Jeg ropte på Hanne. Det var en lys og varm sommermorgen, som vanlig her i sør. Vi hadde nettopp våknet og var ganske i ørska begge to. Jeg holdt det i handa. Sola skinte rett på det og lagde et blendende lys i øynene mine. For en gang skyld var både jeg og Hanne oppe før far, han arbeidet sikker lenge i går. ”Best vi bare lar han sove,” tenkte jeg. Vi var så glad i han begge to. Han var så god og omtenksom mot oss, som en mor og en far samtidig. Slik måtte det jo nesten være også. Hanne kom inn. ”Hva er det?” sa hun mens hun gnidde søvnen ut av øynene sine. Jeg holdt det opp forrand henne. Ingen av oss hadde lagt det der, og Per Hansson kom kun på fredager. Hansson var vår kjære postmann. Han kom alltid innom for en kaffekopp eller to, mens han snakket om hvor vidunderlig fiskeføret hadde vært de siste årene. Vi snudde det rundt på baksiden, ingen avsender, intet frimerke. ”La oss åpne det,” sa Hanne. Hun tok det i hendene sine, hentet brevåpneren og åpnet det.

Da du døde kjære mor,
var min sorg så stor.
Jeg gråt og jeg gråt
over mitt store savn til deg mor.

Jeg hvisker så stille i det blå,
forvell min kjære
og takk for nå.
Jeg håpes vi treffes i det fjerne,
for jeg vil se deg igjen så gjerne

Diktet traff oss begge midt i hjerte. Vi hadde skrevet det sammen den dagen. Den dagen da alt var grått. Jeg kjente tårene presse på en stund, kjente meg uvel. Jeg var glad vi enda hadde far til å passe på oss. Selv om han nå var blitt litt gammel og sliten, hadde han alltid mot til å stå på videre! Glad og fornøyd våknet han, hver dag. Iblant skøyet han med oss ved å si at: ”Hvis jeg ikke våkner i morgen, trenger dere ikke sette på kaffe til meg vertfall!” Han var av den typen. Så sterk og livsglad. Ja, også i den vanskelige tiden, da kun medisiner styrte mors liv. ”Les videre,” sa jeg. Hun leste:

Hei!

I skrivende stund er klokken 04:00, dere sover, og jeg drikker en skvett av gårsdagens kaffe. Like god, men lunken som min egen fremtid. Jeg har holdt noe inni meg siden deres mor gikk bort. Hver dag, det samme og samme om igjen. Livet mitt dreier seg kun av dypt savn til henne. Hver dag jeg våkner, er det noe tomt her, hver dag. Et ensformig liv, som et hvitt ark som det aldri blir skrevet noe på. Jeg har prøvd å holde humøret, det gode gamle, men inni meg er alt grått. Jeg er så glad i dere begge, og jeg føler det er best om dere vet mine tanker.  En dag skal vi alle reise. Reise til et bedre sted enn her på jorden. Et sted hvor det lukter som honning, og hvor alt savn og elendighet glemmes. Et sted der vi alle skal treffes og ha fest!

PS: Dere trenger ikke å sette på kaffe til meg i dag…

Vi så på hverandre med undrende blikk. ”Har far skrevet dette,” tenkte jeg. Det var vått noen steder på brevet, små dråper. Det ble stille en stund, vi begge bare så i veggen og var helt forvirret. Skjønte ikke noen ting. Til slutt begynte jeg å gå mot soverommet hans, mot døra. Hanne fulgte etter. Jeg hadde en liten redsel inni meg, en diger klump i halsen som jeg forsøkte å svelge ned i magen før jeg åpnet døra. Jeg hørte Hanne puste tungt da jeg tok i dørhåndtaket og åpnet døra. Far sov enda…