Nina våkner til en helt ny skoledag, klokka er halv åtte og det er mandag. Om en time må hun sitte på skolebenken. Det er ikke akkurat noe som frister om dagene. Sitte på skolebenken å høre på all maset som bare renner utav kjeften på lærerne. ”Gjør ditt gjør datt” det er det eneste de sier, og uansett hva hun gjør er det som oftest galt. Det er en uke siden hun har kranglet med Petter men sårene er der fremdeles. Hun vil ikke gå på skolen, se hvordan blikk han sender henne å sånn. En uke, en uke siden han sa det var noe galt. Noe som manglet.

Venninnene var ikke stort bedre, hun har følt seg så utelatt.. så glemt. Men nei, hun må på skolen. Hun ser seg om, alt har forandret rundt henne men rommet er fortsatt samme gamle som det har vært i et tiår nå. Her kan hun alltids stenge seg inne å tenke, tenke på alt og ingenting. Bildene fra alle festene og jenteturene hun har hatt de siste fem årene henger på veggen. Og tenke på gamle tider er luksus i forhold til det som foregår inni hodet hennes denne våren. Det er ikke som jentedoen på skolen hvor hun bare må sette seg ned og puste ut iblant, når hun føler at grusomhetene tar over. At hele greia blir for mye for henne.

Hun reiser seg å tar på seg klærne, moteklær .. fikk alltid vite at dette var viktig når du går på ungdomsskolen .. ja, for man ville vel ikke ende opp som en nerd eller noe.. Haha, en nerd for å ha de feile klærne. Nina tenker seg godt om og vet ikke helt om det er hormonene som styrer raseriet hun har inni kroppen sin denne dagen. Hun kunne ha bare gått til alle hun er irritert over og skreket av fulle lunger, fortalt akkurat det som har irritert henne i ukesvis. Men nei, hun kunne vel egentlig aldri gjort det. Kanskje problemet er at hun ikke er modig nok? Lar alltid andre ta kontrollen over henne, si hva hun skal si og gjøre, hvordan hun skal oppføre seg. Det er feil. Folk burde ikke kunne gjøre det mot andre. Hun stopper ved det store løvtreet i krysset, ser hvordan bladene faller forsiktig og silkemykt på bakken. Der, dette er øyeblikket, hun tok opp et av bladene og så på det.. rødt, mørkerødt.. som blodet som renner gjennom årene i kroppen hennes, og hun bestemte seg der og da, aldri mer skulle noen som helst få tråkke over henne.. hun var ikke et blad som andre blad. Som bare har falt ned fra stammen og lar seg tråkke på.

Aldri mer. Hun la bladet i ytterjakka. Hun går bortover den smale stien, snur seg en gang og ser etter løvtreet. Og deretter rett bort til skolen.

Nina står og ser på skolen, den er stor og gul og minner litt om borgen Harry Potter går på skole i. Bare litt mer vinduer, litt mer firkanta i fasongen, og for ikke å snakk om den store mangelen på veldig god magi. Det er vel akkurat det skolen kunne trenge da, magi. Hun står der i ett sekund og lurer egentlig på hvordan det ville løse problemene hennes, magi i verden liksom.. innerst inne føler hun vel at det finnes. Og kanskje dypt inni hver av oss ligger en liten magisk del, bare at den er så gammel at folk har helt glemt å bruke den.

Tankene hennes blir brutt av klingingen av klokka. Hun avskyr den klokken. Hver eneste gang den ringer føles det ut som klokkeslagene som dinger med en forferdelig lyd for noen skal bli henrettet. Og da føles skolen bare enda mer som en straff enn det dem føltes som i morgen. Hun tenker på gamle tider, da skolen virkelig var en straff, ungene som ble slått og stod i skammekroken.. men på vei inn i korridorene så faller det faktisk henne inn at folk satt mer pris på skolen på den tida. At de fikk lov å lære, at de fikk lov og dra på skolen, det sikret dem en framtid, finere enn alle de som måtte bli bondesønner og husmødre. Sette pris på skolen.. hun kan vel fastslå at mindre enn 3 % av elevene de har på skolen virkelig setter pris på skolen. Norge er jo et såpass lovende land hun har selv tenkt tanket at uansett hvor mye hun sløver unna på skolen så er hun sikret en skoleplass. Kanskje ikke akkurat den hun vil ha men noe ville hun fått uansett.

