Bare vent...
Hva har skjedd med Amy?
Karakter: 5
Det røde mursteinshuset laget en stor grumsete skygge over stien. Oppkjørselen var dekket av gras, og det var nesten ikke singel igjen der. Det var mange år siden vinduene var vasket, og bak ett av dem kunne vi så vidt skimte en gammel dame.
Det dukker opp stadig vekk… Den samme drømmen. Hver bidige natt, og det ender med akkurat det samme hver gang.
Døren går sakte opp og Amy kommer ut av huset, hun går sakte mot oss, med det blonde håret i en slapp hestehale. Sminken har rundet ut rundt øynene slik at hun ser ut som en zombie. Den lyseblåe t-skjorten er skitten og har noen blodflekker her og der, og det renner blod fra et stygt sår i halsen. Den Røde shortsen hun har på seg er enda mer skittent og knærne er fulle av grønske, skoene, som er minst to nummer for store subber hun med seg på en spøkelsesaktig måte. De livløse øynene hennes borer seg inn i oss og hun strekker de lange bleke hendene sine mot oss, akkurat som om hun vil kvele oss, mens leppene lydløst former: Jeg skal nok ta dere… Bare vent, Jeg skal nok ta dere…
Hvorfor dette skjedde? Jo, det skal jeg fortelle nå.
Det begynte den sommeren for ca. 8 år siden, jeg tror det var den varmeste sommeren jeg noen gang har opplevd, Hver dag var det ca. 30 grader i skyggen og ikke en sky på himmelen. Det var også en av disse dagene det skjedde.
”skal vi?” Matias så på oss.
”Jeg vet ikke om jeg vil” sa Amy.
”Greit for meg” Emma smilte lurt.
”Men… Jeg…” Amy så ut som om hun helst hadde lyst til å løpe sin vei.
”Amy da… ikke vær så pysete” Sa Andreas ”Hva er det verste som kan skje? At du faller og får et skrubbsår på kneet?” Alle lo.
”okey da… men bare en liten stund”
”Men da går vi da.” Jeg gikk først inn på stien i den tette skogen, resten fulgte lydig etter. Vi gikk et stykke før jeg stoppet. Det var litt mørkere her inne, Matias tråkket på en kvist og alle skvatt rundt. Matias lo. ”skal vi leke gjemsel?”
”ja! Det jo perfekt! Hvem er med?”
Alle bortsett fra Amy rakte handa høyt i været..
”men…” Amy så redd ut, ”er ikke…”
”Men Amy da… Hva er det verste som kan skje?” Emma så intenst på henne.
”at du blir bitt av en vampyr?!” Alle lo igjen.
”Ok da, men bare for en liten stund” Amy smilte skeivt.
”Hvem kan stå?” Jeg så forhåpningsfull på Andreas.
”Ikke se på meg!” Sa han forskrekket. ”Jeg er ikke så flink til sånt”
”Kan ikke Amy stå da?” Matias blunket til meg, jeg tok hintet.
”Kan du?” Alle vendte seg mot henne.
”Jeg vet ikke…”
”Vær så snill” Emma så bedende på henne. Det så ut til at hun var på vei til og åpne munnen da Andreas brøt inn:
”eller kanskje du ikke tørr? Er du redd for ”vampyren?” Emma å jeg brøt ut i ett hysterisk knise anfall.
”Neei…” Hun dro på det. ”Men du vet… Jeg er ikke så kjent i skogen her å…”
”Ikke no’ problem” Matias gliste.
”Vi holder oss 30m ut i alle retninger fra denne plassen. Da er det ikke vanskelig i det hele tatt! Tvert i mot, ble det litt enkelt synes jeg.”
”Men…”
”Kom igjen da Amy… Vi henger ikke med pyser vet du.” Emma begynte å knise igjen.
”Men…” Det så ut som om hun var på gråten nå.
”Skal du, eller skal du ikke være med?” Sa jeg.
