Joakim våknet av morens hosting, og roping. –Joakim! Kan du hente røyken? sa hun med all kraft hun hadde fra de skrale lungene. Joakim reiste seg, kledde på seg den slitte grå joggebuksa, og den røde genseren han arvet av faren sin. Han gikk ut i stua, og hentet røykpakken, som lå imellom askebegeret og gårsdagens Toro Middag pakke. – Her, er det noe mer før jeg går ut? Hun svarte ikke, men tok tak i røykpakken, som om det var det eneste som betydde noe. Joakim snudde seg da moren tente lighteren, tok på seg skoene og gikk ut.

 

Han møtte Lasse i smuget bak glassmagasinet i Oslo. –Hvorfor ringte du? Joakim var trøtt etter gårsdagens fest, og selv om Lasse visste det, hadde han ringt. –Jeg vil snakke med deg om noe. Lasse var både taus og gira på en gang. – Jeg vet at vi bare røyker en gang i uka, men jeg har snakket med langeren min, Karl, og han sier at han ikke kan gi oss noe kokain, før neste måned. Jeg er lei meg ass, men han ga meg en annen langer vi kan få det fra. Joakim nølte, siden den eneste han stolte på var Lasse, og han stolte jo bare på Karl. –Ok. Men hvor mye får vi litt kokain for? Lasse ble bare enda mer gira etter spørsmålet fra Joakim. –Vi kan få 100mg for 4kr! Så da tok det meg litt tid før jeg tenkte. Hva om vi to, kjøper 1kg for 4000 og selger det for 4millioner! Joakim var målløs, mens mange tanker virvlet rundt oppe i hodet hans. Det var en umulig, men også en så fristende plan, at han tippet mot ett svar ganske fort. –Ja!

 

De hadde planen ganske klar, de hadde alle pengene klare, og Lasse hadde til og med stjålet 50 000kr av faren hans, siden han kunne safekoden. –Men du? Sa Lasse. –Jeg har glemt en bitteliten hake, men den er så liten at det nesten ikke er noe viktig! Joakim lo. –En liten ting? Hva da? –Langeren vi skal møte. Han er liksom ikke her i Norge da. Så vi må på en måte reise til Bolivia og hente det. –Hæ!?

 

-Welcome to airport Cochabamba. You are now in Bolivia. Greetings from the AirPride Company! Flyvertinnen åpnet opp døren, og ut av flyet kom det mest forhandlere og businessmenn. Men helt til slutt kunne man se to unge gutter, i joggebukser, og med tre slitte bagger. Baggene var egentlig tomme, foruten 5000 dollar. De to guttene hoppet i en drosje og forsvant.

 

Fem timer senere hadde drosjen til Joakim og Lasse stoppet. De var nå i byen La Paz, en av de største byene i Bolivia. Siden Lasse hadde så mye penger, sjekket de inn på en av de fineste hotellene. –Karl sa at langeren het Kabugh, og at han holdt til ved tattoveringslokalet to kvartaler unna hotellet. –Ok, men han snakker engelsk? Lasse satt i senga med mobilen, og snakket med Karl. Joakim gikk fram og tilbake, og stirret ut av vinduet. Han hadde aldri gjort noe sånt før. Han syntes han var modig, men også dum. Hva om de ble tatt, eller om det skar seg imellom Lasse og langeren? Lasse reiste seg opp. –Vi skal møte Kabugh om 15 min. Med kontanter. De gikk ut tause og spente.

 

Joakim og Lasse møtte Kabugh til avtalt tid, og fikk lasset det ned i baggene. –You have to swallow it. So the police dont look, you know, asking questions. Kabugh var en mørk, høy mann, som sikkert kunne slått begge ned uten å blunke. Lasse nikket, og tok baggene. –Do not blab about me, to others. Minuttet etter var Kabugh, og gjengen borte, og det samme var Joakim og Lasse. Folk som gikk forbi og snudde seg mot bakgården, hadde ingen anelse om at det hadde vært kokainhandel der.

 

-Vi må dra i kveld, for da er vaktene på flyplassen sikkert slitne etter en lang dag. Joakim bare nikket til det Lasse sa, for det var han som hadde fått det til. De pakket det lille de hadde, gikk ut, og hoppet i en drosje. Nå kom den vanskelige delen.

 

Da de var kommet på flyplassen, var det ganske fullt, så vaktene kom nok ikke til å se spesifikt på dem. Joakim og Lasse sto nå som nr.4 i kontrollkøen. Lasse hadde svelget tre kapsler med kokain, og Joakim to. De ville derfor ikke være synlige eller lage lyd. En perfekt plan hadde det vært. Ting skjedde fort. Rett etter de hadde blitt kontrollert, stoppet noen dem. –Excuse me, we just have to check something. Please follow me. Joakim ble nervøs, og klam. Han var livredd for å bli oppdaget. –Kjenner du kicket man får av dette? Hvisket Lasse lavt. Joakim så på Lasse. Mente han det han sa? Ville han i fengsel på grunn av at han får kick av det? De stoppet opp, og damen konfiskerte dem, og viste en kroppsskanner. –Just relax if you dont have anything unlegal on you. Sa damen. En annen vakt stengte for utgangen hvis de prøvde å rømme. De begynte med Joakim.

 

Neste dag, i Norge, leste Monica Holmsen nettavisen. Det var to år siden sist, men hun ville gjøre noe annet enn å sove, spise og røyke. Hun stoppet opp på en artikkel der det sto: To gutter tatt i Bolivia for å smugle narkotika til Norge. Hun klikket inn på linken. Joakim Holmsen (17) og Lasse Krott (18) prøvde å smugle 1kg kokain til Norge. Monica Holmsen, ble stum. Det var hennes egen sønn. Videre i artikkelen sto det: Joakim(17) og Lasse(18) skal ha prøvd å smugle 1kg kokain, for deretter å selge mesteparten. Dommen skal ha blitt at Joakim får 13 års fengsel, og Lasse får 10, siden han visste ingenting, og mener at han ble lurt av Joakim. –Vi var begge like mye med på dette, sier Joakim, til Dagbladet.