Hun ser seg rundt i klasserommet, som et spøkelse, det er det hun er. Ingen legger en gang merke til at hun kommer tre minutter for sent, hun setter seg på plassen sin , bakerst ved vinduet, det er der hun liker seg best. Det er med god sikt og hun kan akkurat se løvtreet i krysset.. hun tenker at treet har det som hun selv i midten av et kryss. Livets kryss kanskje, men hun har ikke den minste anelse om hvilken vei hun skal ta.

”Nina! Er du våken eller jente?!” det er Lars. Lars er hennes historielærer, hun liker ikke Lars, han er ondskapsfull og pedofil. Han burde aldri blitt lærer for han skjønner ikke noe om ungdommer. Har de det vondt, gjør han det værre og har du det godt kan du være bombesikker på at han har nok av energi til og ødelegge dagen din. ”tror du du lever i drømmeland, Nina?! Du må følge med! Du kan ikke forvente å komme deg noen sted i livet du...” Der! Nå skjer det, nå lar hun seg tråkke på igjen. Hun ser på Lars, han smiler hånlig, og hun lurer på om han vet at han har halve frokosten hengende igjen mellom tenna. Hun ser han venter på et svar. ”Nei Lars, jeg lever ikke i drømmeland. Selv om alt annet ville vært bedre enn å være her i timene dine”. Lars ser forskrekket på henne, han hever det ene øyebrynet og er litt for rød i ansiktet, Nina er litt redd han skal sprekke. ”Jasså ja, dette er respekten jeg får! Jeg står tidlig opp hver eneste morgen for og komme hit og undervise elever som eier null respekt for meg!”

Nina blir nervøs. Det er ikke som henne og lage opprør midt i skoletia. Lars er virkelig irritert nå, Nina ser seg rundt og venter på at noen av vennene hennes skal backe henne opp. En av venninnene. Venninner hun har hatt siden førskolen. Men nei, alle sitter der som noen egg og bare ser på henne.. Nina ser stygt på læreren sin som nå står der med henna i kryss som et spørsmålstegn. ”Man gir som man får” sier Nina og nå føler hun at han ser på henne med rent hat. Hat som hun selvfølgelig gjengjelder i dette øyeblikket. Selv om hun bare sitter og tenker på måter hun kunne unngå akkurat dette.. ”Så hvis du ikke vil være her, hvorfor er du her da?!” han ser Nina dypt inni øynene, som en løve som kan snuse akkurat hvor redd hun egentlig er i dette øyeblikket. Ta deg sammen tenker hun, ingen skal noen gang få tråkke over meg igjen. ”jeg visste ikke jeg hadde et valg en gang” sier hun. Ser på han med hatet hun slev føler inni kroppen akkurat i dette øyeblikket .. ”vel.. det har du” sier han og snur. Og akkurat i det øyeblikket tok Nina opp sekken sin i den ene hånda historieboka i den andre., følte en kraft inni seg som hun aldri hadde kjent før, kanskje det var dette hun måtte sette fri. hun tar sekken i hånda.. og idet hun går forbi lærerens kateter tar hun historieboka si, klapper den igjen og slenger den på kateteret hans. ”Flott!” sier hun, smiler som om hun skulle ha vunnet nobelfredspris og lukker døra pent etter seg.

For et kick! Hun vet ikke helt hvor hun skal gå nå da, hun ville ikke at dette skulle ende slik, men Lars har aldri skjønt noe stort i hele sitt liv og Nina følte at noen skulle få sagt det de mente til ham. Nina setter seg i kantina, dagen hittil har ikke vært så værst egentlig, hun lurer på om hun kan forvente seg masse kjeft. Men Lars har ikke stort ork i å gjøre mye arbeid enn å kjefte. Og han vet vel at det kan gå mye mere utover han om han klager til rektor enn over henne selv.

Nina ser på planen sin, det neste hun har er gym. Det er ikke noe stress egentlig. Hun har aldri hatt mye problemer med den fysiske delen av seg selv. Det er psykiske som ligger tynt an. Hun har egentlig aldri hatt noen spesielle problemer eller noe når det gjaldt både skole og alt annet som angikk livet hennes. Men dette skoleåret har bare vært surr egentlig, hun har alltid sittet perfekt i livet sitt, med hele vennegjengen sin i midten av krysset ved løvtreet. Men etter sommeren begynte alle å gå hver sine veier. Det er ikke som at alle har kranglet, de bare flyter fra hverandre uten å egentlig merke noe selv. Det går vel inn på en og alle uten at de kan sette ord på det som skjer. Men de vet at det skjer, hun kan se det på dem. Før var de som plommen i egget alle sammen.. Men egget har falt i bakken og knust i tusen biter.

