Det står en sart blomst alene.

Den er ensom.

Den er bare en liten knopp.

En knopp som vil vokse opp

og bli en flott blomst.

En blomst som ikke lenger vil

stå alene, der nede.

 

”Nora stå opp! Skolen begynner om en time.” En søt drøm vekkes brutalt av mors skrikende stemme som kunne blitt forvekslet med ei måke i nød. Jeg hører regnet prikke på vindusruta og blir minnet på at mandagen, ukas verste dag er i ferd med og begynne. Ole Brumm smiler til meg der han står i hjørnet av senga og han får meg til å gi et lite smil. ”Nora!!!!” Jeg sukker tungt og kaver meg opp. Jeg er tung som en stein der jeg med små skritt går ned for å stelle meg.

 

Jeg trasker til skolen i pøsende regn. Det bare detter ned over meg. Og jeg kjenner snart små vanndammer i skoene mine. Når jeg endelig er fremme på skolen er jeg våt som en druknet katt.

 

Skolegården er like tom som den våte godteriposen jeg har i lomma. Og når jeg ser på klokka oppdager jeg at det er en halvtime siden skolen begynte.

 

Jeg går inn i klasserommet og kan straks kjenne lærer Olsens blikk hardt på meg. Neseborene vibrerer som en sint okse og øynene lyser rødt. Han nikker olmt at jeg skal sette meg. Stille som en mus setter jeg meg ned, og like stille sitter jeg hele dagen. Alt jeg hører er en svak summing av lærer Olsens preke om hvordan man kan spare strøm. Dagen føles uendelig lang, og da skoleklokka endelig ringer, er det som en befrielse.

 

Regnet fortsetter hele dagen. Akkurat som om himmelen plutselig har gått lekk.

 

Jeg sitter ved vinduet og bare ser ut. Ser på dråpene som treffer vinduet og sakte renner nedover. Jeg tar på meg regnjakke og går ut. Jeg går til skogen og setter meg på benken, innerst inne i skumringen. En annen skikkelse kommer gående mot meg. Jeg ser at det er en gutt. Han har støvler som rekker opp til knærne. Ellers har han bare en t-skjorte og shorts. Han setter seg ned og jeg må se på ham. ”Hvorfor har du bare t-skjorte og shorts på deg i dette været?” plumpet det ut av meg! ”jeg liker å bli våt” sa gutten. ”du er rar” sa jeg og måtte le! ” nei det er du som er rar som ikke har støvler på deg en gang!” slik begynte samtalen, og vi lo og snakket videre som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Gutten het Hugo og var den morsomste gutten jeg noensinne har møtt. Vi satt i timevis og bare snakket, på en benk langt inne i skogen i skumringen.

 

Litt senere løp vi hjem til meg, helt fra benken og hjem til meg, jeg først med Hugo hakk i hæl. Da vi kom hjem drakk vi kakao og satt foran peisen. Vi spilte kort og fjollet, og tida fløy. Mørket la seg og det ble midnatt.

 

Vi avtalte og møtes neste dag, også gikk han. Dagen etter ble som en sang. Hugo og jeg hang sammen som erteris hver dag og alt ble som en vakker lek. Regnet sluttet og sola begynte og skinne, hver dag lyste den ut sin varme, og den skulle lyse til evig tid.

 

Det står en blomst.

Den står ikke lenger alene.

Ved siden av den står en annen blomst

og begge blomstene  har sprunget ut,

Og blitt nydelige der de står.

Blomstene smiler til hverandre,

Et vakkert smil som viser evig

Vennskap.