Jeg listet meg ut av rommet, lukket døren forsiktig og gikk på badet for å kle på og sminke meg. Klokken var ti på halv tre, og det var en kjølig og våt fredagsnatt. Pappa låg og sov, det gjorde hunden også. Heldigvis.

 

Trappen knirket i det jeg smaug meg ned i kjelleren. Jeg tok jakken og skoene i hånden og trykte opp utedøren.

 

Der var jeg ute. Endelig. Redselen var ikke fullt så stor lenger. Redselen for at noe skulle gå galt, eller at pappa skulle oppdage meg.

 

Nå var det bare et hinder igjen. Naboene. De pleide å være våkne til langt på natt, og det hadde vært veldig typisk om de hadde de vært det akkurat i natt. Jeg såg på huset deres, lyset var av. Kysten var klar.

 

Etter noen minutters gange var jeg nede ved veien. Veien der alt skulle forandres. Veien der jeg skulle få et nytt liv.

 

Det tok ikke lang tid før jeg så den røde bilen komme kjørende. Den stoppet, og ut kom Jarle. Han måtte gå ut for at jeg skulle komme meg inn.

 

”Hei” sa jeg og satte meg baki. Uvitende om hva som kom til å skje denne natten. ”Hallo” sa Morten bak rattet. Han smilte. Morten var min store drøm, hadde vært det lenge. Jeg var blitt utrolig glad i han og var veldig knyttet ti han. Og nå satt jeg i bilen hans! Kunne det bli noe bedre?

 

Det hadde regnet i flere timer, så Morten var lei av å kjøre. Jarle begynte å tulle og det endte med at vi ble stående i en busslomme å prate. Morten holdt meg i hånden. Jeg var kjempeglad!

 

Det hele var ganske morsomt og jeg storkoste meg. Morten hadde gitt meg mange flørtende blikk, og Jarle pratet som om jeg og Morten var kjærester. Var det det vi var?

 

Klokken nærmet seg halv seks og det var lite folk ute. Jeg tenkte at det var vel kanskje best at jeg dro hjem snart, jeg var ganske trett også. Morten hadde full forståelse for det så vi begynte på turen hjem.

 

Vi kjørte ganske fort og det var glatt på veien, så da Morten bremsa ned til der han skulle svinge av, låste hjulene seg og det skjedde en vannplaning. Bilen skled rett i rekkverket og videre ut i grøfta, mot en garasje og en lyktestolpe. Jeg tenkte; ”Hva skjer? Hva med meg og Morten? Hvor vil dette ende?”

Alt skjedde så fort og da bilen stoppet med et brak, ble alt helt stille…

 

Jeg våknet da noen prøvde å rive ut den ene døren. Det var døren som var på førersiden. Morten låg helt stille, lent mot rattet. De hadde tatt på ham en krage rundt halsen og en støtte nedover ryggen. Jeg torde ikke tenke på hva som kunne ha skjedd med han. Frykten og redselen for å miste han å aldri få se han igjen var enorm.

 

Jeg så at Jarle låg ute på en sykehusbåre. Han va i live. Hvor mye klokken var, hva som kom til å skje, og hva som egentlig hadde skjedd, hadde jeg ikke tid til å tenke på.

 

Jeg tror jeg sovnet igjen, for det nesten husker er at jeg våknet, og da stod det to leger rundt meg. Etter mange prøver, spørsmål og lite svar kom jeg til å tenke på Morten. ”Morten!!” skrek jeg. ”Hvor er han!? Hva skjer md han!?” Den ene legen sa at de ikke kunne si noe, men at jeg skulle få vite alt jeg trengte av politiet som kom senere.

 

Jeg gråt og gråt. Hva hadde skjedd med Morten, vennen min, nesten-kjæresten min, han jeg var mest glad i, han jeg ikke kunne takle å leve uten. Og Jarle da, bestevennen hans. Hvordan gikk det med han og hvordan hadde han det? Og hva var det egentlig som skjedde før og etter ulykken. Hvis man kan kalle det en ulykke da. Det var jo min feil. Jeg som snek meg ut, og jeg som ville hjem. Hadde ikke jeg sneket meg ut, og hadde ikke jeg villet hjem akkurat da, ville ting kanskje vært annerledes. Men nå var det for sent…

 

Døren åpnet seg, og inn kom en ung politikvinne. Politikvinnen satte seg ned på sengen min, tok meg i hånden og prøvde å smile. Så sa hun stille og rolig; ”Morten.. han døde. Han fikk så store hjerneskader og indre blødninger så.. han er borte.. Jeg beklager.”

Min Morten, borte for alltid. Uansett hvor mye jeg gråt eller angret eller savnet ham, fikk jeg han aldri tilbake. Jeg fikk aldri se han, aldri se han smile og aldri få holde rundt han igjen…

Etter å ha pratet med Jarle og grått i flere timer, følte jeg meg litt bedre. Men jeg kjente inni meg at så lenge jeg aldri kunne få Morten tilbake, ville jeg aldri bli som før og jeg ville aldri føle noe så sterkt for noen. Ikke noen i hele verden..aldri!!!