Greinene fra bjørketreet slår mot takrennen. Regndråpene pisker mot vindusruta. Trærne bøyer seg frem og tilbake i stormen. Skyene er mørklagt. Frontlysene på bilene som suser forbi i desembernatten, treffer øynene mine som svære, sterke lyskastere. Innenfor den fryktelige stormen, sitter jeg. Alene. På rommet. Det er ikke noe mindre fryktelig her inne.

 

Jeg ser på spotlighten i taket. Går bort til bryteren, og skrur på den. Lyset blir svakt. Jeg skrur den den andre veien. Nå er det lyst. Lyspæren kan ikke gjøre noe for å forandre lysstyrken. Kanskje livet er en slik lysbryter? Livet kan enten være mørkt eller lyst.  Mitt liv er iallfall surt og mørkt akkurat nå. Bryteren er skrudd mot venstre for meg. Jeg kunne ikke ha gjort noe for å hindre det som skjedde. Alt skjedde ubevisst. Helt ukontrollert. Men, fortid er fortid. Akkurat nå er jeg en inder som håper på å ikke bli tatt for det jeg har gjort.

 

Psyko-Rashid. Det var meg, det. Humøret mitt forandret seg på de mest utenkelige øyeblikk. Jeg led av bipolar. Ingen visste om det. Alle trodde bare jeg var en indisk gutt med psykiske problemer. De mobbet meg for at jeg var inder. Mobbet meg fordi humøret mitt forandret seg. Mobbet meg fordi jeg rett og slett oppførte meg som en psyko. Noe jeg er. Lysbryteren min var skrudd mot feil retning.

 

Jeg reagerte sterkt i ulike situasjoner. Fra sint, aggressiv og irritert, til glad, munter og hyggelig. Disse forandringene skjedde helt uten videre. Jeg fant ut at jeg hadde lidelsen, men fortalte ingen om det. Og hva skulle så skje dersom jeg sa noe? Ingen kunne gjøre noe med det, uansett. Så jeg holdt det for meg selv.

 

«Kom igjen, Thomas. Dette er klasserommet mitt», sa jeg. Thomas var en gutt som jeg aldri hadde sett før. Han var nok en ny elev. Han så ikke ut til å ha så mange venner, så jeg gikk bort til ham for å snakke. Han sa at han skulle begynne i samme klasse som meg, så jeg tok han med meg inn.

Vi samarbeidet ganske godt sammen. Men det var noe som ikke stemte. Plutselig begynte læreren og elevene å stirre på oss. På meg.

 

«Hvem snakker du med?» spurte læreren. «Han. Thomas», sa jeg og pekte mot veggen. Ingen der. Alle i klasserommet så merkelig på meg. «Gå og finn deg en venn, psyko!» sa elevene. «Jeg er ikke psyko! Du er psyko! Jeg er normal!!»

 

Alt overkokte i meg. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kastet vekk stoler, pulter, knakk kritt, skrapte i tavlen og gjorde masse andre ting som jeg ikke har forklaring på. Hva som gikk av meg er det bare jeg som vet. Bipolar.

 

Jeg følte et rykk i sekken da jeg var halvveis på hjemveien. «Hvordan har Thomas det i dag, da?» Joakim bare elsket å gjøre narr av meg. Elsket å gjøre meg sint, se meg sint og observere alt det jeg gjorde. Da kunne han virkelig mobbe meg. Jeg svarte ikke. Det var bare oss to i gata. ‘Ikke gjør noe dumt, Rashid’, sa jeg til meg selv. «Svar da, vel! Skal dere ha tandoori eller tikka-masala til middag?» sa Joakim med indisk aksent. Kokeplata var på full guffe inni meg nå. Alt kokte over ende snart. Jeg taklet det ikke mer. Måtte få det ut. Slå. Et sterkt slag traff Joakim i ansiktet. Han falt bakover. Hodet traff nesten en stein. Nesten. Han reiste seg opp. Prøvde iallfall. Uttrykket hans fortalte at han ville ta igjen. Men jeg lot ham ikke. Jeg gav han enda et slag. Denne gangen så knyttneven traff kjeven. En kunne høre beina i kjeven hans knase sammen. Han forstod at det ikke var en god ide å bare ligge der. Jeg kunne ha gjort han noe. Men det gjorde jo jeg likevel.

 

Han løp. Løp alt han maktet. Jeg sprintet etter ham. Jeg var lynet. Plutselig så jeg Joakim falle ned. Han lå langflat på gresset. ‘Nå eller aldri!’ tenkte jeg. Jeg løp alt jeg klarte. Endelig. Endelig var jeg der. «Kaller du meg psyko!?» Jeg måtte gjøre noe. Fort! Jeg måtte få det ut. Få ut alt sinnet jeg hadde inni meg. Det nærmeste jeg kom var en stein. En kjempetung en.

 

Blodet strømmet ut av hodet. Aldri hadde jeg trodd at dette kom til å skje. Rashid Khan, en indisk ungdom som drepte sin medelev.

 

Jeg kunne ikke ha gjort noe for å hindre det som skjedde. Alt skjedde ubevisst. Helt ukontrollert. Men, fortid er fortid. Akkurat nå er jeg en inder som håper på å ikke bli tatt for det jeg har gjort.