Jeg var på en utstilling sammen med en fyr jeg hadde møtt en gang. Jeg kjente han ikke noe særlig egentlig, men han virket hyggelig og han inviterte meg, så jeg ble med. Kunne jo ikke være alene på valentinsdagen!

Det var en utstilling med bilder tatt av ting som minnet om kjærlighet, grunnet valentinsdagen. Det var tre forskjellige fotografer, og man kunne se at de var svært så dyktige (etter min mening i hvert fall).

Fotografene var to menn og en kvinne. Jeg likte alle bildene, men det var spesielt en av fotografene som skilte seg ut. Det var kvinnen. Eller, Jeanine coup som hun het. Bildene hennes skilte seg ut fra de andre på en eller annen måte… Hun hadde liksom mer fantasi enn de to andre. De andre, altså Pål Karstensen og Henrik Johnsen, tok bare bilder av vakre ting, som solnedganger og soloppganger og sånt. Det var de Martin likte (han som ba meg med ut). Men jeg likte Jeanine sine bilder best. Hun tok bilder av ting som betydde noe. Som du bare måtte bli stående å se på en stund og tenke på.

Jeg likte alle hennes bilder veldig godt, men det var ett spesielt bilde som fanget oppmerksomheten min. Det var ikke noe spesielt egentlig. Det var av ett hjerte hulet ut i noe som lignet en slags vegg. Bildet så gammelt ut, fordi det var i svart-hvitt. Da jeg først så det, så tenkte jeg ikke på noe spesielt, så jeg bare snudde meg for å gå videre. Men så så jeg meg tilbake mot bilde. Og da måtte jeg bare gå tilbake og se mer på det. Men Martin gikk videre for å se på andre bilder.

Det var så mange tanker som svirret rundt i hodet mitt da jeg så det bilde. Det var så mye det kunne bety. Det første som falt meg inn var at det hadde noe med et kjærestepar å gjøre. Siden det er et hjerte. Men det trengte ikke å ha noe med det å gjøre i det hele tatt! Det kunne jo bare ha vært bilde av en dør til en utedo! Det var jo ikke det minste romantisk akkurat. Men det kunne jo bety mye annet også. Det var ikke sikkert det var meningen det skulle bety noe som helst engang. Kanskje Jeanine bare tenkte at hun skulle ta bilde av det fordi det var et hjerte.

Men når jeg så det bildet, så tenkte jeg på tomhet. Mangel på kjærlighet. Siden hjertet var helt hult. Og det så ut som om det var et svært stort tomt rom bak hjertet. Jeg vet ikke helt hvorfor det var akkurat det jeg tenkte på når jeg så bildet. Kanskje fordi det var sånn jeg hadde det selv akkurat da…

Nå ville jeg ikke se på bildet enger. Jeg ble bare lei meg når jeg så på det. Men akkurat da jeg snudde meg for å gå, gikk jeg rett inn i en kjent person. Bestekameraten min fra barneskolen til videregående! Han hadde jeg ikke sett på flere år. ”Åh, beklager!” sa han. Han kjente meg visst ikke igjen helt med en gang. Men det var ikke så lett å kjenne igjen han heller, for nå hadde han fått skjegg! Det hadde han ikke forrige gang jeg så han! Men så så jeg at han kjente meg igjen, for ansiktet hans bare lyste opp! ”Neimen, er det deg, Cathrine??” sa han høyt. ”Ja, det er nok meg, Krister! Det var lenge siden! Hvor har du gjort av deg de siste årene?” spurte jeg. ”Nei, jeg flytta til Alta for 4 år siden. Men nå er jeg på ferie hos familie. Vurderer å flytte tilbake også da. Savner gamle gode Oslo!”

Og siden det var så lenge siden vi hadde sett hverandre, tenkte jeg vi kunne gå ut på en kopp kaffe så vi kunne mimre litt og snakke om hva vi har gjort de siste årene. Og det ble han med på. Det var nok veldig dårlig gjort å bare gå ifra Martin. Men det virka som han hadde glemt meg, for han sto og flørta med en annen jente da. Så vi gikk.

Vi gikk på en koselig liten kafé like ved. Der tok vi en kopp kaffe og noen donuts. Vet ikke hvor lenge vi satt der og snakka, men det var i hvert fall tre timer! Vi ble enige om å møtes igjen, så vi ga hverandre adresser og telefonnumre. Tre dager senere dro vi ut på middag sammen. Det var så gøy og se igjen bestevennen min fra skoledagene! Han var virkelig blitt en kjekk fyr. Han var jo det når vi gikk på skolen også, men det var på en annen måte. Nå virket det som jeg begynte å like han på en annen måte også…

Vi fortsatte å treffe hverandre. Og Krister bestemte seg for bli boende i Oslo. Så jeg ble med han opp til Alta for å hente resten av sakene sine. Etter det har vi truffet hverandre omtrent hver dag…

Nå bor jeg og Krister sammen, og vi er forlovet! Jeg er virkelig glad jeg ble med han Martin på utstilling. Apropos utstillingen, så så jeg i avisa at hun Jeanine Coup hadde fått en pris for beste fotograf eller noe. Og da så jeg det hjertebildet der. Jeg ble jo overrasket så klart! Men nå tenkte jeg ikke på tomhet og slikt når jeg så det. Det første jeg tenkte på nå var at det virkelig vr et tegn på endeløs kjærlighet…