Brennende snø
Godt skrevet novelle om en togtur.
Han stod i snøen, og stirret fremfor seg. Varmen fra de to brennende togene sved i huden. Helt alene stod han, ved jernbanelinjen, i skogkanten. Visste ikke hvordan han hadde kommet dit, visste ikke hva som hadde skjedd. Helt alene…
Det blir ingen forsinkelser i dag. Toget er i rute, for en gangs skyld. Han står fornøyd og kontrollerer maskineriet. Alt er som det skal. 20 minutter til toger er framme. Ingenting kan gå galt nå.
Med en forvirret mine så han seg rundt. Fuglene kvitret, en hjort løp bortover et stykke inn i skogen. Og rett foran ham, lå to brennende tog. Han gikk sakte og forsiktig mot dem. Varmt. Forsøkte å se inn et vindu. Det var mange folk der. Døde? Ingen av dem var bevisste, i hvert fall. En ubehagelig lukt bredte seg. Brent kjøtt…
Det har så smått begynt å snø. Men det er han vant til på denne ruta. Ikke noe problem med det. 15 minutter til han er ferdig med sin siste togtur som lokfører. Det skal bli godt å pensjonere seg, tenker han. Litt rart, men godt. Det skal bli en nytelse å gå av toget for siste gang.
Med flammene bare noen meter fra seg, gikk han seint bortover, ved siden av vognene. De var nesten fulle alle sammen. Hvordan hadde dette skjedd? Og hvordan hadde han kommet dit? Mange tanker kvernet i hodet hans. Han så inn på en småbarnsfamilie, og grøsset. De små så nesten ut som om de sov. Verden er blodig urettferdig, tenkte han. Her stod han, snart pensjonist, og hadde det etter forholdene bra, mens små barn som det skulle ende livet sånn.
Snøen tetner til, men ikke verre enn at sikten holder med god margin. Dessuten har han kjørt her så mange ganger før. 10 minutter til pensjonisttilværelsen kan begynne. Han begynner å glede seg til rolige dager med barnebarnet i fanget. Hvor rolig det egentlig vil bli, er han skjønt ikke så sikker på. Det er en sprek, liten gutt. Det skal jammen bli godt, det.
Han hadde aldri sett døde mennesker før. Det var en skremmende opplevelse, men samtidig fascinerende. Det var noe med dem, som om de bare kunne reise seg opp når som helst, og alt var som før. Det brant mindre etter hvert som snøen falt. Han nærmet seg lokomotivene. De lå nærmest inni hverandre. Lokførerne måtte være totalt ugjenkjennelige, tenkte han. Så feil kan man ta…
Idet det gjenstår 5 minutter av togturen, får han en merkelig følelse. Kanskje er det bare fordi den 40 år lange karrieren hans som lokfører snart er over. Eller kanskje er det noe annet…
Han var fremme ved lokomotivene nå. Bare det ene kunne han se inn i. Nølende og forsiktig nærmet han seg det knuste vinduet. Lokføreren var en eldre mann. Men han så da veldig kjent ut…
Følelsen nekter å slippe taket. Hva kan det være? Kontrolltelefonen ringer. ”Du er på kollisjonskurs. Stopp toget umiddelbart!” Han rynker pannen, og ser fort ned på alle spakene og knappene. ”Hvor langt er det mellom oss?” Et forgjeves forsøk på å skimte det andre toget gjennom snøflakene, avbrytes av svaret han ikke vil ha: ”Kanskje 500 meter…” Et megetsigende uttrykk brer seg over ansiktet hans. Han ser tomt foran seg. ”Du…du får ha det bra, da. Hils til familien min…”
Han stirret lamslått inn i lokomotivet. Så inn på seg selv. Forstod plutselig alt sammen. En tåre rant nedover kinnet.
På stasjonen står det en eldre kvinne, og venter på mannen sin. Han skal pensjonere seg i dag. Hun ser på klokken. ”Toget er visst forsinket i dag også…”
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst