Jens står på kanten av dødsstupet, om han skal hoppe utfor eller ikke er det eneste som opptar ham akkurat nå. Ingenting bryter gjennom tankene hans. Han legger ikke merke til at broen gynger under tyngde av store biler, alt han ser er den svarte havflata under ham.

Det skal visst være forbannet hardt å lande på blåmyra fra en slik høyde, omtrent som å lande på et nakent betonggulv.

Det er ikke sikkert at han dør når han treffer sundet under broa. Han kan jo ende opp som en grønnsak uten noe liv i det hele tatt, det vil jo være som å dø det også, på en måte, men på den andre siden vil det gjøre ham enda mer hjelpeløs enn det han er nå. Det er jo det samme som å tape.

Tape? Han har jo ikke gjort annet hele livet, så hvorfor tenke på det nå? Han har ikke mer å tape lenger. La idiotene grine over den skvisa kroppen hans, hvem er de som vil grine over ham forresten? Ikke en kjeft. Staten vil si at enda ei kvise på samfunnets rumpe er utryddet. Folk vil si at ” dette var da tragisk, men kan man vente noe annet av en slik en”. Etter to uker vil hele greia være glemt og han selv vil havne i kommunens liste over ikkebetalende begravelseskunde, legge ham i den billigste kisten og plante et hvitt trekors på grava.

Vil noen gjøre noe for å hindre at andre går samme vei? Neppe.

De vil legge skylda på narkotikaen og si at de ikke kan gjøre noe, at brukerne kan takke seg selv. Nei staten vil ikke savne et problem som ham, han har jo ikke vært noe annet enn en utgiftspost og en kilde til bekymring. Et problem mindre å sløse bort skattepenger på, ja! Det er det de mener, for dem er det sløsing å bruke penger på en som ikke klarer å legge misbruket på hylla. Dess færre de må ta ansvaret for jo bedre for dem.

Gudene skal vite at han har prøvd å slutte, det er ikke bare å knipse med fingrene og si at det var det, nå nei! Det krever motivasjon og masse støtte. Motivasjon har han bøttevis av, men støtte har han ikke fått. ”Du har selv rotet deg inn i det, du får pinadø klare å komme deg ut av det også”. Så føyser de en ut av døra og sier at han skal komme tilbake når han er klar for det. Han har da for faen vært klar for det i årevis, hva er det de vil egentlig. Det virker nesten som om de forsøker å skyve problemet lengst mulig fra seg og glemme det.

Så kom metadonet, og han tenkte at nå måtte det bli en råd med å få slutte, pøh, først måtte de snakke og snakke, og så måtte de snakke enda mer, da det var gjort så skulle det søkes.

Avslag på avslag, han ga seg ikke og til slutt fikk han gjennomslag, bare for å få slengt i trynet at han skulle slutte med stoff på dagen.

Han som har gått på stoff i snart 30 år, ja det var jo enkelt, det er så lett så, hah. Men han klarte det og han fikk metadonet, problemet var abstinensene og angsten som herjet rundt i kroppen. Jammen du skal ikke ha abstinenser når du går på metadon var svaret han fikk, jommen sa han smør. Han hadde abstinenser så det grein, og når han ba om å få noe å roe nervene på ble det avslått blankt. Avtalen er at man ikke skal innta noe vanedannende medisiner for da erstatter man et problem med noe annet.

Han greide det ikke, det ble for tøft, og før han visste ordet av det var han på kjøret igjen og det ble verre enn noen gang, da han bad om hjelp ble han avvist. Har man ikke mer enn en sjanse på å komme ut av helvetet? Ser sånn ut. Nå vil han ikke mer, staten vil ikke hjelpe ham der han trenger det som mest. Hva faen er det staten taper på å hjelpe sånne som han egentlig?

