Jeg satte meg sint ned på benken. Jeg la litt for mye kraft i det, så det gjorde vondt å sitte. Publikum satt stille et øyeblikk og spillerne kikket bort på meg. Mourinho hadde latt de andre få fortsette oppvarmingen mens jeg satt der helt alene. Ingen trøst, ingen nåde for verdens beste fotballspiller.

Champions League

Jose lot de andre gutta få spille med ball idet han kom bort til meg. Han kikket litt stygt på meg, men jeg følte litt nervøsitet i blikket. Nesten som om han prøvde å fortelle at det trenger ikke være sånn. «Du kan bedre, det vet vi begge» sa han. Jeg valgte og ikke svare og kikket ned i den frosne gressmatta som krøllet seg i kulde nede ved føttene mine. «Hør… Det er en viktig dag for oss alle, vi vet at du kan bedre. Jeg vil at du skal gå ut der å være bestemt, vis dem hva som er i vente, la dem få se hva de har betalt for. Gjør det for Jose...» Jeg var enig, dette betydde alt for meg og jeg tok nesten til en tåre idet han nevnte far. Far pleide alltid å si til meg at jeg var best og jeg skulle skyte fordi ingen andre på laget kunne det like godt som jeg. Han pleide bestandig og finne fighteren i meg ved å si stygge ting til meg. Vi visste begge at han ikke mente det, men det var slik det var. Fotball betydde alt for ham. Min bestefar var likeså, men han så vi aldri noe til. Mor pleide bestandig og si at han ikke brydde seg om familie. Så jeg nikket sakte til Mourinho og trippet rolig bort til lagkameratene mine før jeg tilknyttet meg dem og vi var i gang igjen.

Det var 25. mai og dagen var viktig. Vinteren satt godt i oppe i England og til tross for mangel på snø var det kaldt. Eller, i hvert fall for oss gutta fra Madrid som var vandt til pluss grader året rundt. Hele laget var ute og varmet opp med hansker og lue og gutta fra Dortmund på motsatt banehalvdel så ut til å være litt mere behagelig med kulden. De spilte tysker, noe vi i Real hadde spilt i generasjoner. Vi var mere på det stadiet at vi skulle fyre av på mål og løpe gjennom kjegler som var oppstilt på en fin rekke. Trener Mourinho kommer bort til oss og sier at vi må «hurry to the room» som om det var noe hellig. Alle skjønte at han mente garderoben og vi slentret sakte bort like før Dortmund spillerne kom etter. De måtte trekke ut den lange spillertunnelen og vi måtte derfor vente ett ørlite minutt før vi forsvant inn i det uendeligløse mørke og inn i garderobene.

Mourinho hadde satt opp tavler som han viste taktikk på. Han var ivrig på at hver og en skulle vite dere posisjon i laget og hva det betydde å være der vi var i dag. Hver eneste spiller forble stille mens de skiftet til drakt og tok på seg leggisene som egentlig ikke hjalp noe særlig. De var så korte og tapet så høyt på leggen at viss de skulle være til noe nytte måtte motstanderen bomme kraftig, idet de skulle til å spenne fra oss ballen. Det var stille – veldig stille, før en stemme plutselig brøt stillheten med et kremt. Alle kikket opp på meg og så at jeg hadde noe jeg ville fortelle. Jeg var kaptein og det betydde mye. «Hør her…» startet jeg. «…I dag er en veldig viktig dag for oss alle. Alle i denne garderoben, alle der ute som tror på oss, alle de gutta som kommer til å stå i kanarigule drakter der ute på banen etterpå og alle som betyr noe for hver enkelt. Det blir ikke lett, det kan jeg fortelle, men vi skal i hvert fall prøve. Vi skal prøve å være det vi har vært i en lang periode; nemlig det å være best i fotball. Derfor vil jeg at hver enkelt går inn i seg selv og henter fram inspirasjonen som skal lede oss til seier, lede oss til Champions League trofeet. Det er det vi skal gå for.» Alle spillerne kikker et sekund ned og tenker seg etter før vi går ut av garderoben og deretter entrer banen med et massivt brøl.

De fem svartkledde dommerne kommer stolte bort til meg og Jakub og kaster kron og mynt. De har fått æren av å være det som kanskje er den tøffeste jobben i en Champions League finale – nemlig det å være dommere. De må stå imot hets og tilrop som kan sende en hver person i bakken dersom man ikke «slår» tilbake og viser hva man er laget av. Det ender med mynt til Dortmunds store favør; skal de velge deres hjemmefans som sitter bak målet på den venstre siden med bannere, flagg o.l. og er klare til å fyre dem opp, eller skal de velge den hvite delen av stadion hvor det sitter flere tusen hvitkledde fans som alle har tatt med seg doruller og er klare til å feire? De er psykisk smarte og velger «vår» side først. De prøver nok å skaffe seg et godt overtak til andre omgang hvor de vil spille foran deres egne fans.

