”Piiip, piiiip. Det var lyden av summetonen som kom da Renate prøvde å ringe Kjetil. Renate sukket og la på røret. Kjetil tok aldri telefonen når hun ringte lenger! Før var alt annerledes. Før pleide Kjetil å ringe til Renate hver kveld for å si god natt. Nå ringte han aldri lenger, og de var nesten aldri med hverandre heller. De snakket så vidt sammen på skolen. Kjetil hadde oppført seg rart siden Susanne begynte i klassen hans. Susanne var bare den perfekte jenta, hun hadde alt. Hun var pen, snill, kul, morsom, sjarmerende, utadvent og flink i sport! Alle guttene likte henne, utenom Kjetil. Kjetil hadde selv sagt at Renate var den eneste jenta for han! Renate og Kjetil hadde jo vært sammen i over 3 måneder nå, og Renate var like forelsket i ham som hun alltid hadde vært. Kjetil var bare så perfekt, Renate elsket å beskrive han. Kjetil var snill, morsom, omtenksom, romantisk, smart, pen ++. Renate stoppet opp, Kjetil var ikke bare pen, han var VELDIG pen. Han hadde litt langt brunt hår, brune fine øyne og et kjempefint smil! Smilet var noe av det fineste med Kjetil syns Renate. Renate kunne ikke orke tanken på å miste han, Kjetil var noe av det beste som hadde hendt henne!

Renate kunne høre moren rope nedenfor. ”Hva er det mamma?” skrek Renate. ”Nå må du legge deg, hvis ikke kommer du ikke til å greie å komme deg opp i morgen”, var svaret Renate fikk tilbake. Hun så på klokka og oppdaget at det var blitt ganske seint. Så la hun seg og fortsatte å tenke på Kjetil, hun tenkte at han sikkert hadde sovnet siden han ikke tok telefonen. ”Han liker meg nok fremdeles, han har det bare så travelt om dagene,” tenkte Renate mens hun lå i senga.

Neste morgen tok Renate på seg noen av de fineste klærene hun hadde, hun sto og så seg selv i speilet. Det blonde halvlange håret var satt opp i en hestehale, og øyene var dekket med rosa øyenskygge. Den lyseblå stramme genseren passet perfekt til det svarte skjørtet. I dag hadde hun nemlig tenkt å kle seg ekstra fint for å imponere Kjetil. Renate så på klokka, den var blitt åtte allerede! Hun måtte skyndte seg ut for å rekke skolebussen.

Ute var det stygt vær, det regnet. Renate skimtet skolebussen et par hundre meter vekke og hun begynte å småløpe for å rekke den. Inne på bussen var alle setene fulle, utenom det setet som var ved siden av Kjetil. Renate gikk sakte innover i bussen til hun kom til der Kjetil satt. Hun satte seg ned ved siden av Kjetil, det var nok greit at hun satte seg der, for de var jo tross alt kjærester. Renate tok sekken sin opp på fanget. Kjetil så ut av vinduet og begynte på å si: ”Du…” ”Ja, hva er det?” svarte Renate og så bort på Kjetil. Hun la sekken ned med beina for å kunne se han bedre. ”Har du lagt merke til at..” Kjetil snudde seg og så på Renate. ”Lagt merke til hva da?” fortsatte Renate litt ivrig. ”Lagt merke til at du og jeg ikke er så mye sammen som vi var før?” Kjetil snudde seg og så ut av vinduet igjen. Renate visste ikke hva hun skulle svare. Hun kunne kjenne en klump i halsen. Ville Kjetil slå opp? Renate tok seg sammen og sa: ”Ja, jeg har lagt merke til det. Er det noe spesielt du vil frem til?” Før Kjetil rakk å svare så stoppet bussen og alle elevene fòr ut. ”Vent på meg ute så kan vi snakke mer om det” sa Kjetil. Renate nikket og gikk av bussen og ventet.

Hun kom inn i skolegården og så på den stygge, grå og triste skolen. Så hørte hun Kjetil komme bak seg. ”Hva var det du ville snakke med meg om?” Renate stoppet og så Kjetil inn i øynene. ”Det er bare det at...” Kjetil så ned i bakket og fortsatte ”du vet hun nye jenta i klassen? Susanne… Jeg var med henne i går og…” Renate kunne kjenne at hun ble irritert. ”Og hva da? Kysset dere?” sa Renate sint. ”Vel…” Kjetil fortsatte å se ned i bakken. ”Fy flate, Kjetil! Dette hadde jeg aldri trodd om deg! Du går rundt og kysser med andre jenter når du er sammen med meg!” Nå var Renate virkelig sint, men også veldig skuffet. Kjetil så opp på Renate. ”Det var akkurat det. Renate, jeg slår opp. Jeg kan ikke noe for det, men jeg liker deg ikke lenger, jeg liker Susanne.” Tårene til Renate rant nedover kinnene hennes! ”Men du sa jo at jeg var den eneste for deg? Hva har skjedd? Har jeg gjort noe galt?” Renate var bare så lei seg, hun kunne ikke tro at Kjetil nettopp hadde slått opp med henne! ”Nei, det er ikke noe galt med deg, det er ikke din feil. Men nå må jeg inn til timen, du får snakke med meg senere hvis det er noe du lurer på. Jeg håper at vi fremdeles kan være venner?” sa Kjetil litt fortvilet.  

Renate bare sto der helt målløs og så på at Kjetil sprang inn til timen. Livet hennes var ødelagt, hun ville ikke leve mer. Hjertet hennes var knust i tusen biter, og hun kunne kjenne hvor irritert hun var på Susanne! Renate tuslet bort til en benk og satte seg på den mens tårene trillet ned over kinnene. ”Unnskyld, er dette Gosen skole?” Renate snudde seg. Bak henne sto det en veldig pen gutt. Han hadde mørke blondt hår og grønne øyne. Han var omtrent like høy som Renate. Renate tørket vekk tårene og svarte gutten: ”Ja, dette er Gosen skole. Kan jeg hjelpe deg med noe?” ”Ja, jeg er Thomas. Jeg skal begynne i klasse 8c på denne skolen. Kan du være så snill å hjelpe meg med å finne klasserommet?” Renate hadde helt glemt ut at de skulle få en ny gutt i klassen i dag, og dette var tydeligvis den nye gutten, for Renate gikk i klasse 8c. Hun smilte og sa at selvfølgelig kunne hun vise han klasserommet! De gikk sakte innover skolegården, mens Renate fortalte om hvorfor hun var så lei seg. Thomas var så snill og grei, han muntret henne opp. Renate tenkte for seg selv at dette var en gutt hun hadde lyst til å bli bedre kjent med, kanskje kunne han erstatte plassen til Kjetil...