Tørkefillen er helt gjennomvåt og tårene triller. Kirkerommet er mørkt og det er bare stearinlysene som lyser opp rommet. Det er fult av blomster med bånd, på alle båndene står det "takk for alt og hvil i fred". Jeg får helt vondt i magen av å tenke på at hun er borte. En så god person, med en utrolig utstråling og en ufattelig godhet. Hvordan kunne jeg finne på å si noe sånt til henne? Jeg vil så gjerne bare si unnskyld..

Det var søndag, og som alltid skulle moren min og jeg til mormor for spise middag. Klokken var 1 og vi heiv oss i bilen for å kjøpe oppover. Det var en deilig sommerdag og solen skinte, det duftet jordbær og blomster ute. Jeg satt helt stille og sa ikke ett ord. Jeg satt bare og tenkte over hvor herlig livet var, og hvor heldig jeg var som hadde en så utrolig familie og så mange venner. Vi kom til mormor, eller mor som vi alle kalte henne. Jeg så henne stå på trappen å vinke til oss når vi kom. Jeg hadde kjøpt en blomst til henne fordi hun var den hun var. Vi kom inn og det luktet mat, jeg gledet meg så. Jeg ga blomsten til henne, og hun kikket rart på den. Jeg begynte og lure på om det var noe galt. Hun tok blomsten i en vase og satt den i kjøkkenvinduet. Hun gjorde ikke noe mer, eller sa noe mer om blomsten. Hun virket så rar og så ufornøyd med blomsten, så jeg ble litt irritert. Jeg spurte henne om det var noe galt, og hun ble utrolig sur. Jeg ble så sint, jeg sa ting til henne som jeg over hodet ikke mente! Jeg ble så fra meg, jeg sa at hun kunne oppføre seg og at hun ikke var noe god mormor.

Jeg gikk ut og smalt igjen døra, jeg kjente klumpen i halsen og jeg hadde egentlig bare lyst til å gråte. "Hvordan kan hun være så utakknemlig?", sa jeg til meg selv. Øynene var fylt av tårer og jeg så nesten ingenting. Jeg løp og løp bortover på den grusete veien, plutselig hørte jeg en bil og alt ble helt svart. Jeg følte jeg så alt som skjedde, og jeg tenkte "er det nå jeg skal dø?". Jeg så mormor sveve med meg, jeg hørte en stemme som sa "ta godt vare på minnene dine, ingenting varer evig"... Plutselig våknet jeg opp, jeg var ør. Jeg lå på sykehuset. Det var lyse vegger og mange lamper. Det stod også en pulsmåler ved siden av meg. Jeg ble så redd, jeg kjente hjerte dunka i brystet. Mamma kom bort og fortalte meg hva som hadde skjedd, jeg hadde krasjet med en bil, svimet av og brukket benet. Jeg måtte ligge noen timer i sykesenga føre jeg kunne dra hjem. Jeg fikk krykker og måtte hoppe ut i bilen.

Når vi kom hjem var det sent på kvelden og jeg måtte legge meg. Jeg la meg i den bløte, kalde sengen med en stor pute under beinet. Det tok tid føre jeg sovnet, men til slutt sluknet jeg. Plutselig våknet jeg av mamma sin telefon ringte. Mamma tok den ikke, mobilen lå på kjøknet og hun lå i rommet ved siden av. Hun hørte den ikke. Det ringte to ganger, og jeg skjønte det var noe galt, me hva kunne det være? Så ringte det på min telefon, og den lå ved siden av meg. Jeg så det var onkel Tore som ringte. Stemmen hans var helt hes og han hørtes gråtkvalt ut, han spurte om han kunne få snakke med mamma. Så jeg ba han vente siden jeg måtte ne då hente henne. Jeg gikk ned å vekte henne og ba henne gå opp å hente telefonen og snakke med onkel. Jeg skjønte det var noe galt når jeg hørte mamma snakke. Jeg hadde så utrolig vondt i magen og jeg var så redd for hva som hadde skjedd.

Mamma la på å satt seg ved siden av meg, hun klemte meg og sa "det er mor, hun er død. Sykepleierene hade funnet henne på sofaen, nede på det lille rommet. Hun hadde fått slag i går og sovnet inn i natt". Jeg skjønte ikke helt med en gang at det var derfor hun hadde vært så rar og utakknemlig. Hvordan kunne jeg finne på å si de tingene jeg sa til hun? Det var da ikke hennes skyld at hun hadde fått slag. Jeg satt i flere minutter og bare kikket ut i luften. Plutselig kom tårene, de rant og rant. Jeg angret så utrolig på hva jeg hadde sagt, jeg tenkte bare på at jeg aldri fikk si unnskyld.

Tørkefillen er gjennomvåt og tårene triller. Kirkerommet er mørkt og det er bare stearinlysene som lyser opp rommet..