Jeg står og ser utover den lange elven. Tenk, her slutter livet mitt. Eller, gjør det? Jeg vet ikke enda. Det er stille her, alt man hører er lyden av vannet som renner nedover elven, det er en behagelig lyd. Denne stillheten skal jeg ødelegge, men det varer ikke så lenge. Ingen kommer til å merke det. Ingen kommer til å merke at jeg er borte. Det er det som er det verste.

 

Men, er det virkelig verdt det? Skal jeg gi opp alt her og nå? Alle mulighetene jeg har. Hvorfor ikke bare begynne alt på nytt? Glemme alt. Glemme de vonde blikkene på skolen, at pappa ikke vil ha meg, og følelsen av å vite at jeg ikke er ønsket. Nei, det er umulig å glemme sånne ting.

 

Jeg klatrer opp på rekkverket og vifter ut med beina. Ett lite hopp, så slipper jeg å tenke mer. Jeg slipper å stå opp hver morgen å føle at jeg er ensom, helt alene i verden. Jeg slipper å dra på skolen, og vite at ingen vil ha meg der. Men det beste er at jeg slipper å dra hjem igjen, og vite at pappa kommer til å slå meg.

 

Det var da mamma døde, at livet ble snudd på hodet. Pappa begynte å drikke, vennene jeg hadde gikk fra meg, og jeg ble stående helt alene, det er ingenting jeg kunne gjort annerledes for å dette ikke skulle skje med meg.

 

Det begynner å bli kaldt ute. Jeg har bare på meg den hvite kjolen. Den hvite brudekjolen til mamma. Den med de fine blondene på ryggen, og det lange slepet som blafrer i vinden. Det er det eneste jeg har igjen fra henne. Kjolen lukter mamma, den friske, søte lukten. Jeg savner henne. Livet var så perfekt da hun var her. Men snart skal jeg møte henne igjen. Bare det lille hoppet så… Men hva med pappa? Jeg kan ikke gå fra han! Etter alt det han har gjort mot meg, er jeg utrolig nok fortsatt glad i han. Jeg klatrer ned fra rekkverket, og setter meg ned. Tårene begynner å renne. Hvorfor er jeg så svak? Jeg kan ikke forlate pappa! Jeg må være sterk, om to år så kan jeg flytte hjemmefra, jeg har jo klart meg de siste seks årene, på en måte.

 

Ved siden av meg ligger det en pinne. Jeg reiser meg opp og slipper den ned i vannet. Med en gang den treffer vannet, seiler den av gårde, vekk fra alt. Jeg skulle ønske jeg var en pinne. De bare er der, ingen vil dem noe vondt.

 

Jeg klatrer opp på rekkverket igjen, denne gangen står jeg. Det er vanskelig å holde balansen. Men det gjør ingenting om jeg faller, blir ferdig med det. Jeg balanserer fram og tilbake ett par ganger før jeg stopper helt opp. Hva er det jeg driver med?

 

Dette skulle jo gå fort, bare få det overstått. Nå skulle jeg ønske Linda var her, så hun kunne se hva hun har gjort mot meg. Alle blikkene hennes som har fått meg til å sitte i timevis på badet å gråte. Hun ville sikkert bare begynt å le. Hun ville filmet det, vist det til vennene sine og sagt: ”Se her! Se på Henriette! Hun er så svak. Livet er ikke en dans på roser, hun må tåle såpass. ”

 

Hun har dessverre helt rett. Livet er ikke en dans på roser, og jeg er svak. Men hadde hun vært i samme situasjon som meg, ville hun sikkert gjort akkurat det samme. Men nå må jeg snart gjøre det. Om bare noen sekunder så kan jeg glemme alt. Jeg kan slippe den konstante smerten.

 

Men tenk om det ikke går? Hvis jeg overlever, hva skjer da? Kanskje jeg må gå til psykolog hver uke, og aldri for se pappa igjen. Flytte langt hjemmefra og starter alt på nytt. Eller kanskje alle tror det er en ulykke, at jeg drar hjem igjen og alt blir sånn som det er nå, og ingenting endrer seg.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne se fram i tid, se hva som skjer videre. Se om jeg kan bygge en bro, og starte på nytt på den andre siden.