Hun måtte ha gått minst en mil. Leppene som før var dekket med rød leppestift, var nå i ferd med å blåne. Hun hadde mistet følselsen i hender og føtter for tre veikryss siden. Den tynne kjolen hadde frosset fast rundt beina hennes, og det tynne silkesjalet virket mot sin hensikt når det kom til å gi henne varme.

Hun måtte gå langt nok til å være sikker på at det ville være for sent å redde henne dersom de skulle finne henne. Iskald vind pisket mot ansiktet, og tennene hakket ukontrollerbart. Forbi trær neddynget med hvit kulde. Lag på lag med is og puddersnø. En lang kald norsk vinter hadde lagt til rette for virkelig blåfrost. Kreftene var nesten helt tappet. Hun kunne så vidt bevege seg. Langt mindre snakke. Hvert åndedrag kjentes som kniver som skar gjennom strupen.

Likevel var alt bedre en synet av ham når han lengtet etter henne. Han visste ikke i hvilken fare han var når hennes far kom til å finne ut om deres hemmelige liv sammen. Det farligste han kunne gjøre var å elske henne. Konsekvensene ville være fatale. Hun unte ingen den smerten. Ingen andre enn seg selv.