Er det ikke på den her tiden at hurtigruta åler seg under brua? Det er kanskje best å vente til den har ålt seg ferdig, høyden vil liksom krympe en smule hvis han hopper ned på ”Ricard Width”, dumt ikke sant? Synes han kunne se overskriften i Tidens Krav i morgen: Desperat mann ville ta sitt eget liv, hoppet ned på hurtigruta og skremte livskiten av forfjamsede turister”. Han måtte le av tanken, disse dumme turistene, hva er det de ser i denne åndsforlatte byen? Folk i hans kategori rømmer, her er det ikke hjelp å få. De ser vel bare glansbildet, resten affiserer dem ikke en tøddel.

Nå gjelder det å ikke få hetta når balja tuter under brua, en kan jo miste fotfestet av mindre.

Hvorfor dø egentlig? Tja si det! De siste årenes runddans etter hjelp vil han ikke ha opp igjen, ingen instanser har vært uprøvd, men tror du de vil løfte en finger da? Ikke en helvetes kjeft i denne skitviktige staten. De eneste aktive er purken som snoker rundt etter å slenge noen i buret. Burde kanskje ikke glemme den overivrige presten, mener han virkelig at han bryr seg? Eller er det hans måte å få seg en høy stjerne hos Gud? Han er vel redd for å havne i helvetet! Prestens jobb er jo å høste sjeler, dess verre å få tak i jo bedre gjør det seg på hans himmelske vitnemål. Tror dem at han gjør dette for moro skyld? Da må de være sånn passe bløt i skallen.

Man vet ikke helt med disse prestene, vil man snakke med dem så er de ikke å oppdrive, er man ikke interessert så forfølger de en. Han driter i både prester og Gud, ingen av dem aner noe om hans liv, disse prektige petimeterne. Ikke det at han ikke tror på Gud, det er vel bare det at Gud har sine favoritter, og han er så desidert ikke en av dem.

Det er ikke bare stoffet som gjør livet så jævlig, det er disse forståsegpåerne som påstår at det er viljen det står på, og at det liksom er så lett å komme seg ut av det bare man vil hardt nok, og klarer man det ikke er man en viljeløs svekling. Hva er det som får dem til å tro at man er svak bare man er så uheldig å være en narkoman? de sier det er en flukt fra virkeligheten, hva faen vet de om det? Er de eksperter på misbruk kanskje? Har de prøvd det? På hvilket grunnlag går de ut fra når de kan få seg til å si noe så idiotisk? Han ville bare teste stoffe og ble hekta, thats it. Kanskje de finnes, de som bruker stoff for å glemme verden, men de han kjenner er ikke blant dem. Det var ikke flukt som gjorde at han ble narkoman, han ble på en måte presset til å prøve. Ikke det at de stod over ham og truet det i ham, det var liksom inngangsbilletten til gjengen, på 70 – tallet var det kult å røyke en joint i ny g ned. Det var ingen som hadde betenkeligheter med dette tidlig på 70 – tallet, alle trodde det var en motesak som ville gå over. For en tåpelig illusjon. Flukt fra virkeligheten Pøh!

Det var ingen kampanjer mot stoff på den tiden.

Og så er det de som vasser rundt og ser ned på ham og rynker på de fisefine nesene sine når han passere dem på gaten, de klandrer ham for ikke å leve som skikkelige folk, som dusjer så snart de får sjanse til det. Det er ikke så lett å finne en dusj når man bor på gaten, ikke er det en vaskemaskin på hvert gatehjørne heller.

Før i tida var det faktisk en vaskomat her i byen, da fikk man i det minst vasket klærne sine, men det var da det, i dag er det ikke et eneste offentlig dass her heller, bare pissoaret på sunbåtkaien på Innlandet. Der er det ingen som har nesen i behold som nærmer seg, ikke en gang han klarte å benytte det stinkende skuret. De skulle fått leve hans liv i et par uker, de hadde vel fått nok etter to timer. Han skulle likt å se byens fine fruer riste i abstinenser, rase rundt i huset etter rester som kunne lindre for en stakket stund. De ville ikke ha tid til symøter, bingo eller hva faen sånne fruer  fordriver tiden med, etter en måneds tid ville deres ordentlige liv falle i grus. Da kan de sitte der med fordommene sine, ja for det er det er, fordommer og uvitenhet. Uvitenhet fordi de ikke gjør seg umaken med å sette seg inn i et annet menneskes liv. Nei! Ikke menneske, et vrak, for det er det de mener, som ikke hører hjemme noe annet sted enn i rennestenen. Og skulle en eller annen greie å komme seg ut av helvetet, høvles motet deres ned igjen med kommentarer som” bare vent, du faller nok ned igjen”. Og skulle de få rett ”hva var det vi sa”. Det er nesten som de forventer at en stakkar ikke skal lykkes med å leve stoff – fri. Er det noe rart at så få lykkes?

Hvordan kan narkomane få bedre selvtillit, når de ”bedrestilte” ikke respekterer dem som mennesker. Det er nesten som i gamle dager da de fattige møtte de samme problemene. Enten overdreven medlidenhet eller forakt.

Men er dette nok til å ikke ville leve lenger? Den eneste som brydde seg om ham har selv bukket under for stoffets klør, hans egen gode snille Anna. Nå som hun er borte er det ikke mer å leve for. Nå er det ingen som rufser ham i håret om morgenen, eller klemmer ham og sier at han er den beste i verden, selv om han er syk og beljer at krypene på gulvet har tenkt å spise ham til frokost, eller når han er så stein at han sitter med hodet mellom knærne og fniser av alt og alle. Gode snille Anna, selvfølgelig kunne de krangle så fillene føk og være uvenner dager av gangen, men de fant tilbake til hverandre hver eneste gang. De giftet seg i 85, to unger har de satt til verden. De ble plassert i gode fosterhjem rett etter fødselen etter Annas og hans ønske. Man kan ikke ta vare på barn når en ikke vet å ta vare på seg selv.

De var begge av de gamle traverne i miljøet, det er liksom et helt annet forhold mellom veteranene enn det er mellom de yngre, lojaliteten blant dem er mer situasjonspreget. Mye er vel på grunn av disse motestoffene som gjør en hekta før den første rusen er ute av kroppen, det der er vel å litt overdrevet, men faen skal vite at det ikke er langt i fra sannheten.

Nå er Anna borte, han måtte nesten lete seg fordervet etter graven. Ikke så mye som en blomsterkvast var der, ingen andre enn han selv levnet henne en tanke. Et bortkastet liv var det en eller annen som dristet seg selv til å si. Ikke faen om det var, uten henne hadde han vært fortapt, akkurat som nå. Nå er det ingen som tar notis av ham lenger, all er vist seg selv god nok, ingen tenker på at han har det vondt og at han savner Anna.

Et øredøvende brøl river ham ut av tankene, han skvetter så håret stritter i alle retninger. Den fordømte prammen skremmer ham nesten ut av hans gode skinn, det er jo ikke slik han hadde tenkt å bli engel på. Neiggu om han skal skremmes til døde. Mens hjertet hamrer i brystet klammrer han seg til rekkverket. Så får han noe annet å tenke på. Det er som om brølet fra prammen får all himmelens sluser til å åpne seg, det høljer ned bøttevis med liter vann over ham, og nå begynner det å blåse også. Hvis han ikke drukner i regnet eller fryser i hjel, vil han garantert blåse ned.

Han hater regn. Regn fikk han nok av på 70 – tallet da han stort sett bodde i trappeoppganger, den gang man ikke anså stoff som farlig, bare besværlig. Skal han dø så skal det skje ved egen hjelp, han skal ikke ha noe av aktivt dødshjelp takk, ikke på vilkår.

Han er da ingen feiging heller, man er da mann for sin hatt.

Mens tiden gjemte dagens siste lysstreif kastet han seg ned i sundets kalde favntak som tok i mot hans siste åndedrag. Etter to uker var det hele glemt og på graven er det bare et hvitt trekors som bevitner om at det en gang hadde levd en mann ved navnet Jens.