”Jeg er så lykkelig. Fra nå av er det ingen deg og ingen meg Trine. Fra nå av er det oss to, helt til døden skiller oss ad!”

 

Hun la på sengen og så opp i taket. Stirret på lyset som ble kastet inn gjennom vinduet av lyktestolpen like utenfor. Hun hadde på seg en lysegul kjole, som hadde vært veldig vakker for noen timer siden. Nå var den opprevet, og full av blodflekker. Blodflekker som ikke hadde rukket å størkne. Ansiktet hennes var blekt, blekere enn ansiktet til en dame på 26 år burde være. Her og der var det små hevelser i den ellers så perfekte huden hennes, og en stor blåveis omringet det venstre øyet. Hun var egentlig veldig pen.  

 

Tankene svirret rundt oppi hodet hennes, fløt inn og ut av fokus. Det gjorde de hver gang hun lå slik. Kom hun til å dø denne gangen? Uvissheten var den verste. En del av henne ønsket inderlig at hun kunne få lov til å ta sitt siste åndedrag, å forlate denne tåpelige fasaden. En annen del ville leve til hun fikk ta sin hevn, til hun fikk se han trygle. Hun kjente hvordan øyenlokkene ble tyngre, og blunket. En stille tåre rant nedover kinnet hennes og de tørre leppene begynte å skjelve litt. Stillheten som omfavnet henne var øredøvende, og frykten vokste seg større og større for hvert sekund. Hvor var han nå? Trodde han at hun var død? Angret han? Hun skjemte seg over å tenke det siste, det gjorde hun alltid. Hun visste at han ikke gjorde det, at han ikke angret. Han elsket å skade henne, elsket den ubeskrivelige følelsen av makt det ga han. Hun kunne se det i øynene hans. Blikket vandret fra det hvitmalte taket, til hendene. De hadde blod på seg de også, hennes blod. Han hadde brukt kniv denne gangen.

 

Hun hadde uendelig lyst til å reise seg, men klarte ikke å røre en eneste muskel. Mens hun lå der urørlig, i lyset fra månen utenfor, så hun for seg hva hun måtte gjøre hvis hun overlevde. Så for seg hvordan alle kom til å gispe når de fikk se det forslåtte ansiktet hennes. Nok en gang ble hun nødt til å forklare hvordan hun uheldigvis hadde greid å ramle ned trappa fra loftet, og nok en gang kom hun til å bli trodd. Hun hatet det, det var ikke sånn det skulle være. De skulle vite at man ikke ble så forslått i ansiktet av å ramle ned en trapp, også skulle de spørre om det var noe hun ville fortelle dem. Da skulle hun si at hun ønsket å forlate Hans fordi han misshandlet henne. Så skulle de begynne å gråte, og hjelpe henne å pakke. Men, det skjedde aldri. I stedet kommenterte de spøkefullt hvor uheldig hun var, og sa at neste gang måtte hun spørre Hans om ikke han kunne støtte henne ned trappa. Lite visste de om at det kom han aldri til å gjøre. I deres øyne var han den perfekte ektemann, og hun var heldig som fikk han. Helt siden bryllupet hadde hun fått høre hvordan hun nå måtte legge sin egoistiske natur til side, og fokusere på dem. For et lykkelig ekteskap krevde nemlig hardt arbeid og ofringer for dem begge. Hans ønsket ikke å bli en del av skillsmissestatistikken, og det hadde ikke hun ønsket heller, den gangen. Det var derfor hun hadde gitt opp mye av sin selvstendighet, og latt han bestemme det meste. Hun var tross alt veldig heldig som hadde fått han, det var jo det alle sa.               

 

Hun husket vagt hvordan det var å være alene, egoistisk og selvstendig. Hun hadde vært lykkelig da, lykkelig og urørt. Det var lenge siden. Hun kunne fortsatt ikke høre noe, stillheten presset mot ørene hennes. Kanskje han hadde slått henne så mye at hun hadde blitt døv? Nei, hun kunne forresten høre klokka på veggen. tikk-takk, tikk-takk. En kvalmende følelse veltet innover henne, og hun brakk seg. Om det var på grunn av smertene, eller fordi hun var gift med et monster, visste hun ikke. Den Trine som lå der på senga, hjelpesløs og livredd, stod i sterk kontrast til den Trine hun ønsket å være. Hvis hun overlevde dette skulle hun ta hevn, få han til å trygle. Det skulle hun alltid. Hun brakk seg en gang til, denne gangen var hun sikker på at det var på grunn av sin egen svakhet.

 

Hun lukket øynene, ble så sliten av å holde dem åpne. Plutselig hørte hun lyden av en dør som åpnet seg, og hele kroppen hennes stivnet. Skulle hun tørre å puste? Noen romsterte ute i gangen, det hørtes ut som om de vrengte av seg jakken. Hun måtte komme seg vekk herifra, måtte komme seg i sikkerhet. Men, hvordan? Leiligheten var i femte etasje, og den eneste veien ut var forbi han. Panikken grep henne som en sterk hånd som for hver gang hun prøvde å slite seg vekk, bare holdt hardere. Han kom til å drepe henne denne gangen, hun visste det.

 

Sang begynte å strømme ut fra radioen på kjøkkenet, det gjorde det alltid når han prøvde å roe seg ned. Hun hørte tunge føtter vandre hvileløst over det gamle gulvet der inne, han funderte nok på hva han skulle gjøre nå. Det gjorde hun også. Desperat rullet hun seg rundt, og landet på gulvet med et dunk. Der ble hun liggende og holde pusten i noen sekunder, mens hun kjente en sviende smerte strømme gjennom hele seg. Hun famlet klønete med hendene, og greide å ake seg inn under sengen. Litt etter kunne hun høre hvordan døra til soverommet ble åpnet, og den sterke blandingen av etterbarberingsvann og sprit brente i neseborene.

