Det var aldri uinteressant å se på, selv om hun hadde sett det utallige ganger. Det var rart med det så klart. Men de hadde alltid nye mønstre, alt ruskrasket som lå i bassengvannet. Slikt som løv, papir og annet uønsket som hadde funnet veien til bassengene lå alltid dandert på en finurlig måte for hver gang vannet skulle renskes.

Det var slik som ingen andre ville bry seg noe særlig om, men Alex syntes det var noe hun burde studere før hun ryddet det vekk, og vannet ble klart og blankt på ny. En gang hadde hun sett en rekke gule, brune og oransje lønneblader danne et hundehode i vannet, midt utpå, på det dypeste. En annen gang var det de tomme pastilleskene og de sammenkrøllede godtepapirene som laget orkideer, orkideer som fløt på vannet, vannliljer.

Hun hadde sett de andre bassengrenserne, alle de som hadde sommerjobb, som henne selv, og alle de som ikke klarte å skaffe seg noe bedre å leve av; de gikk alltid så raskt og systematisk til verks, uten å tenke over hva de så. Det var liksom ikke noe spennende for dem. Det var ikke noe spesielt. De tjente bare penger.

Alex la merke til alt. Det var så viktig for henne å se, bruke øynene. Siden hun ikke kunne høre noe av det som foregikk rundt henne, så måtte hun bruke øynene. Hun hadde bare øynene å stole på - nesen, tungen og huden kunne ikke gi henne det store bildet av hva som skjedde. Hun levde i en taus verden. Det var en medfødt defekt, det at hun var hundre prosent døv. Derfor var de det mest dyrebare hun hadde, øynene.

Så klart hun kunne tegnspråk. Om man kunne kalle det flytende, så kunne hun det. Og det var en selvfølge at hun kunne lese på leppene. Det var det hun var flinkest til - hun fikk med seg hvert eneste ord, bare personen hun snakket med sto vendt mot henne, så hun kunne se leppene. Det var ikke nødvendig med lyd - om folk hadde gått inn for det, ville de forstå at å snakke med en person uten å høre ordlyden ikke ville være så vanskelig. Alex hadde alltid ment at mennesker som hadde alle fem sansene intakt, ikke kunne sitt eget språk flytende om de ikke klarte å lese på leppene.

Ellers likte hun det ikke. Hun likte ikke å snakke med noen. Det var noe med at hun ikke kjente til sin egen stemme. Hun visste at all uttale var perfekt, men hun ante ikke hvordan hun selv hørtes ut. Snakke gjorde hun bare om det var høyst nødvendig. Sånn som med lillesøsteren. Hun kunne bruke tegnspråk for å kunne kommunisere med moren. Men når det gjaldt lillesøsteren måtte hun lese på leppene - hun var for liten til å kunne tegnspråk på en måte som gjorde det forståelig for Alex. Hun skjønte ikke hva det ville si å være døv.

Alt i alt så var det ytterst få folk som ville snakke med henne - så det var i og for seg akkurat det samme. Ingen interesserte seg for en bassengrenser uansett. Alle visste hvem de var, men ingen tenkte så mye over det - de bare var der. I bunn og grunn en utakknemlig jobb. For Alex var det greit - hun bare gjorde jobben sin; hun trengte ikke å bruke ørene, hun trengte ikke å rapportere til noen, hun trengte ikke å kommunisere med noen underveis. Det var en av de få tause jobbene som fantes. Folk rundt henne bare visste hvem hun var - den døve jenta i blått.

*

Det var noe ved blått som tiltrakk seg oppmerksomheten hennes. Slik hadde det alltid vært. Helt siden hun som liten kom over redselen ved å befinne seg i en stum verden, og begynte å bruke øynene i stedet, så var det blått hun helst ville ha i synsfeltet.

Ikke at det var noe mirakuløst som gjorde at hun syntes hun kunne høre lyder ved å bruke blå plagg, eller at hun fant det helbredende og beroligende. Det var bare en fin farge - hvis det hadde hett yndlingsfarger så måtte det bli, for Alex sin del, blått.

Hun visste at det ikke fantes noe sånt som en “yndlingsfarge”. Hvorfor skulle man favorisere noe som helst her i verden? De eksisterte ikke, favorittene. Det var ikke rettferdig. Det visste hun. Som døv, så visste hun det godt. Hun hadde aldri kunnet si hva som var favorittmusikken eller favorittlyden hennes.

Men hun likte ting. Hun favoriserte dem ikke - hun likte dem. Som hun likte sjokoladeis bedre enn vaniljeis. Som hun likte spillefilmer bedre enn dokumentarer. Som hun likte bøker bedre enn samtaler. Slik likte hun blått bedre enn - tja - rødt. Eller gult for den saks skyld. Men hun favoriserte ingenting. De burde tenke over det, folk med alle fem sansene intakt; hva var egentlig favoritter?

Det var ved å tenke slik - at hun likte blått - hun begynte å bruke blå klær da hun kom i tenårene. Noe som betydde at hun hadde brukt nesten bare blått i fem år.

Hun fant ut at hun foretrakk blå ting fremfor ting i andre farger. Blått var vakkert å se på. Det gikk an å hvile øynene på det. Bassengvannet var blått - under alt løvet og søplet så var det blått helt ned til den flislagte bunnen. Himmelen var blå - ikke èn eneste sky kunne forandre på at himmelen alltid hadde vært blå. Hun hadde blå øyne også. Det gikk opp for henne at hun hadde mørkt hår som fremhevet dem. Det fantes mye blått i verden, og det var alltid så vakkert.

Alt som var en fryd for øynene hennes var en fryd for henne.

*

Det ble litt kjent etter hvert. Det var plutselig noe folk begynte å legge merke til. Etter å ha sett henne i så mange år - og det gjaldt særlig stamgjestene ved hotellet - så skulle man ha trodd at de vente seg til det. Men da hun fylte sytten så virket det alltid så interessant, og da særlig på gjestene, at hun troppet opp på formiddagen ved bassengene i blå shorts, T-skjorte og caps. Det var ikke noe hun tenke noe særlig over når det kom til stykket, men ingen av de andre hun jobbet sammen med fikk slik vittig oppmerksomhet. Ingen av de andre fikk hyggelige nikk og smil mens de sto og kavet etter de siste løvbladene på vannet. Ingen av de andre ble pekt på i smug. Joda, hun var jo en pen jente - hun hadde i alle fall ikke et frastøtende utseende selv om hun var døv - men utseendet burde aldri være grunn til at noen fattet interesse for deg. Sånt sett var dèt også, i Alex’ øyne, urettferdig. Ikke alle hadde utseendet med seg.

Til slutt gikk det opp for henne, da hun ga det en tredje tanke, at klærne hennes spilte en stor rolle. Det var noe hun fant helt absurd - det var jo bare klær. Var det så utrolig spesielt at hun falt for det som var blått? For henne var det jo naturlig.

Men det var artig for dem uansett. Stamgjestene kjente henne, og hun visste at hun gikk under navnet “Den døve jenta i blått”, siden ingen visste hva hennes virkelige navn var. Ikke at dèt syntes å være av særlig stor betydning for dem.

Hun hadde en gang sett, mens hun plukket opp noen sigarettstumper fra vannet, at et eldre ektepar hadde greid å huke tak i en stamgjest, og sto og pekte i hennes retning. Stamgjesten, en middelaldrende herre, nikket og sa helt tydelig; “Den døve jenta i blått”. Alex kunne lese det så tydelig på leppene hans - det fantes ikke tvil. Fra da av skjønte hun at hun gikk under et kallenavn. Det var også fra da av at de fleste begynte å smile og nikke til henne. Noen kom med et stumt “God morgen”, som hun ikke hadde noen problemer med å oppfatte fordi de overdrev med en god del veiving av armene, og en syk vrenging av leppene i det de sa de to ordene, som førte til at de fikk gale grimaser i ansiktet. Alex nøyde seg med å nikke høflig - hvis hun hadde svart “God morgen” tilbake så ville vel de fleste fått sjokk. For selvsagt, var du først døv så var du mest sannsynlig både stum og dum i tillegg. Dette var en uvitenhet ved folk som hun ikke gadd prøve å forklare. Hun ga blaffen. Hun visste bare at de likte henne, alle sammen. Som lyn fra klar himmel, helt klart, men de likte henne. Syntes de det var spennende med en ung, døv jente som jobbet som bassengrenser og bare kledde seg i blått? Rart. Det var ingenting som var spennende ved det. Alex var likegyldig til det, som hun var til så mange andre sosiale og menneskelige ting, men på en annen side så var det noe ubehagelig ved det også.

*

Han var ikke stamgjest, gutten som hadde kommet i begynnelsen av sommerferien. Hun kjente til alle dem, men han tilhørte ikke den gruppen. Han var ved hotellet for aller første gang. Ved ett blikk kunne hun stadfeste at han var atten eller nitten år gammel - verken yngre eller eldre enn det. Håret hans var like mørkt som hennes, kanskje en anelse lysere. Mørkebrunt.

Alex så at han ikke hadde blå øyne - de var brune. Like mørkebrune som håret hans.

Han så forferdelig malplassert ut, som om han burde ha vært et helt annet sted; hvor som helst, bare ikke ved dette hotellet. Hun kunne se hva han tenkte, bare ved hvordan blikket hans gled over alle de middelaldrende gjestene som allerede hadde funnet veien ut til solsengene og de ferdigrensede bassengene; Hva gjør jeg egentlig her? Hvorfor er jeg her? Herregud.

Akkurat det var det han tenkte. Han hadde absolutt ingenting her å gjøre - hun veddet på at de aldrende, oppspilte foreldrene han kom sammen med hadde tvunget ham til å bli med. Han hadde et skulende, misfornøyd uttrykk i ansiktet som egentlig irriterte Alex. For hvem kunne vel tvinge en attenåring? Var det ikke da du ble bortimot regnet som en fullvoksen person? Da hun selv fylte atten, for bare et par måneder siden, så hadde ingen fortalt henne hvor hun skulle dra eller hvor hun skulle arbeide. Ingen hadde kommandert henne til noe som helst. Helt ærlig så hadde ingen gjort det noen gang før heller - moren hennes hadde latt henne gjøre hva hun ville og blandet seg ikke bort i noen av avgjørelsene hennes. Noen far hadde hun aldri hatt til å bestemme over seg.

Så hvorfor var han egentlig her hvis han mente at han ikke hadde noe her å gjøre? Han kunne vel tenke ved egen kraft? Alex syntes han virket barnslig og survete.

Hun ga blaffen i ham - med årene ville han sikkert bli en av stamgjestene han også. Han kom til å bli en av de med god jobb og god pensjon - så god at han ville få råd til å oppholde seg ved et dyrt hotell hver eneste sommer fremover til den dagen han døde. Det irriterte henne så grenseløst at hun tok håven sin og forlot bassenget hun jobbet ved, og lot det være halvferdig.

*

I de neste dagene som kom så fikk ikke Alex ham ut av synsfeltet - han var der støtt. Han bare var der og drev dank og kjedet seg. Han irriterte henne fortsatt. Hun hadde lagt merke til at det var noe opprørsk ved ham, i tilegg til det misfornøyde åsynet hans. Som om ikke det var nok.

Det ødela jobben hennes. Hun var ikke den typiske personen som irriterte seg over ting, siden hun for det meste ga blaffen i det hun ikke kunne merke rundt seg, men når hun først gjorde det så vedvarte det en lang, god stund. Det forsvant ikke, men satte seg fast i mellomgulvet hennes, og rikket seg ikke før hun fikk gjort noe med det. Problemet var at det ikke var så heldig for henne om hun ba en gjest dra seg ut av synsfeltet hennes.

Dessuten hadde han lagt merke til henne. Alex oppdaget at han fulgte interessert med hver gang hun gikk rundt bassenget og skakket på hodet når hun fant et bilde i vannet som hun følte var verdt å merke seg før hun tok det vekk. Han slapp henne ikke med øynene da hun plukket opp småting som skvulpet bedagelig mot kanten. Hver gang hun skulte stygt mot ham under capsen så han bort med en gang. Men blikket gled tilbake igjen så snart han visste at hun rettet blikket mot noe annet igjen.

*

Tre dager etter at han hadde sjekket inn sammen med foreldrene sine, så kom han gående sakte mot henne, med hendene i lommene på de beigefargede kortbuksene sine. Han virket nølende der han kom. Alex oppdaget ham med en gang og snudde seg, som om hun ikke visste at han eksisterte i det hele tatt. Om han sa noe nå så var det en fordel å være døv.

