Bildene i hodet
Det er vel ikke akkurat noe jeg ikke kan beskrive. Eller, på en måte så er det jo det, men det er ikke noe å gøy å sette ord på det. Av og til er det skremmende å si høyt de tankene du kun tenker. Det er annerledes når du ikke lar dine innerste og mørkeste tanker være de innerste og mørkeste tankene lengre. At Hun med fregnene har taushetsplikt, det er jeg veldig glad for.
Da jeg gikk opp trappene, forbi alle de smarte, visste jeg at jeg var for sen. Jeg er alltid litt sen, der er vel sånn mange kjenner meg. Alltid litt sen. Der som Hun med fregnene sitter, lukter det ingenting. Det er egentlig ganske typisk at sånne steder har en spesiell lukt. Lukter som gjør deg kvalm og får deg til å tenke på de gangene det var Hun blonde, med den interessante dialekten, som hørte på alt du sa. Men det er ingen lukt som maner frem traumatiske hendelser. Bare noen ufattelig stygge gardiner, brune skinnsofaer anno (minst) 1980 og en grønn duk som ligger på toppen av et lite furubord. Ikke spesielt fælt, men likevel så merker jeg ubehag hver gang jeg ser en stygg, brun skinnsofa.
Hun med fregnene hadde de samme klærne som forrige gang. Ikke at jeg bryr meg så veldig om hva folk går med, eller om de har en stor, fantastisk og utvidet garderobe, men for å være helt ærlig så er de øreringene meget lite kledelig. Hun begynner med å spørre meg om hvordan jeg har det og om det har vært noe forandring siden sist. Det gjør hun alltid, og jeg svarer alltid det samme. ”Helt greit, nei ikke noe spesielt.” Egentlig så lurer jeg litt på hva hun forventer at jeg skal svare. Sånne spørsmål synes jeg generelt er veldig overflødige. Personlig er jeg veldig lite fan av smalltalk.
På furubordet var det to glass med vann, den grønne duken og en blyant med ett ark liggende under seg. Med en gang jeg kom inn i rommet så skjønte jeg hva hun kom til å spørre meg om. Selv om det plaget meg litt å måtte tegne det jeg skulle tegne, så var det mer mine kunstneriske egenskaper jeg mest vegret meg for å vise. Det å fysisk kunne se det man kun ser inne i hodet er ganske spesielt. Hadde aldri gransket tankene mine på den måten før, og vil heller ikke gjøre det igjen. I hvert fall ikke på lenge. En ny type følelse. Hun med fregnene var veldig nysgjerrig på hvordan jeg hadde det etter tegneseansen og stilte mange spørsmål. Veldig mange spørsmål. Spørsmål som jeg egentlig aldri hadde kommet på selv, men det er jo jobben hennes. Å komme med lure spørsmål, spørsmål som får deg til å tenke på en annen måte, spørsmål som egentlig ikke er relevante (i ditt hode, men som likevel er ganske relevante), spørsmål du ikke vil ha svar på og spørsmål som får deg til å lyve.
Jeg tror at man kan tenke seg mer gal enn hva man egentlig er. Det gjør i hvert fall jeg. Når jeg kjenner det minste ubehag så Googler jeg forskjellige symptomer, legger sammen to og to og finner ganske fort ut at dette kan jo ikke være noe annet enn kreft eller schizofreni. Som oftest har jeg feil, men tanken på at det kan være en smule sannhet i mistankene gjør det hele ufattelig ekkelt. Jeg sover ikke så bra om natten. Det spør forresten Hun med fregnene også veldig mye om, men ikke denne gangen. Denne gangen var hun mest opptatt av bildene i hodet mitt. Forresten så blir du ikke mer frisk av å finne ut selv hva som feiler deg, det har Hun med fregnene sagt.
Etter de 45 minuttene har gått, minus de syv minuttene jeg var for sen, så ser Hun med fregnene på meg med ett tomt blikk. Med en gang vi ikke lengre snakker om det som er feil med meg så blir vi to fremmede igjen. Det er jo tross alt det vi er.
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst