Flammene stod rett til værs, vi hørte skriking og gråt. Ingrids sjøfargede øyne var store, redde og fylt av tårer, jeg gav henne en klem og tørket tårene hennes på kragen til kjolen min. Jeg følte jeg hørte stemmer, svake stemmer fra bålet, hvorfor, hvorfor? Ble det svakere og svakere. Hjelp, tenkte jeg og jeg klemte hardt til Ingrid.

 

Jeg følte skyld, det var jo jeg som hadde sagt til store og skumle prest Olaf, at hun holdt på å lage en pest. For noen timer siden satt hun i gapestokken og fikk mye spytt og søppel i det litt gulrot fargede håret. Og nå satt vi og så på at hun ble brent, jeg begynte å grine igjen og Ingrid kom og klappet på det nydusjede brune håret mitt og stirret i mine to små brune prikker midt i ansiktet og sa ikke mye, hun gav meg en klem og vi stod og klemte så hardt vi kunne. Damen som var blitt til aske hadde skrevet en lapp, som hun hadde kastet ut rett før hun døde.

 

Ingrid leste opp lappen og på den stod det nifse ord:

 

Ingrid og Anna Johnsönn

Vent, bare vent!

Lev deres siste år, dager, timer vel?

Anne Olavsönn.

 

Kalde frysninger gikk gjennom kroppen, vi hadde så mange spørsmål, vi var redde. Hva mente hun med det? Skulle hun skade oss? Vi trakk oss litt unna resten av menneskene og gikk hjemover.

 

Hjemme satt mamma og strikket på en genser til meg, hun lurte på hva som hadde skjedd og jeg sa skjelvende at vi hadde vært med bålet og sett at Anne Olavsönn ble brent, og at vi følte at vi hadde hørt at hun snakket til oss rett før hun døde. Men vi fortalte ikke om lappen, vi ville ikke at mamma skulle bli redd. Hun så litt forskrekket ut og spurte sint i stemmen, hvorfor gikk dere dit? Sa ikke jeg rett før dere gikk ut at dere ikke skulle gå dit?

 

Vi sa bare skjelvende tilbake at vi måtte gå bort, det var meg som hadde sagt til presten at jeg hadde hørt at hun sa hun ville lage en pest for å drepe kongefamilien sånn at hun kunne få makten som de har nå. Hun holdt på å lage en pest som skulle smitte gjennom spytt og pust.

 

Jeg klarte ikke å holde inne om brevet, jeg gav det til henne og så enda mer skremt ut en i stad, hun skulle til å ringe lensmannen og si i fra om at vi hadde fått en type drapstrussel og at vi var veldig redde, vi kunne bli drept når som helst. Kanskje om en time eller to, kanskje i morgen eller om et år?

 

Vi ville ikke ha noe hjelp og vi ville bare prøve å være hjemme og se hva som skjer. Jeg gikk ut til ponnien min Lone og jeg og Ingrid red en tur på Lone og Jini. Vi hadde tenkt å ri inn i skogen, men vi syntes det var ekkelt med det brevet så vi ble enige om å heller bare ri rett rundt gården.

 

Vi rei noen runder før Lone plutselig la seg ned, og det rant blod fra hans venstre hov, jeg så det var en pil og jeg ropte på Ingrid men fikk bare skrik tilbake, Jini blødde også mye fra venstre hov, og akkurat det samme hadde skjedd. Vi ropte på mamma og hun kom løpende bort, hva har skjedd? Er dere ok? Har det skjedd noe med dere? Hun var helt hysterisk og løp rundt før hun så alt blodet, hun ringte dyrlegen og han kom bort fort, han sa det var en forgiftnings pil med en pest som ville drepe mennesker ved pust og spytt og smitte dyr ved å få det rett i blodet. Det er den samme pesten som Anne Olavsönn har laget, det må være hennes var noen av de mange tankene som føk gjennom hodet mitt. Dyrlegen sa at hestene ville dø om kort tid og at ingen av oss måtte røre noen av dem.

 

Et støkk gikk gjennom meg og jeg dro med meg Ingrid litt vekk og sa at vi måtte ha noen som ville vise at de hadde giften og at de snart ville komme etter oss.

 

Ingrid begynte og grine, hun bøyde seg ned for å ta et blad, Auuu, skrek hun, hun hadde stukket seg på et blad, hun reiste seg opp og holdt opp armen, det var en lik pil som hestene hadde, mamma skrek, jeg skrek, Ingrid skrek. Vi løp inn i huset etter vi hadde dekket over hestene som hadde dødd mens vi skrek. Mamma ringte til lensmannen som kom i en stor fart. Jeg hjalp Ingrid og legge henne ned på senga hennes, hun nøs rett på meg og så mamma, i en svak stemme, det var da det gikk gjennom meg at jeg var og smittet nå som hun nøs på meg, jeg krøp inntil henne og hun sovnet stille inn og jeg ropte høyt til mamma og sa at hun nøs på meg og at hun hadde sovnet stille inn.

 

Mamma begynte og grine veldig og skulle til å klemme meg da jeg sa neeii, da blir du og smittet, jeg sa jeg begynte og føle meg dårlig og la meg ned på gulvet.

 

Mamma så jeg stod over meg og hun grein enda mer, lensmannen var kommet og undersøkte Ingrid, han sa at hun var smittet av den samme pesten som dyrene og at det var den pesten som Anne Olavsönn hadde laget. Han kom bort til meg og så ble det svart.