Line holdt på å bli gal. Konsentrasjonen var rettet mot veien. Veien som hadde blitt dekket av et tynt lag med snø, og svingene som var vanskelige å mestre. Bilen levde sitt eget liv og svingte der den selv ville. Hylingen og skrikingen gikk gjennom hodet hennes. Det gjorde det enda verre. Som om hun ikke hadde nok med å håndtere bilen, men i tillegg skulle hun høre på alt maset.

Line ble sliten av all denne kranglingen og hun ville helst prøve å få en slutt på det. Det å prøve å stoppe det, ville være en umulig oppgave. Hylene ble bare verre og verre, og konsentrasjonen til Line ble dårligere og dårligere for hvert sekund som gikk. Hva de kranglet om? Nei, det var det ingen som visste.

Veien ble smalere og hornene som tutet gjorde ikke konsentrasjonen hennes bedre. Hornene som tutet fordi bilen styrte seg selv. Alle som kjørte forbi henne viste henne fingeren. Kunne de ikke forstå at hun hadde nok å konsentrere seg om, og at det siste hun trengte var at de skulle bli sint på henne? Tankene stormet inni hodet til Line. Hun hadde mest lyst til å legge seg ned og kjenne øynene lukke seg stille, men sikkert. Hun ønsket at øynene skulle være lukket og at hun kunne hvile seg, for alltid.

“Mamma, Mamma!! Jeg vil ha kluten min!”. Line orket ikke maset lengre. Den eneste måten å få roet ned barna på var å gi dem det de ville ha. Veien flatet seg ut, og det kom ingen biler i motsatt kjøreretning. Hun benyttet sjansen og strakte seg bakover for å prøve å nå kluten. Den var for langt unna. Hun strakte seg så lang hun var, men nådde den ikke. Hun kikket på veien regelmessig, og bilene strømmet i mot, og hun fikk hendene på rattet i tide.

Ny flate kom og hun tok sjansen på å prøve en gang til. Denne gangen løsnet hun setebeltet. Hun strakte seg så lang hun var, og nådde kluten. Hun kikket opp og der så hun lysene som blendet henne. Lysene som fikk henne til å miste all kontrollen, hun mistet synet og hun mistet alt.

Skrikingen fortsatte, ikke fordi de kranglet eller fordi de hadde mistet noe, det var av andre grunner nå. Skrikingen ble verre enn før, men denne gangen merket ikke Line noe. Nå hadde hun roet seg ned, helt ned. Skrikingen var ikke å legge merke til. Alt ble lettere for henne nå.

Hjelpen kom. De to døtrene satt i baksetet. Uskadd og men allikevel såret. Man kunne se det på dem. Blikkene deres var rettet mot moren som lå der framme. De var gamle nok til å skjønne hva som hadde skjedd. Og de skjønte de aldri kunne få snakke med moren sin igjen. Blodet var overalt, og glasskåret var spredd. Hun var blitt slengt rundt i bilen.

I baksetet var det to hjelpeløse og tankefulle blikk som var rettet mot frontruten. På hennes vakre ansikt var det plantet et smil. Et smil som ga tegn på at hun hadde det fint der hun var. Alt rundt henne var blod, og i hånden lå kluten. Kluten som var dekket med blod. Hadde hun bare hatt bilbelte…