- ”Trine, er du her?”

Hun svarte ikke. Ble bare liggende å stirre på den store, mørke skikkelsen i døråpningen.

- ”Hør her Trine, kjære. Jeg vet det jeg gjorde var dumt, veldig dumt. Kom frem så jeg kan gi deg en klem. Vær så snill!”

Han angret, tenkte hun.

- ”Jeg er en stor idiot. Du vet at jeg elsker deg Trine, jeg elsker deg mer enn livet!”

Han elsket henne, tenkte hun, elsket henne mer enn livet. Hun elsket han også.

- ”Du vet at jeg vil gjøre alt for deg, vennen min. Jeg tåler bare ikke at du snakker med andre menn, det er noe jeg må jobbe med. Jeg lover å gå i terapi, for din skyld.”

Han innså at han hadde et problem, tenkte hun. Han ville gå i terapi, for hennes skyld.

Hun begynte å gråte, gråt som hun aldri hadde grått før. Plutselig luktet hun den brennende ånden hans rett ved siden av seg, og kjente hvordan hånden hans følte seg fram til henne.

- ”Kom ut derfra Trine, kom ut hit til meg”

 

Følelsen som alltid dukket opp på denne tiden, begynte å vokse inni henne. Følelsen av grenseløs kjærlighet for denne mannen, denne mannen som nesten hadde drept henne. Hun kunne ikke forklare det, ikke for seg selv engang. Han skulle ikke drepe henne, han angret. Han skulle gå i terapi, dette skulle ikke skje mer. Aldri mer. Hun akte seg fram fra under sengen, og sekunder etterpå kjente hun de sterke armene hans omfavne seg.

- ”Stakkars lille deg, du ser ikke ut.”

 Alle følelsene i verden raste gjennom henne. Hun visste at hun burde forlate han, men hun greide ikke. Greide ikke forlate mannen hun elsket, mannen hun hadde elsket i ti år.

Hendene rundt henne løsnet grepet litt.

- ”Du har vel lært nå da? Lært at du må være snill jente?”

Ordene traff henne som et av hans harde slag. Mente han fortsatt at det var hennes feil?

- ”Du har et problem, og du trenger hjelp Hans. Du skjønner det, ikke sant?” Hun visste svaret allerede.

Hendene hans slapp henne helt.

- ”Trine, la oss være helt ærlige her. Hadde ikke du danset med Tor så hadde dette aldri skjedd. Du vet at jeg ikke liker det, du vet at Tor er interessert i deg.”

- ”Dette er ditt problem, og kun ditt.” Hun trakk seg unna han. Smertene hun hadde glemt i noen minutter veltet innover henne igjen, og hun merket akkurat hvor mye blod som dekket henne.

- ”Slutt og tull!” Hadde ikke du vært slik ei hore så hadde jeg aldri rørt deg, det vet du”.

Den brutale virkeligheten gikk motvillig opp for henne. Han kom aldri til å forandre seg, og han kunne umulig elske henne.

-” Jeg må komme meg på sykehuset før jeg besvimer” Skjelvende prøvde hun å reise seg, men fikk det ikke til.

- ”Du går ingen steder.” Hun stirret inn i de mørke øynene hans. Han kom til å drepe henne hvis hun trosset han, hun kunne se det.  

- ”Du bestemmer ikke over meg ditt svin” Hun begynte å krabbe mot døra, mot friheten. De svette håndflatene hennes skled på det lakkerte tregulvet. Følelsen av håpløshet prøvde å stoppe henne, men hun fortsatte. Plutselig stod han der foran henne, stengte veien;

- ”Må jeg virkelig drepe deg? Jeg vil ikke det.” Hun så noe rødt og grått hvile i hånden hans. Kniven med størknet blod, hennes blod. Han kom til å drepe henne denne gangen, helt sikkert.

- ”Jeg vet at du ikke vil det Hans. Det er jo oss to for alltid, husker du det? Legg fra deg kniven, så slipper du å drepe meg.”

 Øynene hans mistet den farlige gløden. Han lignet mest på et lite barn, et lite barn som angret. Han angret, tenkte hun. Kroppen hans traff gulvet, og han ble sittende med ryggen lent mot døra. Tårer strømmet ned fra de snille øynene hans, og han skalv over hele kroppen.

 

Kniven falt ut av hånden hans, og traff gulvet den også. Hun satt der og så på han, så på mannen hun hadde elsket så uendelig lenge. Hånden hennes strakte seg etter kniven som lå like ved siden av henne, grep om det solide trehåndtaket hardere enn hun hadde grepet om noe i hele sitt liv. Skjelvende prøvde hun besluttsomt å reise seg igjen, og denne gangen greide hun det. Hver eneste muskel i kroppen hennes skrek, men det gjorde ingenting. Han så opp på henne, men satt helt urørlig. Med skjelvende skritt bevegde hun seg mot han.

”Ja, kom hit så jeg får gi deg en klem.” Han smilte opp til henne, øynene hans var så usannsynlig vakre.

 

Hun var nær han nå, så nær at hun kunne føle huden hans. Hånden hennes løftet besluttsomt kniven og lot den synke dypt inn i brystkassa hans, han skrek. De mørke, glødende øynene stirret på henne i vantro. Blodet silte ned på den fineste buksa hans, mer blod enn hun noen gang hadde sett.

- ”Det er ingen oss to nå lenger, Hans, fra nå av er det bare meg.”

- ”Trine, vær så snill!” Han tok et siste raslende åndedrag.  

 

Så ble alt så uendelig stille…