Ute skinner solen. Det er juni. Sommerferien har nettopp begynt og jeg burde være ute og ha det gøy. I stedet sitter jeg inne på rommet mitt og gråter. Jeg burde være ute og ha det gøy sammen med vennene mine. Men hvilke venner? De har sviktet meg alle sammen.

Mandag morgen stod jeg opp. Jeg fant noen klær og fant meg noe frokost. Ikke visste jeg at dette kom til å bli den verste dagen i hele sommer. Jeg smurte niste og pakket sekken. Det var nest siste skoledag i 9. klasse, så var det sommerferie, før det er på’n igjen i 10. klasse. Jeg tok på meg sekken og gikk ut døra. Jeg gikk til bussen.

Det skjedde i matfri på skolen. Jeg spiste opp nista mi, og gikk ut. Da så jeg det. Emilie, min aller beste venn, sto midt på plassen og kyssa kjæresten min Anders. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg snu meg og løpe inn og gjemme meg på do? Uten å tenke gikk jeg bort til dem. De sto tett inntil hverandre. Kyssa og koste med hverandre. Ingen av dem så at jeg kom. Jeg tok tak i singletten til Emilie og rev henne vekk. Singletten hennes revna, men det brydde ikke meg. Det som brydde meg, var at hun stod midt på skoleplassen og kyssa med kjæresten min. Jeg slå til henne. Med knyttneven. Ikke bare èn gang, men mange. Jeg slo hardt. Men hun slo tilbake.

«Hey! Jenter! Hva er det som skjer?» sa en lærer som kom bort til oss og rev oss fra hverandre. Anders hadde stukket av. Jeg så irritert på læreren uten å svare, før jeg flyttet blikket til Emilie. Hun var full av sår og blåmerker. Hun hadde en stor blå ring rundt venstre øye, og mange småsår rundt om i ansiktet. «Hvordan kunne du?» knurret jeg irritert. «Men… Det.. Det var ikke min feil…» begynte Emilie, men rakk ikke si mer før læreren tok tak i oss begge og dro oss opp. «Kan dere forklare meg hva som foregår» spurte han. «Hun sto her, akkurat her, og kyssa med kjæresten min!» spyttet jeg. Jeg var sint. Jeg flyttet blikket bort på henne igjen. «Og jeg som trodde vi var venner!». «Dere to blir med meg opp til rektor nå med en gang. Og det skal Anders også, så vi kan få ordnet opp i dette,» sa læreren og dro oss inn mot rektors kontor.

Da jeg kom hjem samme dag gikk jeg rett opp på rommet mitt. Jeg sa ikke en gang «hei» til mamma, og broren min som var kommet hjem. Jeg gikk rett opp på rommet mitt. Jeg la meg på senga og begynte å gråte. «Hvordan kunne de?» tenkte jeg. En million tanker føyk rundt i hodet på meg. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg på krakken foran sminkebordet mitt for å se meg i speilet. Jeg var også full av sår. Men mine var mye større enn Emilie sine. Det hadde rent blod ned fra noen av dem. Maskaraen hadde også rent, så hele ansiktet mitt så ikke ut. Det var fult av blod, blåmerker og maskara og eyeliner som var klint utover hele ansiktet. Jeg hadde et blåmerke på panna. Det var til og med blitt en liten kul der.  Jeg reiste meg opp og så nedover meg selv. Den nye fine toppen jeg nettopp hadde kjøpt på Cubus var bare filler. Buksa mi var revet helt i stykker. På høyre arm hadde jeg et stort, stygt sår som gikk helt fra skuldra og helt ned til fingertuppene. Jeg så helt forferdelig ut. På venstre arm hadde jeg bare fått et skrubbsår på albuen. Høyre kne var bare blod, og venstre bein var nesten helt, litt skrubbsår her og der. Jeg så helt jævlig ut. Det var best jeg fikk komme meg i dusjen før noen fikk se hvordan jeg så ut.

Da jeg kom ut av dusjen, stilte jeg meg foran speilet igjen. Alt blodet og sminke var borte fra ansiktet, alt man kunne se var noen skrubbmerker og den store kulen i panna som var blitt enda blåere. Jeg hadde fått vaska bort det meste fra ben og armer også, men det store såret på høyre arm var fortsatt nesten like stort. Såret på venstre kne var også blitt et skrubbsår. Hva skulle jeg si til mamma når hun så kulen og sårene? Skulle jeg si sannheten? Nei, det kunne jeg ikke. Jeg måtte finne på noe.

