Det var en gang en familie som het Bertelsen. De levde sitt liv i gode og onde dager i et gammelt og nedslitt hus. Familien bestod av en mor, en far og to tvillingbrødre ved navn Sigurd og Øystein. De hadde nettopp blitt tenåringer.

En dag skulle foreldrene Bertelsen på ferie i en hel uke, siden det var første gang på lenge de hadde fått fri fra jobben. De nølte ikke med å la sønnene sine være alene hjemme, for de var nemlig en familie uten løgner, stjeling, ødelegging og diverse. På grunn av guttenes rene uskyldighet ble reglene i huset mye friere. Dette var en seier hos brødrene Bertelsen.

”Ha det bra, da, unger! Pass på dere selv!” sa moren og vinket. Foreldrene var reist.

”Jeg synes det er litt deilig at mor og far er reist vekk fra huset, for en gangs skyld!” sa Øystein.

”Joda, men det betyr ikke at vi skal finne på no’ fanteri for det!” svarte Sigurd.

”Nei, klart ikke. Jeg synes faktisk vi burde være litt ekstra snille denne uka, jeg, som mor og far er borte, og kanskje gjøre det litt rent og pent her. De forlot ikke huset helt strøkent akkurat.”

Idet han sa det, begynte han å sette all skitten oppvask i oppvaskmaskinen for å være ”litt ekstra snill”. Men, dum som han var, var det et par vinglass av krystall i vasken som han også satt i maskinen før han startet den. Med et smil gikk han fornøyd ut av kjøkkenet.

Det ble kveld, og himmelen mørknet gradvis. På denne tiden av dagen pleide det å bli ganske kaldt i huset til familien Bertelsen, og for å holde seg varm måtte man naturligvis fyre i peisen.

”Synes du ikke det er litt kjølig her, Øystein? Jeg går og tar på meg fars lusekofte og fyrer i peisen.” I mens Sigurd gikk for å ta på seg lusekofta, kom han til å tenke på den dagen faren hadde fortalt om lusekoftens historie – om at den hadde gått fra generasjon til generasjon i familien deres i århundre, og at genseren betydde mye for ham. Sigurd visste at den dagen faren døde, skulle han få arve genseren for å holde tradisjonen og fortsette den. Mens han tente på noen papirballer som han la inn i peisen med noen trekubber, traff han flammen med genseren! Dette merket han ikke med en gang.

”Hvor er du, Sigurd? Jeg synes det lukter brent her!”

”Slapp av. Jeg har bare fyrt i peisen,” svarte han og lo.

”Hva er det du ler av? Du har ikke bare fyrt på i peisen – du har til og med satt fyr på deg selv!”

”Ånei, ta genseren av meg! Nå!!!” Og imens de tok genseren av ham, tenkte Sigurd på hvor sur faren hans ville bli. Dette kom jo til å bli et rent helvete for tvillingbrødrene.

”Jeg begynner å bli litt lei av å være hjemme hele tida, jeg, Øystein. Blir du med å ringe på noen av gutta i klassen og spørre om de vil finne på noe med oss?”

”Ja! Det er jo drittkjedelig her uansett.”

Medelevene bodde i det samme nabolaget som dem, så det var ikke langt å gå for å ringe på. Etter å ha fått med sånn cirka ti stykker, dro alle sammen til Bertelsens hage for å spille fotballkamp. Etter en halvtimes intens spilling, fikk Øystein ballen perfekt for å skåre mål. Idet han var foran målet, tok han en ”bend-it-like-a-banana”, og kanskje en litt for bøyd banana, at istedenfor å treffe målet, traff ballen vinduet til foreldrenes soverom. Han hadde sparket så hardt at vinduet ble knust i stykker. Alle de andre, unntatt Sigurd og Øystein, løp fort hjem for ikke å bli oppdaget. De stod rett opp ned med et vidåpent gap, og alt de fikk ut av munnen var et lite ”Oi”.

Dag 4

”Hva skal vi gjøre med det vinduet? Vi kan ikke la dem vite at vi har knust ruta!”, sa Sigurd skrekkslagent for å få straff av foreldrene.

”Kom, jeg har en idè,” sa Øystein og tok Sigurd med til soverommet til foreldrene. ”Vi tar og limer gardinen med superlim inntil veggen rundt vinduet – da synes det ikke at vinduet er knust!”

”Ja, ha... Hva med yttersiden, da?”

”Nei, der tar vi bare en kvadratisk tre-planke som vi hamrer i veggen, der, så er det problemet løst!”

”Men tror du ikke mor og far kommer til å spørre oss om hva som har hendt, da?”

”Eh, jo... Det var vel kanskje ikke en så god idè allikevel.”

”Hm... Jeg tror vi rett og slett må la være å gjøre noe med det i det hele tatt, og tåle den straffen vi får. Det var vel egentlig bare dumt å finne på noe som å spille fotballkamp i hagen uansett,” sa Sigurd leit.

Dag 6

Nå var det bare èn dag igjen til foreldrene Bertelsen var hjemme. Da gjaldt det for sønnene å gjøre det beste de kunne for å få det ekstra ryddig og fint i huset nå som de hadde klart å ødelegge ruta, samt farens lusekofte.