Hun kjente blikket hans på seg - hun visste at han sto på andre siden av bassenget og glodde. Hun visste ikke om han sa noe eller om han ropte til henne. Det eneste hun kunne se var det lyseblå, duvende vannet og et par lønneblad som liknet en svane - det å høre visste hun ikke hva var. Det var om å gjøre å ikke bry seg.

Fem minutter eller mer gikk, før hun kjente noen prikke henne forsiktig på skulderen. Hun skvatt og så seg instinktivt til venstre og skulderen som hadde blitt berørt. Han sto der, like ved henne, med et smil og en T-skjorte som det sto Metallica på. Han hadde fortsatt hendene i lommene. Hun ga ham et spørrende, uinteressert blikk - inni seg ergret hun seg over at han ikke hadde mistet motet på halvveien og gått.

“Hei,” kunne hun se at han formet stumt med munnen. Hun gjorde ingenting, bare fortsatte å se på ham med samme blikket.

“Skremte jeg deg?”

For et dumt spørsmål - hva var vel en mer naturlig reaksjon enn å bli skremt hver gang noen kom snikende innpå deg? Særlig når du var helt døv. Allikevel ristet hun kort på hodet. Det var ingen vits i å glefse mot ham. Han måtte gi henne en grunn først.

Hun kunne se at på nært hold så hadde han ett smilehull på høyre kinn, tilsynelatende lytefri hud, og muligens litt for store ører - men selv om nærværet hans irriterte henne, så var han uten tvil en pen gutt. Han fortsatte å smile, et smil som ble svakere og svakere da han skjønte at hun ikke hadde tenkt å si noe. Det ble en liten forlegen pause.

“Jeg brukte ganske lang tid på å få kontakt med deg,” sa han omsider, og Alex tenkte umiddelbart; Å nei… et brøkdels sekund før hun fikk det ventede spørsmålet.

“Du hørte kanskje på musikk?” Automatisk gled blikket hans mot ørene hennes, som for å granske dem etter noen særdeles godt skjulte ørepropper. Hun måtte ha vært dum om hun gikk med sånne.

“Nei,” svarte hun kort, og visste at det kom lyd fra stemmen hennes - det dirret langsmed halsen, og hun følte ingen trang til å kremte. Dessuten virket det ikke på ham at hun hadde sagt noe som hørtes rart ut.

Smilet hans svant enda mer - de brune øynene hans flakket litt.

“Å…” kunne hun se at han sa.

Han sto en stund uten å gjøre noe - Alex lot håven svinge langsomt fra side til side på vannoverflaten, prøvde å mane ham bort med bevegelsen, som om det skulle ha vært en sterk trylleformel. Til hennes store skuffelse så var han der fortsatt.

Så snudde han seg til slutt, pekte mot hotellet, og sa et eller annet som hun ikke fikk med seg - naturlig nok fordi hun ikke kunne se leppene hans. Han snudde seg igjen med nok et smil, og sa; “Eller hva?”

Alex bare så dumt på ham og trakk litt på skuldrene. Stakkars fyr.

“Beklager,” kjente hun at hun sa, “men du må se på meg når du snakker.”

Han så uforstående på henne - smilet hans ble helt borte.

“Unnskyld?”

“Du må se på meg når du snakker,” gjentok hun, og denne gangen var det hun som ga ham et smil - et kort, lite et.

“Du skjønner, jeg er døv,” la hun lett til, som om det skulle vært den mest naturlige ting i verden å svare i en slik situasjon.

Reaksjonen hans var akkurat som hun hadde ventet seg; munnen hans falt åpen, øynene hans ble vide, og han fant ikke på noe fornuftig å gi som svar.

Hun følte at hun ble litt mildere stemt mot ham - det var jo tross alt ikke så greit å vite hva man burde si til et slikt svar. Hun visste at om hun hadde vært i hans sko, så hadde hun helt sikkert reagert på samme måten.

“Å, unnskyld,” formet han med munnen - hun antok at han stammet litt siden underleppen hans skalv en anelse.

Hun trakk på skuldrene nok en gang og smilte igjen.

