeg møtte Charlene på veien fra jobben. Greit?

- Nei, det er ikke greit! Du har verken vært på jobb eller hos noen Charlene. Jeg ringte begge steder, og ingen hadde sett deg! Hvor har du vært spør jeg!!

- Sammen med noen venner. Samme det vel? Du sover jo alltid, så jeg regnet ikke med at du var våken en gang. Gratulerer!

- Hva jeg gjør er min sak, og hva du gjør er også min sak faktisk. Ikke begynn å snakk om hva jeg driver med, når du selv kommer hjem full. Gå å legg deg, jeg vil ikke se deg!

- Fint, jeg vil ikke se deg heller!! Begynner å bli drittlei deg, for å være ærlig! Vi stod og skrek til hverandre, og jeg gikk og la meg etter å ha smelt igjen døra til både badet og rommet mitt. Den kvelden gråt jeg meg i søvn.

 

Jeg visste at det ikke hadde vært smart å være sammen med Linea og Lori den kvelden, men det var noe som allikevel gjorde at jeg ville fortsette å være sammen med dem. Det var ikke for å drikke eller ta dop, men en slags måte å ta hevn på mamma for all drikkingen hennes. Det var en dårlig idé, men det ser jeg jo først i etterkant. Flere dager etter hverandre traff jeg gjengen. Vi dro på byen, kjøpte klær for penger som ikke var våre, og i slutten av uken dro vi på fest til Flensch og de andre guttene. De ble liksom omgangskretsen min. Charlene pratet jeg så vidt med, og hun hadde det ganske travelt selv. Halvårskarakterene var rett rundt hjørnet og hun ville prøve å bedre seg i et par fag, ettersom jeg skjønte. Med meg gikk det andre veien.

 

Mamma kom inn på kjøkkenet fredag morgen, noen uker etter den første festen med gjengen. Jeg tror hun hadde gitt meg opp allerede da. Uansett om hun nektet meg å dra, så snek jeg meg bare ut, og hun visste nok at det hørtes ganske teit ut å si at jeg ikke skulle drikke når hun selv var full annenhver dag. Hun kikket ikke på meg engang når hun sa:

- Du har mistet jobben, du vet vel det? Han ringte i går kveld. Du har ikke møtt opp på snart en uke.

- Vet det. Du, jeg må gå nå. Sees seinere, sa jeg og gikk ut døra med brødskiva i hånda. Som om jeg ikke visste det. Samme det da, da fikk hun heller finne seg jobb selv, og forsørge sin egen familie.

 

På skolen den dagen ville Gerd snakke med meg.

- Du har ikke levert den siste innleveringen, og på forrige prøve gikk det kun middels. Det betyr at du kommer til å gå ned til en firer, du vet det?

- Ja, noe mer?

- Hva er det som skjer, Line? Hun så litt trist ut, faktisk, når hun kikket opp på meg.

- Ikke noe du egentlig har noe med.

- Har du problemer hjemme? Noe jeg kan hjelpe deg med kanskje?

Du har gjort det dårlig i mange fag om dagen og du har forandret stilen din litt. Ikke noe galt med stilen din altså, men jeg skjønner at noe er i veien. Vil du snakke om det, så har vi en sosialarbeider her.

- Drit i hva som skjer. Det er privat, OK?? Jeg må stikke, jeg har en avtale.

- Men husk at det er prøve neste uke da, ropte hun etter meg idet jeg gikk ut av klasserommet.

 

På festen drakk vi og tok et par sugerør som vi sniffet pulveret igjennom. Det var alltid greiest. Da delte alle samme pulver, så ble det jevnt. Når Linea viste meg armene sine, fikk jeg sjokk. Ikke fordi jeg var full eller dopa, men fordi hun hadde kuttet seg. Flere kutt oppover håndleddet.

- Hva?!?! Ropte jeg forferdet.

- Slapp av da, det er ikke noe farlig. Det er egentlig ganske deilig. Vil du prøve? Jeg har en kniv her. Bare et lite kutt.

Hun så på meg med øyne som hele tiden var på leting etter å feste seg et sted, men de fløt bare rundt.

- Nei!

- Bare prøv. Jeg kan gjøre det jeg. Ingen oppdager det uansett. Lukk øynene!

Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg brettet opp ermene på genseren min. Jeg var liksom så fjern, og det virket trygt når hun skulle gjøre det. De andre fortsatte å sniffe og lo overdrevent. Så lukket jeg øynene.

 

Når jeg våknet, hørte jeg høye skrik og pip annenhver gang. Etter et par minutter klarte jeg å få et bedre inntrykk av hva som skjedde, selv om hele verden hadde en sånn fin, dus tåke og kant rundt alt sammen. Jeg lå på gulvet i en bil, og skrikene og pipene var sirener. Det var masse stemmer utenfor. Kaos. Folk som prøvde å stoppe ungdommene, og ropte etter dem. Så kom det en mann inn i bilen og satt seg på siden av meg, og passet på at jeg ikke slo hodet, mens noen andre kjørte. Så sloknet jeg igjen.

 

Neste gang jeg våknet, lå jeg på en fryktelig vond seng i et nøytralt rom. På en stol ved siden av satt mamma. Hun gråt åpenlyst, det var ikke noe tegn på å prøve å holde igjen. Når hun så at jeg våknet, tittet hun bort på en politimann og viste tegn til at jeg var våken. Han kom og satte seg på en stol ved siden av mamma.

- Line…, begynte mamma, og brast i flere hulk etter hverandre. Hun prøvde igjen:

- Line, du er egentlig på en glattcelle, men vi la deg her til du våknet. Politiet stormet leiligheten dere var i. Det var noen som hadde tystet om at det ble brukt stoff der. Når de kom, var de fleste borte eller på vei ut. De fant deg liggende inne på gulvet i leiligheten. Du hadde kuttet deg selv flere ganger, og dypt. Du har sydd noen sting. Heldigvis var det ikke helt ved pulsåren… Hun hulket igjen. Jeg fikk så vondt av å se henne slik. At det gikk an! Ikke bare hadde noen tystet, men alle hadde dratt uten å ta meg med!! Redd ditt eget skinn, LØP!

- De har tatt en blodprøve av deg, og du har både drukket og tatt dop. Hun tok en kort pause og pustet inn. - Hva fikk deg til å gjøre dette?? Jeg har da aldri tatt dop eller gjort noe slikt! Jeg har drukket, ja. Jeg har kanskje ikke alltid vært der når du og Iselin har trengt meg, og det beklager jeg, men at du kunne finne på noe sånn! Ikke bare det, men de fant flere vesker der, og de var ikke deres. Med masse penger i. Har dere stjålet dem?

- Vent litt med spørsmål, er du snill. Det skal jeg ta meg av, sa politimannen til mamma, og klappet henne lett på skulderen.

- Greit. Hun så skamfullt ned i gulvet.

- Line, du er nødt til å gå til en psykolog. Og etter hvert skal jeg prøve å få meg en jobb. Ting skal bli bedre, det lover jeg, men du må hjelpe meg. Rektor har ringt også. Du gjør det veldig dårlig på skolen, og det har foregått en stund. Jeg hadde lagt merke til klærne også, men jeg visste ikke at det var gått så langt. Jeg trodde det var en gave…

 

Jeg flyttet blikket til taket. Alt hadde gått så veldig galt. Jeg ville ikke egentlig kutte meg engang. Det var det Charlene som hadde gjort, og ikke bare en gang. Herregud som alt hadde gått galt i det siste. Det var da jeg innså hvor det hadde startet og hva som egentlig hadde skjedd. Jeg hadde liksom vært i en slags ekstase, og bare fulgt flokken. Gjort det alle de andre gjorde, og til slutt hadde det tatt helt av.

 

Jeg satt på en sofa i et koselig rom. Damen jeg skulle prate med virket veldig hyggelig, men det var allikevel litt rart. Unaturlig liksom. Det stod Psykolog Lone Nilsen, utenpå døren hennes.

- Ja, Line. Jeg heter jo Lone, og vi kommer til å se til hverandre en stund fremover.

- Mhmmmm…, svarte jeg spakt.

- Vil du begynne fra begynnelsen? Hun la blokken på fanget og tok pennen mellom fingrene. Gjorde seg klar til å skrive, og akkurat i det øyeblikket, innså jeg at det kom til å bli siste gang jeg noen gang fulgte flokken…