-"God dag, dette er kaptein Jørgensen som prater - jeg vil bare orientere Dere om at vi nå flyr over Storbritannia. Vi håper De vil ha en fortsatt behagelig flytur!", kapteinens stemme lød plutselig fra høyttaleren. Passasjerene i SK-347 fra Gardermoen til New York satte seg godt til rette i stolene, og barna klatret oppå hverandre for å få sett ut av vinduene.

Martin begynte å puste tyngre. Nå var de der igjen... Bildene! Han skalv over hele kroppen. De forferdelige bildene... Kunne de ikke la ham være i fred, bare denne ene gangen?
-"Nei, slutt!", liksom skrek han inni seg. -"La meg være i fred!" Han kunne ikke se klart, det eneste han kunne se var blod, blod som rant i fosser, blod, blod, BLOD!!!
-"Ta deg sammen nå, Martin", han prøvde å berolige seg selv, men det hjalp så sørgelig lite. Han måtte få tankene under kontroll. Han hadde jo lovet den snille mannen i hvit frakk å oppføre seg ordentlig. Han måtte ikke skuffe den snille mannen: han var den eneste som noen gang hadde vært snill mot Martin, så lenge han kunne huske. Han prøvde å telle til ti, slik mennene i hvite frakker hadde sagt han skulle, men det hjalp ikke, bildene var der igjen. Han følte det som om hele rommet skrumpet sammen, med en motbydelig knirkende, skjærende lyd. Til slutt ble han fanget i midten, skjelettet sakte men sikkert knust i småbiter...
-"Nei!", han skrek opp. Alle rundt ham så forskrekket på ham. Han måtte kontrollere seg, han måtte ikke la tankene ta overhånd. Han prøvde å tenke på noe godt, en vakker eng, en sommerdag, et eple, hva som helst, men nei. Alt han kunne se var rødt, alt han kunne høre var skrikene, de var underlige, som om de kom langt innenfra ham et sted.
-"Martin, Martin!", de ropte navnet hans, mens de så på ham med blodskutte øyne, skjeletter som travet rundt, segnet om. Det var hans skyld alt sammen, det var han overbevist om. Hans, hans! Det var hans skyld! Hans! Han prøvde fortvilet å gjenopprette roen, men klarte det ikke.

Var det slik det skulle gå med hans første tur ute på mange år? Han hadde etter mye tigging fått lov til å dra i begravelsen til moren sin i USA. Han var også egentlig amerikaner, men hadde bosatt seg i Norge. han hadde høytidelig lovet alle mennene i hvite frakker at han skulle oppføre seg ordentlig, hvis han så noen bilder skulle han bare glemme det. Det var jo bare fantasi. De hadde blitt enige om det sammen - Bare fantasi, bare fantasi, prøvde han å si til seg selv, men hjernen lot seg ikke overbevise så lett, og satte inn enda en runde med grufulle bilder. Og det ble verre og verre, om de første bildene hadde vært i skurrende svarthvitt film fra 50-tallet, var de nå i TechniColor 3D med Dolby Surround og lydvolumet satt til max. Han vred seg i stolen hver gang skjelettenes stemmer lød, skrikende, fæle stemmer, som skrek navnet hans, anklaget ham, dømte ham.

-"Nei! Nei! Jeg mente det jo ikke! Vær så snill!", han var nesten på gråten nå. Han orket ikke mer. Det var hans skyld, han var sikker på det nå. - Det var ikke meningen! Unnskyld! Men skjelettene bare fortsatte sin montone klagesang: "Martin, Martin!" Det var tydelig at de skyldte på ham, at det var hans skyld, han visste med seg selv - på en eller annen underlig måte - at det var hans skyld, hans! Men hva kunne han gjøre? Hva hadde han gjort? Han måtte gjøre noe! Han orket ikke mere, og hjernen hans hadde forlengs forkastet ideen om at dette var bare en fantasi.

Plutselig visste han det - bare sånn uten videre - han visste at han måtte få stoppet flyet på en eller annen måte - han måtte få det til å snu - ellers ville han aldri få fred.
Han visste nesten ingenting om fly, dette var den første gangen han fløy i hele sitt liv. Hvordan skulle han få stanset det? Hvordan skulle han få overbevist dem? Han var ikke gal! Han var sikker på det nå! Alle mennene i hvite frakker tok feil! De hadde aldri sagt det til ham, men han hadde lyttet ved dørene, når de pratet om ham - eller "hans tilfelle" - massevis av medisinske uttrykk, men han hadde fått med seg at de mente han var sinnsyk, schizofren, uhelbredelig - og at dette var hans siste sjanse til å bli frisk. De håpet at turen - det å se moren igjen - hans beste venn gjennom hele livet - ville gi ham slikt sjokk at han ville "starte på nytt igjen". Men han var overbevist om at dette var "the real thing", han måtte få stoppet flyet, på en eller annen måte. Han orket ikke de anklagende blikkene deres lenger.