“Gjør ingenting - det kunne jo ikke du vite,” svarte hun, og oppdaget at det var helt sant, begge deler; han kunne ikke vite det, og det gjorde ingenting.

Han virket fortsatt litt paff, men ble beroliget av at hun tok det så lett.

“Jeg skal ikke forstyrre deg i arbeidet ditt,” sa han, rygget litt og smilte usikkert.

“Det var hyggelig - eh - jeg heter Daniel forresten.” Han rakte henne hånden.

Hun tok den - han klemte forsiktig. Han var varm i hånden.

“Alex,” svarte hun.

“Hyggelig,” gjentok han, og denne gangen var smilet hans ekte.

Hun så etter ham i det han forsvant fra badeplassen og gikk i retning hotellet. Om hun ikke tok helt feil, eller bare var innbilsk for første gang i sitt liv, så ville hun ha trodd at denne Daniel faktisk likte henne. Ingen av det annet kjønn på hennes egen alder hadde noensinne gitt utrykk for at de likte henne, så hun visste ikke helt hvordan de oppførte seg da. Men det var noe ved væremåten hans som sa at det var noe der.

Til sin store overraskelse så oppdaget hun at hun selv ikke syntes han var så forferdelig ille allikevel.

*

Han kom igjen dagen etter - og dagen etter der igjen, og i de neste dagene som fulgte. Til slutt, etter mange samtaler ved bassengkanten, følte hun det nesten som om hun hadde kjent ham en god stund. Hun fant ut at det var sant at han ikke hadde dratt på ferie av egen fri vilje, men han følte at han skyldte foreldrene sine såpass - de hadde travle jobber. De var nesten aldri sammen. Nå hadde de to uker til rådighet. I begynnelsen likte han ikke stedet de hadde valgt - men som han så galant sa det: “Det var før jeg visste at du jobbet her.”

Han syntes det var utrolig at hun kunne lese på leppene - det var nesten som om han så på det som en nådegave bare noen få ble tildelt. Derfor overrasket det ham da hun fortalte ham at de fleste døve klarte det sånn noenlunde bra, og at det fantes folk som kunne det, uten at de nødvendigvis var døve. Til og med politiet brukte døve til å tolke hva som ble sagt på stumme overvåkningsvideoer av ran og liknende. Det krevde årelang trening, men det var en fordel hvis du først traff noen som ikke kunne tegnspråk.

Alex hadde trent særlig mye på det. Når det gjaldt tegnspråk og kunsten å lese på leppene så var hun like flink i begge deler. Men så hadde hun jo også holdt på med det, lagt seg i beinhard trening, helt siden hun var ni år. Disiplin var ikke så ukjent for henne.

Daniel hadde hørt at hun gikk under et kallenavn; “Den døve jenta i blått”. Han hadde snappet det tilfeldig opp av en annen gjest. Hun fortalte ham at han var den første gjesten som visste hennes egentlige navn - til gjengjeld var han den første gjesten hun hadde snakket så mye med.

Han spurte hvorfor hun kledde seg i akkurat blått. Da hun svarte at det var fordi hun likte fargen, spurte han ikke noe mer om det. Det var greit for ham. Han fant det ikke så spesielt som alle de andre hadde gjort - og for Alex var det en befriende følelse.

Det han fant spesielt ved henne var at hun var døv, men allikevel klarte å oppføre seg som om hun var helt lytefri, som om hun skulle vært en hvilken som helst vanlig ungdom. Han virket overraskende fordomsfri.

Alex hadde rett; han likte henne. Og hun oppdaget at hun likte ham like mye tilbake. Utrolig nok.

*

Tre dager før han skulle dra, ba Daniel henne med ut. Det var første gang i hennes liv at noen hadde bedt henne med ut. Ikke en eneste gutt hadde stilt henne det spørsmålet før, og nå var det første gang og hun var atten.

“Jeg liker deg veldig godt, Alex,” hadde han sagt da han kom med spørsmålet.

“Jeg kommer til å savne deg.”

Hun visste ikke hva hun skulle svare til det. Hun ble bare stående og se på den ensomme papirbiten som lå igjen på vannet og fløt, ute av stand til å strekke seg etter den og hanke den inn. Hun likte ham også, det var ikke tvil om at hun hadde truffet noen som faktisk forsto henne, noen andre enn moren. Hun hadde funnet en jevnaldrende som ikke var så uvitende som folk flest.