Kampen er i gang og begge lag starter rolig. Begge lag har fått beskjed om at vi starter det hele rolig før vi smeller til å skårer mål. Jeg er ivrig på å skåre og løper derfor hvert tredje minutt i et løp nede på venstresiden. Alltid ender ballen i den rutinerte forsvarsfireren som har fått streng beskjed om å følge meg. For hver pasning som går skeis blir jeg mer og mer irritert. Jeg begynner å kjefte på lagkamerater og baller til slutt på meg et gult kort for kjefting på dommer etter en situasjon i straffefeltet. Mourinho er rasende og tar meg til sides idet Dortmund gjør sitt første bytte. Han ber meg skjerpe meg å ikke tro at ingen vil meg godt. «Pff lett for deg og si som bare står her nede på linjen og dirigerer». Han lar uttalelsen min gå til døve ører og sender meg over på den andre siden. Allerede på første corner så skårer Dortmund og vi ligger plutselig tynt an. Det var et frispark fra 20 meter som ingen forsvarspiller klarte å nå hodet på. 1,70 høye Iker Casillas klarte akkurat ikke å nå ballen idet den suste mot stolpen. Det står seg 1-0 til pause og Mourinho begynner med en fortelling.

«Hør her alle sammen. Jeg er sikker på at dere alle har hørt om «Mission Impossible» i 2007 da Liverpool klarte å ta igjen Milan til tross for at de ledet med 3(!) mål. Xabi her var en del av det hele. Milan ledet med tre hele mål og vant derfor tittelen Europas beste lag. Jeg vil at hver og en skal tenke på det idet dere går ut på banen der og ligger under 0-1. Dere kan tape, viss det er det dere vil så… For meg spiller det ingen rolle, jeg har allerede 3 Champions League gull. Det er dere som taper, ikke jeg. Så gå ut der nå og stå for det dere gjør og skår noen f*ckings mål.» Han sender oss ut på banen igjen å ber oss trille ball til motstanderne kommer. Han ber oss rett og slett gå ut der nesten 10 minutter før kampen starter igjen og spille for tomme tribuner og på et gressdekket som neppe tåler mye mere en det har gjort til nå. Til og med publikum har gått inn for å varme seg, eller ikke alle da.

«Messi, Messi, lille Messi» hører jeg fra tribunen idet jeg kommer inn på banen med resten av laget. De andre gutta ser stygt på den eldre herremannen som står i Real drakt og holder en kaffe i hånden. Vi hadde varmet opp i noen minutter og hadde ikke lagt merke til ham tidligere. Han har kun på seg t-skjorte til tross for at det var minusgrader og alt han har å varme seg på er en stusslig kaffe. Jeg går et lite stykke mot ham før han begynner å smile til meg. Jeg forstår ingenting. Mannen ropte nettopp ut ett av de verste navnene jeg noen gang har hørt og han har på seg en Real drakt med mitt nummer. Jeg nærmere meg og spørr «hvem er du som innbiller deg at du kan komme her i Real drakt å skjelle meg ut?» «Jeg har da aldri skjelt deg ut, jeg bare sier et navn som du kanskje har hørt før.» «Selvfølgelig har jeg hørt det før, det pryder jo hver jævla avis der ute.» «Jeg vet, er det ikke trist...» Mannen ser ut til å være en anelse kokko som først roper ut Messi før han deretter viser forståelighet for hvordan jeg har det. Spillerne og dommerne begynner å komme inn på banen igjen og jeg gjør meg klar til å bli med resten før den gamle mannen legger til «Gå til mauren, du late, se på dens strev og bli vis!» Jeg skjønte absolutt ingenting av dette og den gamle mannen gjorde meg forvirret. Hva hadde en maur med denne finalen å gjøre? Jeg sprintet ut mot midtsirkelen og skulle starte avspark med ballen.

Andre omgang og vi var mye kvikkere nå enn før. Vi var liksom litt «on» nå. Kun 10 minutter ut i andre omgang og jeg hadde allerede satt opp Benzema som satte ballen lekkert i mål. 5 minutter senere skjer det samme igjen men vi blir avblåst for offside. Slik spiller vi den neste halvtimen og Dortmund skaper få sjanser. Vi hadde en utrolig ball possession på 85 %. Det stå seg 1-1 etter 80 minutter og vi følte vi hadde det. De neste minuttene var utrolig intense og vi skapte mye sjanser i sluttminuttene, men det ville seg ikke. Plutselig titter jeg opp mot tribunen og ser desperat på herremannen i Real drakt som tidligere hadde vært småfrekk. Han mimer noe med munnen; Messi, Messi, lille Messi. Jeg ser bort på ham før jeg vender tilbake mot egen banehalvdel og begynner å tenke på Messi. Hva er det han har som ikke jeg har? Selvfølgelig, han er liten smidig og kjapp i vendingene. Det var svaret. Nå skjønte jeg hva mannen mente med tilropene og historien. Jeg roper på Benzema og vil ha ball idet det gjenstår kun 2 minutter. Han spiller ball til meg i en dårlig posisjon. Jeg er nesten helt nede ved corner flagget og har ingen i støtte.

Jeg begynner å tenke vektløshet og at jeg veier 10kg. Plutselig skyter jeg fart mot spilleren og runder ham med en enkel innside finte. Der går nummer to, nummer tre og til slutt nummer fire. Jeg skal akkurat til å skyte før jeg igjen tenker på Messi og bestemmer meg for å spille ball til en helt ledig Karim Benzema som enkelt setter 2-1 målet og vi vinner kampen. Etter kampen går jeg bort til ham for å takke ham. Han ser på meg og virker veldig stolt og lykkelig. Han gratulerer oss alle med seieren før han legger til; Storhet er ikke å overgå andre. Sann storhet er å overgå sitt tidligere jeg. Deretter forsvinner han inn med resten av folkemengden.