Han ble mer og mer desperat... Hvordan skulle han få stoppet det? Plutselig husket han noe fra en Kojak - serie han hadde sett engang, med kaprere som hadde stjålet flyet. De hadde gått helt foran i flyet og pratet med "kapteinen".
Han gikk forover i flyet, til han kom til en dør med et skilt der det stod "Cockpit - uautorisert adgang forbudt!", og prøvde å få åpnet døra, men den var låst. Han rev og slet i den, men den lot seg ikke åpne. Hva skulle han gjøre? Han måtte inn. Han måtte få advart kapteinen.
Mens han prøvde å få opp døra, kom ei flyvertinne bort.

-"Hva er det De vil, sir?", spurte hun høflig. Han sa med vill stemme at han måtte inn til flykapteinen nå! Han fortsatte og rive og slite i døra, med et vilt blikk i øynene. Flyvertinna skjønte ingenting, men prøvde å få vite hva som var i veien, var han syk? Han begynte å bli febrilsk - han måtte inn til flykapteinen, kunne hun ikke skjønne det? Flyet kom til å krasje! Alle kom til å dø! Men de skjønte selvfølgelig ingenting.
-"Dere må snu flyet! Hører dere?", han grep tak i henne og ristet henne, men hun strittet i mot. Nå var hun tydeligvis helt overbevist om at han var en "lunetic" som amerikanerene kalte det. Han begynte å bli vill.
-"Dere MÅ! Nå! Det kommer til å styrte. I havet! Alle kommer til å dø! Vær så snill!", han skrek nesten, og alle flypassasjerene så bestyrtet opp.

Flyvertinne Janne forbannet seg selv... At hun alltid skulle ha slik uflaks. På akkurat den siste turen hennes før hun skulle gå av med pensjon, da bare MÅTTE det komme en tulling bort til henne. Påstå at de skulle stoppe flyet da, han visste nok ikke mye om fly, tenkte hun. Han var sikkert med i en eller annen sekt av noe slag. Hun prøvde bestemt å riste seg av ham, men han så helt vill ut i ansiktet, og nektet å slippe. Nå begynte passasjerene å bli urolige også... hva var dette? Skulle flyet styrte? Hjelp! Det ble fullt kaos, mens passasjerene begynte å reise seg fra setene sine, alle ropte på flyvertinnene, og denne tullingen stod og halte og dro i henne som en gal. Hva skulle hun gjøre?

Heldigvis kom purseren bort til henne og hjalp henne med å få fjernet denne merkelige mannen. Han strittet i mot av alle krefter, forlangte å få se kapteinen, fortalte at han hadde hatt et syn, og masse annet tull, men de slepte ham inn på bakrommet, hvor de låste døra godt igjen. De fikk ta det opp med Airport Security når de kom til La Guardia. Han ga seg ikke, men fortsatte å skrike at flyet kom til å styrte, og at han måtte få snakke med kapteinen.

Så gikk de ut til passasjerene for å prøve å roe dem ned. De forklarte som best de kunne at mannen hadde hatt et anfall, at det ikke var noe å være redd for. Alt skulle bli så bra så. Og passasjerene så ut til å godta dette, særlig da de fikk kapteinen til å komme med en liknende erklæring. Puh! Hun pustet lettet ut, og håpet at det ikke ville bli noe mere mas før de nådde USA.

-"Hallo, dette er kapteinen igjen. Vi har nå ganske kort flytid igjen til USA, og beregnet landingstid er om en halv time. Hvis dere ser under oss nå, vil dere se det berømte "Bermuda triangelet" på venstre side av oss ganske snart. Historien forteller at sjelene fra alle de skipene som har gått ned gjennom tidene er evig fordømte, og svever de rundt, men aldri får ro. Dette er selvfølgelig bare overtro. Ha ha ha."
Det ble igjen merkbar aktivitet, og folk flyttet på seg for å få med seg nok en "milepæl". Noen av de små barna ble skremt av kapteinens fortelling, men de større guttene bare lo barnslig.

Den slanke stålkroppen med merket SK-347 pløyet hurtig gjennom skyene, med en marsjfart på 800km/h, været var deilig og sola skinte som aldri før. Så begynte det plutselig å ryke fra en av vingene... Og inni flyet kunne man høre desperate skrik og hamring fra bakrommet...