Hun skvetter, igjen er hun vekket av den dumme skoleklokka, ”ding ding ding! ”, igjen er hun straffet. Hun tar sekken på ryggen og møter jentene utenfor garderoben. ”Du er gal!” sier Mia med det brede smilet sitt . Nina vet at hun elsker spenning og at hun neppe kan ha hatt noe imot opptreden i klasserommet. ”Det var helsprøtt Nina!” sier Janne, Nina har alltid likt Janne hun er så snusfornuftig. ”Ja, men alt gikk jo bra heldigvis. Du kunne blitt utvist, var jo litt dumt gjort” det er Synnøve. Nina har alltid vært så god venn med Synnøve, men dette halvåret har hun rett og slett blitt helt kaldblodig mot Nina og Nina liker det ikke i det hele tatt. Hun ser på Synnøve.. at det går ann.. de har jo alltid vært så gode venner. Hun har en følelse over at det er noe hun skjuler for Nina. Det er noe som vokser inni Nina, en trang til og fortelle Synnøve akkurat hva hun syns.. men det er vanskelig å sette ord på det hun føler, og akkurat i det sekundet føles det som forakt, men nei, aldri i verden, hun kunne ikke finne på å hate Synnøve. Hun ser Synnøve dypt i øynene før dem går inn i garderoben. ”takk for støtten da i alle fall” Synnøve gir fra seg et uttrykk Nina ikke kunne tyde, men føler at det var det hun hadde å si i dag.

Hun skjønner ikke hva hun har gjort. Hun skulle ønske hun kunne gå på biblioteket og leie en film av livet hennes, spole tilbake og finne øyeblikket alt ble sånn her. Hun lukker øynene og føler tårene presse på. Hun skulle ønske alt ble som før. Hun skulle gjort hva som helst for at alt ble som før. Hun føler seg svak med det samme og all energien bare tapper ut fra sjela hennes. Hva, hvor og hvorfor om det var noen som visste. Hun føler for å gå og kaste seg utfor et fjell. Som om døden skulle være et alternativ, en problemløsning. Er det? Det kan det jo umulig være, Nina står og tenker. Hvem vet vel hva som kommer etter døden? Hun har jo alltid sett for seg svar på alle spørsmål og et liv i himmelriket, men hvor står det henne da? Det er vel ingenting som kan garantere det da. Hun skjønner hvorfor selvmord kan virke som en mulighet. Det er jo ikke som om den voksnes verden har kapasitet til og forstå våre problemer. De sier de har vært barn de også men hun tviler sterkt på at de kunne ha overlevd i det samfunnet hennes egen generasjon lever i.

Hun ser seg rundt, merker at hun befinner seg på skolens krakk. Det er rart hvor lite som skal til før man knekker sammen. Hun vil ikke knekke sammen, men hun vet ikke hvem hun skal snu seg til. Hun vet ikke hvem som kan hjelpe henne. Klokka. Den ringer igjen. ”diiiiiiiing” nå føles det som et slag. Et hardt slag mot hodet. Hun går mot klasserommet, men ender opp med å stå og titte inn det lille vinduet i døra. Læreren hennes Lise leser opp lista, hun hører alle vennene hennes ”Janne?” ”ja!” ”Mia?” ”heer” ”Synnøve?” ”jepp” og det bare fortsetter. Nina bare står der. Er hun blitt en blåbær blant tyttebærenes verden? ”Nina?” Stillhet. ”Er ikke Nina her eller?” ingen sier noe som helst, Lise bare sukker, skriver borte ved siden av navnet henne.

Borte. Nina liker ordet. Det sier henne mye. Hun trenger ikke være der, føle alle problemene fosse over henne, hun kan bare ligge og loke i sin egen verden. Være helt ”borte”.

Nina går hjemover, stopper ved løvtreet. Alle bladene har falt ned. Og treet er helt nakent. Slik hun selv føler seg.. at vinden bare blåser rett gjennom henne. Nina stikker hånda i lommen sin og tar opp bladet hun plukket opp på morgenen, ser på det i to sekunder. Det var blodrødt i morges, det føltes som at det hadde et liv og kunne ha blitt til noe.. men nå er det gult og helt fargeløs. Bladet er helt tomt og uten liv.

Nina ser på det, og lar det deretter glippe ned på bakken. Fallet går som et støt gjennom henne. Hun skulle ha visst at ingenting kunne forandre på henne nå. Hun takler det bare ikke lenger, livet har tatt knekken på barndommen hennes. Skolen er nøkkelen til alt. Nå får de bare nøye seg med at Nina = borte.