Men problemet var at hun hadde begynt å føle seg litt redd. Ikke direkte redd for Daniel, men for de voksende følelsene hun hadde fått for ham. Hun var ikke vant til å kjenne slike sterke følelser, for det hun var vant til var det stikk motsatte, det hun tidlig hadde gått inn for; å holde beina godt plantet på jorda. På en måte så hadde hun alltid vært så sta at det til slutt ble som et lite hardt skall omkring henne. Og det skremte henne at èn person så ut til å ha greid å bryte barrieren. Det var så nytt. Hun følte seg like redd som den gangen hun var liten og ikke forsto hvorfor verden var så dødsens stille. Det var også forferdelig nytt.

“Vi trenger ikke å dra noe sted,” foreslo han raskt, da han skjønte at hun var i tvil, og på nippet til å si nei.

“Vi kan være her. Kom hit etter at du er ferdig, på kvelden når ingen er her ute. Vi kan ta en liten spasertur eller noe rundt bassengene her hvis du vil.”

Øynene hans hadde lyst av forventning på en så sterk måte at hun trodde han kom til å bli sønderknust om hun ikke ville. Hun hadde ikke hjerte til å si nei til ham.

Dessuten virket det betryggende nok når han sa det slik. Det var ikke ukjente steder hun var redd for. Det var noe i ham. Og spesielt ham. Ikke fordi han virket farlig eller truende. Nei - han var altfor snill til det. Men han lokket frem noe i henne som hun ikke hadde opplevd før, mest fordi hun alltid hadde gitt blaffen i det meste og levd i sin egen tause verden.

Det ble til at hun sa ja.

*

Daniel møtte henne ved et av bassengene den kvelden. Hun hadde satt seg på en solseng og ventet. Han kom bare ti minutter etter at hun hadde kommet - han var en smule andpusten, det kunne hun se. Han forklarte det hele med at han ble holdt igjen av faren, som absolutt ville by ham på en drink, og det førte til at han ble litt sen. Alex sa det ikke gjorde noe - hun hadde ikke ventet lenge.

Det var mørkt ute - fra hotellet kom det lys, det eneste lyset som fantes, bortsett fra månen. Den var nærmest full, og kastet store lysstrimler over bassengene, som luktet av klor og hadde noe trolsk over seg, mest på grunn av de svake lysene som var blitt tent under vannet.

Han ga henne en klem, og satte seg ved siden av henne på solsengen. Det var noe trygt i nærværet hans, han var varm å ha ved siden av seg. Allikevel kjente hun at hun skalv lett, selv om det ikke var kaldt. Det var han som var grunnen til at hun skalv. Det var nervøsitet. Hun hadde ikke kjent det sånn når hun hadde snakket med ham de foregående dagene - men nå var hun redd. Hun var redd for hva han ville si, om han kom til å avsløre noe nytt for henne. Noe hun ikke hadde opplevd. Alex hadde aldri trodd at hun hadde hatt begrensninger selv om hun var døv, men nå visste hun at hun ikke visste like mye som en gjennomsnittsungdom. Det var ting hun ikke hadde vært borti ennå, og som hun burde ha vært borti for lengst. Nå følte hun seg sårbar. Det var nå hun virkelig følte at hun var døv.

Daniel fikk henne til å se i hans retning. Han hadde måneskinnet i ansiktet - det ga et blått skjær. Alt som var blått var vakkert.

“Skal vi gå litt?” kunne hun se at han spurte - hadde det ikke vært for lyset fra månen så hadde hun ikke sett noen ting. Hun nikket.

De gikk litt rundt bassengene, hun passet på å se regelmessig bort på ham så hun visste om han sa noe eller ikke, i tilfelle han glemte at hun ikke kunne høre ham. Men det virket ikke som om han hadde noe å si. I stedet så han ut til å være i dype tanker - han virket forpint. Det var noe ved ham som gjorde vondt. Det bekymret henne.

Til slutt stoppet han. Han snudde seg mot henne - igjen hadde han måneskinnet i ansiktet.

“Jeg liker deg virkelig, Alex,” sa han rett ut. Han sa det fort, som om han måtte få det ut før han ombestemte seg. Han grep hendene hennes.

