"Det magiske ved den første kjærligheten er vår uvitenhet om at den noen gang kan ta slutt"

- Benjamin Disraeli.

 

Svein og Lise, Lise og Svein.

Før føltes det så riktig. Navnene smakte godt sammen, som solmodne jordbær.

Nå har det blitt så surt, som sitroner.

Jeg tåler ikke sitroner. Får utslett og vanskelig for å puste.

 

Vi ler ikke lenger. Det er som om latteren i oss forsvinner når vi er sammen.

Som om vi ikke klarer å smile til hverandre. Det er som om vi har gått lei hverandre, men ikke tør innrømme det.

Nå er det ihvertfall sagt; Lise og Svein går ikke lenger. Det er borte. Alt vi hadde, har forsvunnet. Følelsene, latteren, smilene, tryggheten... Alt!

 

Til helgen skal vi egentlig på hyttetur, Svein og jeg. Jeg er nødt til å slå opp med han innen den tid.

Vil ikke kjenne han inntil meg lenger. Det er ikke som før, godt og mykt, bare ekkelt.

 

Jeg er forelsket i en annen.

Det føles også ekkelt, men på en annen måte. Svein var min første, og lenge trodde jeg at han skulle bli min siste også.

Men så kom Anne. Myk, varm og med et nydelig smil.

 

Men Anne er jente. Lurer på hva de andre vil si hvis de får vite det. Lise er forelsket i Anne. Det stemmer liksom ikke.

To jenter. Det er feil.

Det "skal" være en jente og en gutt. Som meg og Svein. Det er "riktig".

 

Det store spørsmålet er bare om det er så utrolig riktig å være sammen med en annen enn den man elsker,

bare fordi den man elsker er av samme kjønn som en selv.

 

Mange ville nok svare ja på dette. Men så har de heller aldri møtt Anne.

Aldri sett de bringebær-røde leppene hennes, kjent lukten av vanilje eller hørt den klingende latteren hennes.

De har ikke sittet tett inntil hennei sofaen og sett en skummel film, slik som jeg har.

 

Her om dagen sa Birgit i klassen til meg at hun synes jeg og Svein passer så godt sammen. Hun sa også at jeg aldri burde slå opp med han.

Men er det riktig å ligge ved siden av kjæresten sin mens man drømmer om en jente med bringebærlepper som lukter vanilje?

 

Om en halvtime skal jeg møte Svein. Vi skal på festen til Harald.

Jeg gruer meg. Ikke til festen, for dit skal jeg ikke, men til å møte Svein.

Jeg har bestemt meg for å gå rett bort til han, si jeg slår opp og fortsette videre. Mot huset til Anne.

Jeg trenegr noen som kan forstå meg og trøste meg. Trenger å få vite at jeg betyr noe for henne,

selv om det bare er som en venn.

 

20 minutter igjen.

Jeg løper opp og kler på meg. Tar buksa jeg kjøpte i går og det røde silkesjalet.

Et par minutter senere er jeg på vei.

Jeg går bortover veien mot det faste møtestedet vårt. Ser at Svein står der og venter.

Langt borte.

Lurer på hva han tenker.

Om han også tenker på å slå opp. Det gjør han sikkert ikke. Svein er så omtenksom.

Vil nok ikke såre meg.

 

10 meter igjen nå, så er jeg borte hos han.

"Det er slutt", sier jeg bare.

"Dette går ikke lenger".

Så fortsetter jeg bare videre. Gidder ikke vente på å få høre hva han har å si engang.

Går bare med lange, raske skritt mot friheten.

Den friheten bare lukten av vanilje kan gi meg.