”Pappa hadde visst mange klær i skittentøyskurven sin. Kanskje jeg skal vaske de for ham,” mumlet Øystein for seg selv. Han tok en rask titt på klærne i kurven, og alle var hvite. Han visste at alle de hvite klærne skulle vaskes separat fra de fargede. Det han måtte passe på var å sjekke hele kurven, noe han ikke gjorde. Men han var jo bomsikker på at alle var hvite, så hvorfor sjekke. Han la alle klærne i vaskemaskinen og satte på grader 60C og program 4. Det tok nøyaktig to timer inklusivt tørking.

En og en halv time senere gikk Øystein for å sjekke om klærne var ferdigvasket før han skulle legge de i tørketrommelen. Det var jo rene barnematen dette å vaske klær, men da visste foreldrene at han tenkte på dem i hvertfall. Når Øystein åpnet vaskemaskinsdøra, var alle klærne rosa! Først tenkte han at han kunne si til moren at han hadde vasket klærne hennes, ettersom at rosa er en feminin farge. Men klesplaggene ville jo ikke akkurat passe henne - det var jo manneklær! Han så igjennom alle de nyvaskede klærne, for å sjekke om det var et rødt plagg der, og det var det jammen meg – en rød sokk! Tenk hva noe så lite kunne gjøre til så mye.

”Huff a’ meg, hva skal jeg gjøre nå?”

”Hva har skjedd?” sa Sigurd som kom slaskende inn badet fra soverommet sitt.

”Alle klærne til pappa er rosa – og det er min skyld!”

”Åh, nå er vi helt fortapt.”

Brødrene la klærne i tørketrommelen, og deretter i farens klesskap i håp om å ikke få en veldig stor kjeft.

Dag 7

Det ser ut til å bli en regnfull dag for familien Bertelsen. Klokken er ett på morgenen og det er tre timer til foreldrene er hjemme.

”Du, Øystein, jeg syns jeg husker at mor ba oss lage en god og deilig middag til oss alle sammen når de kom hjem. Husker du det også, kanskje?”
”Ja, det er sant, det. Vi burde kanskje sette i gang med det nå med en gang, eller hva?”

”Jo, vi burde vel det.”

I mens brødrene satte i gang å lage middag, bestemte de seg for å lage noe enkelt siden de ikke var så flinke til å lage mat. Eller med andre ord – ikke var noe skoleflinke og pleide å droppe de fleste heimkunnskapstimene. De skulle lage kjøttkaker og poteter. Sigurd tok seg av kjøttkakene, mens Øystein kokte potetene. I mens de ventet på at maten ble ferdig, spilte de World of Warcraft. Begge to var veldig glad i det spillet, og ble naturligvis veldig opphengt i det når de først begynte å spille.

Ett kvarter hadde gått fra de hadde begynt å lage mat, og Sigurd lurte på om ikke potetene til Øystein var ferdige.

”Nei, nei, er du morsom. Det tar jo mye lengre tid!”

Og de fortsatte å spille til en av dem gikk til kjøkkenet for å se om det var ferdig. Idet han reiste seg, starta brannalarmen.

”Å, nei, brannalarmen går! Jeg tror maten våres er ferdig!” sa Sigurd.

Begge to løp til kjøkkenet, og så røyken stige helt opp til taket og i hele rommet. Vannet i kokeren var sølt over hele ovnen og ned på gulvet.

”Du tror maten våres er ferdig? Den er mer enn ferdig – den er brent og ødelagt!”

”Og se på klokka, den er fire! Mor og far er her om et øyeblikk!”

”Jeg går og ringer brannbilen, og du løper ut og sjekker om de kommer,” sa Øystein.

Sigurd løp bort til døra, og på vei stanga han i den lette bokhylla som falt over ende og gjorde at alle bøkene falt ut av hyllene. Akkurat det hadde han ikke tid til å rydde opp, og løp ut. Idet han åpnet døra løp han på mora som nettopp hadde kommet.

”Nei, så travelt du hadde det, da. Hvor har du tenkt deg hen?”

”Eh, jeg...” var det eneste Sigurd rakk å si ettersom sirenene nekta ham i å si noe.

Sigurd så sjokkert ut når han merka at sirenene var fra brannbilen som kom til syne for han og foreldrene. Moren spurte hva som foregikk, siden Sigurd nektet henne i å komme inn. Da kom Øystein løpende mot døra, og oppdaget foreldrene.

”Oi,” var det eneste som kom ut av ham.

Stillheten mellom dem var en ubehagelig sfære helt til brannmennene kom med brannutstyrene sine inn til huset.

”Hva er det dere to har gjort!?” Skrek moren og gikk inn i det forviklede huset.

Hun så alle bøkene på gulvet og brannen på kjøkkenet som brannmennene prøvde å få under kontroll. Hun snudde seg, og så på tvillingbrødrene. De gliste til henne med usikre øyne, og moren sa: DERE TO HAR HUSARREST I HELE TRE UKER!