Hun kunne høre det knirke I døren, mens han gikk. –I taket. –I veggene. Det var som de skrek mot henne; ”nå kommer han”, ”nå kommer han”! De hvisket ordene til henne. Hveste mot henne. Lydene blei høyere. Han nærmet seg nå. Nærmet seg mot henne. Hun skyndte seg å lukke øynene. Prøve å late som hun sov. Men innerst inne, visste hun at det ikke gikk. Hjertet dunket. Det banket hardere enn noengang før. Det var som hjertet var i halsen, -i hodet, i magen. Det var det hun følte. En ensom tåre dalte nedover Evas kinn. Bare en tåre. Bare en tanke...

Hun er langt borte. Veldig langt borte, i drømmeland. Hun smiler. Det er lenge siden sist hun smilte. Hun kan ikke huske hva hun drømmer om. Men det er noe bra. Noe godt. Plutselig ser hun en skygge. En stor høy skygge. Han sier noe, men hun kan ikke høre hva det er. Frykten er stor. Den er der.

Alle tre satt tause ved stuebordet. På værmeldingen kunne de høre at det var en voldsom storm ute, med mye tåke. De trengte ikke akkuratt radioen til å finne ut slikt. De kunne alltids se ut av vinduet. -”Deilig mat”, mumlet han lavt, mens han gjekk stille fra middagsbordet. En bølge med iskald frykt kom over henne. Da visste Eva at noe fælt skulle skje den kvelden. Hun hadde endelig bestemt seg. Hun kikket på moren. Han skulle få svi...

Hun er langt borte. Veldig langt borte, i drømmeland. Smertene er borte. Hun smiler. Hun ler. Hun er endelig lykkelig... En tåre daler nedover Evas kinn. En gledeståre. En tåre. En tanke.