“Jeg føler bare at - at du ikke liker meg helt på samme måten som jeg liker deg.”

Hun trakk litt på den ene skulderen i ren ubehag og sukket.

“Daniel…” begynte hun, men han la brått en finger over leppene hennes for å få henne til å tie, før han bøyde seg frem og kysset henne.

Det var som om det varte i en evighet. Leppene som hun hadde lest så mange ord på berørte i dette øyeblikk hennes egne. Hun hørte ingenting, men hun kunne kjenne. Kjenne pusten hans mot det ene kinnet, hånden hans mot korsryggen, den våte følelsen mot leppene og tungen. Da han trakk seg tilbake, gispet hun. Hun hørte det ikke selv, men hun visste at hun hadde latt det unnslippe.

“Unnskyld,” sa han brått, og så angrende ut da han hørte gispet hennes.

“Jeg skulle ikke ha gjort det - jeg er lei for det.”

Hun husket en slik replikk fra en film en gang. Den mannlige hovedrollen hadde sagt det til den kvinnelige rett etter at han hadde kysset henne. Hun hadde svart; “Ikke vær det.”

Det klarte ikke Alex å svare. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre - hun ville helst ikke være her. Hun ville at de skulle ha en vanlig samtale igjen - le og ha det gøy.

Han grep henne plutselig om håndleddet - det gjorde ikke vondt, men hun likte det ikke.

“Du trenger ikke tvile på meg,” sa han, og noe bedende lå i blikket hans.

“Det at du er døv betyr ingenting! Jeg ser ikke på deg som en døv person.”

Hun rygget litt unna ham - han fulgte etter, fortsatt med et grep om håndleddet hennes.

“Daniel - det er ikke det, det er - ”

Men hun klarte ikke å si hva det var. Det var noe hun ikke visste selv - noe hun ikke klarte å sette ord på. Hun visste bare så inderlig godt at hun var redd for de nye, sterke følelsene hun følte for ham, men hun klarte ikke å forklare hvorfor det var slik et opprør inni henne. For første gang siden hun hadde truffet ham visste hun at han ikke ville forstå.

“Jeg har forelsket meg i deg, Alex,” formet han med munnen, og det intense lyset i øynene hans skremte henne forferdelig. Hun følte det samme, akkurat det samme, men hun klarte ikke å gi etter for det. Hun var forelsket i ham, men noe inni henne holdt desperat igjen.

Hun rygget enda mer unna.

“Vær så snill - slipp meg,” sa hun fortvilet, og kjente at hun var på gråten. Tårene var ikke for grepet han hadde om håndleddet hennes, men fordi hun ikke klarte å kaste seg om halsen på ham - kroppen ville ikke lystre. Hun visste ikke hva hun ville lenger.

Han nektet å slippe, og hun rygget instinktivt enda mer. Ingen av dem visste hvor nær bassengkanten de var.

“Ikke - ” begynte Alex, reddere for følelsene sine enn noensinne. Men mer fikk hun ikke sagt. Det neste hun visste var bare at hun gled og falt. Hun så Daniels skremte ansikt som i sakte film da han skjønte han var i ferd med å miste grepet om håndleddet hennes. Munnen hans formet navnet hennes i et stumt rop. Hun klarte ikke å gjenvinne balansen. I neste nå fantes ingenting.

*

Gjestene som brått ble vitne til gutten som dyttet jenta ut i bassenget kom for sent til stedet. Da de raskeste var på full fart ned, kunne de høre skrikene og det desperate ropet som fulgte. I det de kom dit, og fikk se den livløse, unge jenta flyte uhemmet på vannoverflaten, og gutten som satt sjokkert og lamslått tilbake ved kanten, forsto de at de var kommet for sent. Katastrofalt sent.

Det fantes ingen tvil om hvem den døde var - de kjente henne igjen på fargen klærne hennes hadde. Hun hadde alltid hatt sommerjobb som bassengrenser. Hun hadde jo vært den døve jenta i blått.

Nå var alt rundt henne blått, som om hun smittet omgivelsene. Som om hun ble født i fargen og nå døde i den. Alt - bortsett fra blodet som strømmet fra bakhodet hennes.

Dèt var alt annet enn blått.