”Bestem deg nå…” Emma satte hendene i siden og så strengt på henne.
”nå?”
”Ja vel da… men jeg står bare en runde.” Hun så litt sikrere ut nå.
”OK, 30m ut fra dette treet, første mann som blir funnet må stå, du teller til femti”
”Greit” svarte alle i kor. Amy snudde seg inn mot treet og begynte å telle, mens vi andre sprang innover i skogen. Alle viste hva som skulle skje. Unntatt Amy.
Førti ni, femti! Den som ikke har gjemt seg nå, skal stå!
Jeg sto helt stille bak et stort tre og så Amy kikke rund seg.
”Celina! Ser deg!” Hun smilte triumferende. Jeg gikk fram fra skjulestedet mitt.
”Har du funnet noen andre?”
”Nei…”
”hm… jeg synes jeg så Matias løpe bortover der ” Jeg pekte lenger inn mot midten av skogen.
Hun begynte å gå innover den veien jeg pekte mens jeg gikk noen meter bak henne. Hun kikket fortsatt bak hvert tre og hver busk vi passerte.
Plutselig dukket det opp foran oss, det som nesten ingen torde være i nærheten av. Det røde mursteinshuset laget en stor grumsete skygge over stien der vi sto. Amy bråstoppet. Jeg blunket til Emma og Andreas som sto bak et av trærne vi nettopp hadde passert som Amy hadde glemt å se bak i ren forskrekkelse.
”Er… ” Hun svelget hardt.
”Det er vel ingen som har gjemt seg der inne?” Hun snudde seg mot meg og jeg kunne se at hun var redd.
”Jeg vet ikke…” Jeg så usikkert i Emma og Andreas’ retning, de nikket til meg.
Akkurat da blafret det lett i en av gardinene der inne. Amy så ut som om hun mest hadde lyst til å løpe vekk.
Bare hun hadde gjort det. Bare hun hadde løpt, men hun gjorde ikke det. Isteden gikk hun med faste skritt opp den trange oppkjørselen.
”Amy…” jeg prøvde å holde henne tilbake.
”NEI!” skrek hun og rev seg løs.
Emma og Andreas kom fram fra busken.
”Dere har planlagt det hele tiden!” skrek hun ned mot oss.
”Amy, vi…” Prøvde Andreas.
Matias kom også fram fra en busk noen meter unna meg.
”Nei!” skrek hun igjen. Og tårene begynte og renne nedover de bleke kinnene.
”Dere tror jeg er dum dere! Dere tror dere bare kan plage meg som dere vil! Dere tror jeg er ei pyse! Men jeg er ikke det…” Hun gråt ordentlig nå, og plutselig begynte det og regne. Jeg så opp mot himmelen. Det hadde skyet ordentlig for og det ble kaldere.
”Jeg er også et menneske… akkurat som dere.” Og med det snudde hun seg og løp de siste meterne opp mot huset. Hun trykket ned dørhåndtaket forsiktig og åpnet døra. Hun snudde seg en siste gang og så trist på oss, så gikk hun inn, og lukket døra etter seg.
Vi så opp mot huset en siste gang. Det var mange år siden vinduene var vasket, og bak ett av dem kunne vi så vidt skimte en gammel dame. Hun stirret med iskalde øyne på oss. Så reiste hun seg fra stolen hun satt på og gikk bort fra vinduet.
”Så dere det?” Sa Emma skjelven.
Vi andre nikket stumt.
Plutselig hørte vi ett ”dunk” Og sekunder etterpå ble døren sakte åpnet opp…
Så… resten vet du vel? Vi andre i gjengen har ikke snakket noe særlig om dette i ettertid.
Men jeg lurer på hva som skjedde med Amy inne i huset. For kort tid etter dette flytett familien hennes og vi har aldri hørt noe mer fra henne.
Men jeg klarer ikke glemme den dagen, jeg klarer aldri å glemme ordene: Jeg skal nok ta dere… Bare ve…
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst