Lyden av hans egen pust er øredøvende, han er redd. Redd og klar for å bringe videre budskapet. Budskap om fred.

Han føler han blir iakktatt av soldater og tystere, tystere som løper til soldatene for å si ifra om hva de så, hva han med den brunen skyggeluen gjorde.

Ingen måtte få vite hva han gjorde, ikke engang hans egen familie.

Han gikk til parken om nettene når alle sov, nesten alle ihvertfall.

Han stakk lappene inn i sprekker. Sprekker i trær, gjerder og postkasser. Over alt.

 

- Hvem der?!

Stemmen buldret i mørket som torden.

Han svarte ikke. Han la seg forsiktig ned og prøvde å gjemme seg.

- Hvem der, sa jeg?! Kom fram!

Han var livredd. Han pustet sakte for å ikke bli oppdaget.

- Jævla rotter! sa mannen og slengte igjen døra.

Han stakk hodet forsiktig frem for å se om mannen var borte.

Han begynte å gå, løpe litt forsiktig hjemover mens han så seg om etter soldater og folk.

Da han var hjemme, snek han seg inn på rommet sitt.

- Bjørnar?

Det var moren hans som ropte forsiktig fra stuen. Hun hadde lagt seg der fordi faren snorket sånn.

- Ja? svarte han

- Hvor har du vært midt på svarte natta?

- Jeg måtte ut og få luft, jeg har hatt mareritt.

- Gå å legg deg før far finner ut av hvor du har vært. God natt.

- God natt, mor.

 

Han gikk og la seg men fikk ikke sove. Det var noe galt, noe var ikke som det skulle. Han så på klokken, den var ti på halv fire.

Han var nervøs. Tenk om soldatene hadde sett ham?

Men da ville de jo tatt ham før, eller?

Jo mer han tenkte, jo mer nervøs ble han.

Han hørte mumling utenfor soveromsvinduet, de snakket tysk. Han gikk bort til vinduet og tittet forsiktig ut en liten åpning i gardinene.

- Å, herregud! hvisket han til seg selv

- De har sett meg!

Det var soldater, de hadde sett ham. De hadde en lapp i hånden.

Han løp inn i stuen og vekket moren.

- Mor, du må våkne, det står fire soldater utenfor.

- Herregud, hva er det du sier?

- Ro deg, vi må være stille.

De gikk sakte opp trappene til soverommet oppe hvor faren og lillesøsteren lå og sov.

- Pappa, du må våkne. Det er soldater utenfor huset vårt.

- Hva i helv...

- Hysj! Vi må være stille! De må ikke høre oss.

- Fort! Vi må inn i kottet bak speilet.

De hadde et skjulested bak soveromsspeilet, bak speilet var det en luke de klatret inn gjennom. De klatret inn og satte seg.

Det banket på døren.

Lillesøsteren til Bjørnar våknet. Heldigvis husket de å ta med seg bamsen slik at hun følte seg trygg og ikke ville komme til å gråte.

De banket mer og mer på døren. Plutselig hørte de et skikkelig brak.

Soldatene hadde komt seg inn.

De gjennomsøkte hele huset. Til slutt sprang de opp trappene.

De ropte på tysk.

De ødela alt, rev ned bilder, knuste vaser.

Så... Speilet ble knust.. Revet ned og knust.

Soldatene kunne se luken. Luken ble åpnet og soldatene stormet inn.

- Nei! Pappaaa!!!