Blålysene kastet seg rytmisk mellom husveggene. Hun hørte stemmer, fjerne stemmer. Lukten av svidd asfalt stakk i nesen mens hun sakte satte seg ned på knærne og strøk hånden over et livløst hode. Hun visste ikke hva hun følte. Det var som om det var hennes egen kropp hun så ligge foran seg. Menneskene rundt så på jenta som lå på bakken og opp på hun som satt med hodet bøyd over henne. Da de skjønte hvordan det hang sammen, sukket de dypt og trakk seg litt unna. En sykepleier la en klam hånd på skulderen hennes og fortalte at hun måtte ha dødd momentant. Mannen fra bilen hadde kommet ut og uttrykt hvor forferdelig lei seg han var, gang på gang, men ordene bare svevde rundt henne. Ingen av dem skjønte at det føltes som om det delvis var hun selv som lå der. Hun hadde mistet en bit av seg selv.

Løvet feide gaten nedenfor og etterlot seg kun det som var klart for vinteren. Vinden kastet dem rundt i virvler. Et sted ute ved kysten pustet den seg opp før den kast på kast buldret av gårde som snø på vei ned en fjellside. Bak den kom mørket smygende, klart for å pakke inn alt og alle. En forblåst blåklokke var det eneste av sommeren som sto igjen mot en husvegg. Blåklokken ved siden av hadde visnet. Vinden grep tak i den og lot den smuldre opp på vei igjennom gatene. Det var kun et spørsmål om tid før også den siste måtte gi tapt. Lyset som den trengte var tatt fra den – varmen. Høsten hadde kommet brått i år.

Oppe på en naken balkong sto en barfot jente med hendene på gelenderet. Hun stirret ut over hustakene. I hånda holdt hun et lite bilde. To jenter satt ved siden av hverandre med armen rundt den andres skulder. Det var nesten umulig å avgjøre hvem som var hvem. Det lyse håret som strømmet nedover skuldrene, den samme blå genseren og de samme røde rosene i kinnene som ga farge til hele ansiktet – alt var likt. En glede strålte ut igjennom de smilende øynene. Det fantes en varme der som ikke lenger fantes i øynene som så på det.

Hun lot bilde bli gjemt i hånden. Hun hadde vanskelig for å forstå. Alt hadde gjort henne så forvirret. Hun visste ikke lenger hvem hun var eller hvor alt hadde blitt av. En enorm ensomhet og et enormt savn hadde bredt seg som et teppe over henne. Alle ville hjelpe henne, få henne til å forstå, få henne til å gå videre. Men det var ikke lett. Ingen av dem visste om tomheten som sakte men sikkert hulte henne ut innenifra.

Hun snudde seg mot døren. Det eneste hun så var ansiktet hennes som reflekterte i vindusglasset. Hun skimtet den lyse luggen som delvis dekket for øynene hennes. De hang igjen kun som mørke skygger, så tunge at resten av ansiktet sèg sammen. Kinnbena hadde også fått en tydelig kontur. Bildet hun hadde i hånden var ikke så likt lenger.

Hun snudde seg raskt rundt igjen og kjente eksoslukten komme sigende. Nede på gaten gikk travle mennesker med skuldrene fram, armene rundt livet og hodet ned i tjukke boblejakker. Ingen av dem så da jenta på balkongen forsiktig løftet den ene foten fra det kalde murgulvet og opp på smijernsgelenderet, og videre den andre foten som fulgte etter. Ingen så at hun strakte ut benet for å sette det på andre siden av balkongen, og ingen så at alt hun snart klamret seg til var den frosne jernstangen. Vinden skar igjennom håret hennes og delte hvert hårstrå fra hverandre som en skarp kam. Den åpnet luggen hennes og selv om hun ikke ville det, smøg blikket seg ned på fortauskanten nedenfor. Hun syntes fortsatt hun kunne se et legeme ligge der på en lysende hvit overgangsstripe. Helt stille. Ansiktet med dype, røde kutt og skrubbsår og resten av kroppen bevisstløs i veien.

Hendene skalv og var godt knyttet rundt gelenderet. Det var langt ned. Bilene raste under balkongen, men lydene traff henne bare som igjennom en konkylie, susende. Hun følte seg innesperret selv om hun kjente luften stryke henne på kinnet. Pusten gikk fort, men et øyeblikk lukket hun øynene og tok et dypt åndedrag. Lot brystet heve seg. Hun åpnet øynene igjen og så ned på gaten. En mann hadde trukket hodet opp fra nakkegropen og øynene hans møtte hennes. De stirret opp mot henne, forvirrende og flakkende som to blåfugler i flukt. Han løftet lua opp fra ansiktet og stirret med åpen munn mot henne. Armen løftet seg langsomt opp mot balkongen. Med ett begynte han å se seg rundt etter hjelp mens han betraktet henne i øyekroken. Han tok tak i en mann og pekte, og snart sto flere nede på gaten og ropte, men ropene nådde ikke fram. Hun ville ikke høre.

En hel gruppe hadde samlet seg. Noen rolige for ikke å skremme, andre gispende, skrikende og hviskende. Det var hviskingen hun hørte. Hva er det hun vil? Stakkars jente, noen må gå opp til henne. Tror du hun er syk? Hun virker så fjern, hva hvis hun faller? Ordene spant rundt henne som løvet i en virvelvind. "Hei," ropte en mann nedenifra. "Dette er ikke måten å få oppmerksomhet på, gå over på andre siden med en gang, du kan skade deg!". Skade seg? Hun var skadet! De stikkende smertene fikk henne til å knuse, til å såre, kanskje til og med drepe. De hadde tatt overhånd. Det var ingen som skjønte det. Ingen som lenger kunne se hvem hun var, hva hun trengte eller forstå hvordan hun hadde det. Men det kunne hun ikke selv heller lenger. Hun visste ingenting, bortsett fra hva som manglet. 

En varm tåre møtte et kaldt kinn da den smøg seg ut av øyekroken. Nå hørte hun banking på den låste døren. Høye mannestemmer trengte seg igjennom veggene, men de var hule, tomme, ga ikke mening. Hun strøk en forfrossen fot langs balkongkanten. Muren risset rødt inn i fotsålen. Dunkingen ble høyere, skrikene hardere men enda mer uklart. Hun knep igjen øynene. Ville ikke høre, ville ikke se, ville ikke føle. Hamringen hogget seg inn i hodet, ropene ljomet mot henne og lukten av kald, våt høst presset seg inn i neseborene og fordelte seg som et gufs rundt i kroppen.

Da så hun det. En stor blå, fugl som kom flytende på luften mot henne. Vingene bølget i takt med vinden og lagde en deilig, varm strøm av lys. Så godt det varmet. Da den nådde fram til verandaen bukket den dypt og rakte ut en lysende blå vinge ned til henne. Hun lot fingrene gli langsomt igjennom fjærene. De var så store og myke. Da hun strakk seg på tærne og løftet den første foten opp på vingen, var det som å vasse i dun og silke. Hun satte den andre foten på den andre vingen og uten å være klar over det hadde fuglen lettet og gled framover. Under seg så hun forskremte og gapende ansikter. Hun hørte gisp og skimtet mødrene som holdt barna sine for øynene.

Mens fuglen fløy mot horisonten, smøg det seg et lite bilde ut av hånda hennes. Et bilde av to jenter som holdt rundt hverandre. Det ble grepet av den kalde vinden og dalte fra side til side mot bakken. Det la seg som et lite teppe mot en husvegg. Det hadde engang stått en blåklokke der, men den var ikke mer, mørket hadde lagt sin hånd over den.