Jeg tok på meg noen nye klær og gikk forsiktig ut fra badet. Jeg håpet ikke sårene var for synlige. Jeg hadde akkurat kjøpt en topp som skjulte mesteparten av høyrearmen. Den kom til god nytte nå.

«Hei, vennen» sa mamma. Hun så på meg. Hun kunne se det var noe galt. «Hva har skjedd? Er det noe galt?» spurte hun forsiktig. Jeg prøvde å holde tårene inne men det nyttet ikke. «Kom her, så setter vi oss i sofaen og snakker,» sa hun og førte meg ned i sofaen. «Thomas kan ikke du gå opp på rommet ditt litt, så kan jeg snakke med Sofie litt alene?» Thomas gikk ut av stua og opp trappa.
«Fortell meg. Hva har skjedd?» spurte mamma. Hva skulle jeg svare? Nå nyttet det ikke å juge, jeg måtte fortelle sannheten. Gråtende fortalte jeg henne hele historien i detaljer. Jeg fortalte om kyssingen, om slåsskampen og om møtet på rektors kontor. Hun så på sårene mine. Hun trøstet meg. Jeg bare gråt.

«Hva vil du ha til middag?» spurte hun. «Ingen ting» prøvde jeg å få frem. «Hva med Grandiosa?» smilte hun og så meg i øynene. «Okay da,» svarte jeg, og prøvde å lure frem et lite smil. «Da går jeg og finner noe Grandiosa, så kan vi kose oss litt med det i kveld. Bare legg deg litt her og slapp av litt, så er maten snart klar,» sa hun, rettet litt på puten og gikk inn på kjøkkenet. Jeg la meg ned på sofaen.

Utover kvelden koste vi oss med Grandiosa, Cola og noe potetgull. Og selvfølgelig måtte jeg fortelle hele historien en gang til for pappa og storesøsteren min som var kommet hjem for sommerferien.

Før jeg la meg skrudde jeg på datamaskina mi og logget meg inn på Facebook, i håp om noen positive nyheter fra den vide verden. Det som møtte meg var ikke det jeg ventet. 24 meldinger og 62 varsler. Jeg sjekket meldingene først. «Litt av en catfight!» var det flere som mobbet. «Går det bra eller? Hva var det so…» så jeg det stod i en. Jeg åpnet den for å lese videre. «Hva var det som skjedde? Hvordan har du det? Er det virkelig sant? At det får ann å være så utrolig dum! Jeg skjønner deg virkelig. Snakk til meg om du trenger det!» stod der. Det var fra Lisa. Lisa går i parallellklassen min. Vi har vært ganske gode venner en stund. Jeg svarte henne: «Emilie kyssa Anders rett foran trynet mitt. Jeg har det jævlig. Ja, selvfølgelig er det sant! Jeg skjønner ikke hvordan hun kunne finne på å gjøre noe sånt! Takk for at du bryr deg. Hadde 24 meldinger, og du hadde den eneste positive! Det betyr veldig mye!».
Varslene var ikke stort mer interessante, mange hadde skrevet på sida mi; «For en catfight» eller lignende. Jeg begynte å gråte og gikk for å pusse tennene, jeg orket ikke mer. Jeg gikk og la meg.

«Hallo vennen, hvordan går det med deg?» Jeg våknet av at mamma satt på sengekanten min neste morgen. «Hvorfor spør du så dumt, hvordan tror du det går?» jeg fikk tårer i øynene. Jeg orket ikke tenke på dette. «Må jeg på skolen?» spurte jeg. «Ja, du klarer det. Jeg vet det er vanskelig, men skal du komme gjennom dette, er du nødt til det. Og husk, det er bare halv dag. Er det noe, så ringer du meg, og jeg kommer og henter deg hvis det er nødvendig, okay?» svarte mamma. «Kom deg opp nå, så spiser vi frokost sammen,» avsluttet hun og gikk ut. Jeg tok på meg noen klær, og gikk ned for å spise frokost. Jeg gadd ikke en gang å hive på meg noe sminke, fordi jeg visste at det kom til å ende opp med gråting allikevel.

Jeg fikk bare stygge blikk da jeg kom på skolen. Jeg hadde valgt å ikke ta bussen, i stedet hadde jeg valgt sykkelen. Det var bare én mil, og alt er bedre enn bussen når alle vet hva som har skjedd.

Jeg satte fra meg sykkelen og gikk sakte mot skolen. «Dette går bra, dette klarer jeg,» tenkte jeg. Alt jeg klarte å konsentrerer meg om var å holde tårene inne. Det var lettere sakt enn gjort, for flere ganger måtte jeg løpe for å gjemme meg på do, for ikke å vise andre at jeg var svak.

Da det ringte ut etter på slutten av dagen gikk jeg rett mot sykkelen min uten å tenke på alle andre rundt meg. Jeg så sykkelen til Anders sto der, men heldigvis var jeg først. Jeg var kjapp med å låse opp sykkelen og hoppe på, og tråkke avgårde. Jeg var rask nok. Heldigvis. Det var nok best jeg ikke så ham.

Mamma møtte meg i døra da jeg kom hjem. «Hvordan har det gått i dag, vennen?» spurte hun så fort jeg kom inn døra. «Vel, har fått mange stygge blikk og kommentarer, folk baksnakker meg og alt, så da kan du jo tenke deg det selv,» svarte jeg. Michelle kom ut til meg. Michelle er storesøsteren min. Hun er 5 år eldre enn meg. «Hva sier du til å bli med meg på campingtur til helga?» spurte hun og sendte meg et oppmuntrende smil. Jeg så fra Michelle til mamma. Mente hun det virkelig? Jeg så spørrende på mamma. Ga hun meg lov til det? Det var jo ikke noe jeg trengte mer enn det akkurat nå. Mamma nikket. «Ja! Selvfølgelig, hvis jeg får lov?» svarte jeg med et smil. «Ja, du får lov,» sa mamma. «Og det blir ikke bare ut i hagen?» spurte jeg mistenksomt. Michelle lo. «Nei, litt lengre enn ut i hagen. Vi drar fredag morgen, så da bør du være ferdig pakket,» svarte hun. Jeg ga henne en stor klem før jeg gikk opp på rommet mitt for å pakke.

Ute skinner solen. Det er juni. Sommerferien har nettopp begynt og jeg burde være ute og ha det gøy. I stedet sitter jeg inne på rommet mitt og gråter. Jeg burde være ute og ha det gøy sammen med vennene mine. Men hvilke venner? De har sviktet meg alle sammen.

Jeg ser på klokken. 9.17 viser den. Jeg snur meg og prøver å sove videre. Det går ikke. Alt som har skjedd på få dager. Alt surrer rundt i hodet mitt som et eneste rot. Hva skal jeg gjøre? Jeg setter meg opp og finner frem penn og papir. Jeg begynner å tegne. Jeg tegner først et hode. Inne i hodet tegner jeg en hjerne. Inne i hjernen skriver jeg inn absolutt som surrer rundt i hodet mitt. Jeg skriver masse. Alt. Alt og ingenting. Jeg tømmer hodet mitt forferdelig. Jeg ser på tegningen. Hjernen var ganske full. Stappfull. Jeg legger tegningen på nattbordet som står ved siden av senga mi, og finner frem et nytt ark. Jeg begynner å tegne et hjerte. Men hjertet er ikke helt. Det er delt på midten. Et knust hjerte. Jeg fargelegger hjertet med blyanten. Jeg ser på den. Slik føles hjertet mitt akkurat nå. Hjernen er full av rot, og hjertet mitt er knust. Jeg begynner å gråte.

Hva er egentlig meningen med livet? Er meningen med livet å bli knust? Er det å bli mobbet? Er det å mobbe andre? Nei. Det kan ikke være meningen med livet. Det er ingen bestemt mening med livet. Du må leve ditt liv, og finne ut hva meningen med ditt liv er. Er det å bli fotballproff? Er det å få drømmejobben som designer? Å bli popstjerne? Eller er det bare å få en kjæreste, bli gift og få barn? Hva er din mening med livet?