Christian sto ved et gatehjørne og så nedover gaten. Han ventet på Jens, Kurt og Ola som var kameratene hans. Nå tenkte han tilbake på den tiden før han hadde blitt kjent med dem, da var han sammen med kjæresten sin. Det var Anita fra 1. gym. Han selv gikk i 2. gym. Etter at han hadde blitt kjent med Jens, Kurt og Ola, spurte Anita han en dag: ”Christian, hvorfor gidder du å være sammen med disse typene? Hvordan kunne du falle så dypt? Uansett hva som skjer, du kommer alltid til å trekke det korteste strået.”

 

Etter denne episoden var de ikke sammen lenger. Christian hadde egentlig ikke skjønt hvorfor Anita syntes at det var så ille at han var sammen med de nye kameratene sine.

 

Før dette med Anita, så Christian lyst på livet, men nå var alt annerledes.

 

Nå sto han der og frøys. Han frøys over hele kroppen. Han var bare kledd i en mørkeblå, kortarmet T-skjorte og korte, sort og hvit rutete bukser. ”Det var jo bare Juli, at det allerede kunne være så kalt?” tenke han.

 

Akkurat i det han hadde sagt det, dukket vennene hans opp ved enden av gaten. De gikk bort til Christian og fortalte at Ola hadde en genial idé, men at de ikke ville snakke om det midt på gaten. De slentret hjem til Kurt, som bodde like rundt hjørnet. Hjemme hos Kurt spiste de pizza og Ola fikk endelig fortalt sin geniale idé.

 

Olas plan gikk ut på å bryte seg inn i en Narvesen kiosk. I det Christian hørte dette ble han sjokkert. Han trodde ikke sine egne ører. Han hadde aldri trodd at kameratene hans skulle finne på noe så alvorlig. I tillegg kalte de det: ”en genial idé”.

 

Han selv var virkelig ikke langfingret, men han kunne trodd at Jens var det. Det hadde passet til personligheten hans. Christian hadde aldri tenkt på å gjøre noe ulovelig, men i denne saken hadde han vel ikke noe valg. Han hadde virkelig ikke lyst til å være med på noe sånt, men han var det svakeste leddet i gruppen og ble dermed nesten tvunget til å være med på det. Han begynte kjenne hvordan hjertet hans startet å pumpe sterkere og sterkere. Han fikk en klam følelse og ble dermed mer og mer nervøs. ”Skulle han virkelig gjøre dette?” spurte han seg selv, men hadde han egentlig noe valg? Hva ville skje hvis han plutselig gikk imot kameratene sine. Hvis han nå bestemte seg for å la være å bli med på dette innbruddet. Hva ville hende da? Ville de andre bli sint på han? Ville de banke han opp? Ville de kanskje mobbe han resten av skoleåret?

 

På en annen side, så kunne det jo også vært morsomt å prøve noe slikt en gang. Bare for å se hvordan det er liksom.

 

Nå var han kommet i en både vanskelig og rar situasjon. Blodet fosset gjennom kroppen hans og han ble mer og mer nervøs. Det så ut som de andre også hadde lagt merke til at han var usikker. De spurte: ”Du er vel ikke redd? Vi bare leker med tanken, skjønner du.” sa Kurt til Christian.

 

Men Christian visste at det var mer enn bare en tanke. De var allerede i gang med å planlegge. Nå spisset han ørene for å bli kjent med planen. Han var ikke sterk nok til å stå imot de andre guttene som han egentlig syntes var tøffe.

 

De fortsatte med å planlegge innbruddet. Det var blitt sent på natten nå, og de skyndet seg ned til Slemdal Stasjon.

 

Da de sto foran Narvesen var klokka 01.00. Nå følte Christian seg ikke særlig høy i hatten. Han visste at fikk politiet tak i dem, så ville han være ute på tynn is.

 

Ola og Kurt hadde med verktøy i tilfelle låsen ikke lot seg dirke opp. For hvert sekund som gikk ble Christian mer og mer urolig.

 

Det var alltid de samme spørsmålene som dukket opp i hodet hans. Hadde en vanlig Narvesen kiosk egentlig en alarm? Ja, det hadde den vel. Ville Ola, Kurt og Jens greie å komme seg inn? Hvis de gjorde det, hva skulle skje da? Og hvor lenge hadde de tenkt å bli i butikken? Hva skulle de gjøre hvis politiet kom? Alle disse tankene ga Christian gåsehud.

 

Hva om de andre ikke hadde noen plan hvis politiet kom? Da måtte han legge hodet i bløtt. Eller ville politiet se gjennom fingrene med dem, fordi de er så unge? Neppe. Sikkert er at hvis Ola, Kurt og Jens kommer seg inn i kiosken, da har de virkelig gått over streken.

 

I mellomtiden hadde kameratene klart å få opp gitteret som var festet over låsen til kiosken.

”Nå har vi bare låsen og alarmen igjen!” sa Jens. ”Låsen er ikke det verste. Den får jeg opp, men alarmen…?” svarte Ola usikker.

”Ja, ja, det går nok greit!” beroliget Kurt de andre.

Da de noen minutter senere fikk opp låsen, tenkte Kurt: ”Egentlig har jeg lyst til å stikke, men jeg vil ikke bli mobbet og bli kalt pyse!” ”Det går sikkert bra…” tenkte han videre.

 

Nå var det ingen vei tilbake. Nå har det skjedd tenkte Christian, da Kurt med ett rev opp døren til kiosken.

Alle stormet inn. Da skjedde det! Da den første av de fire kameratene stormet inn i butikken hylte en sirene opp. Det var sikkerhetsalarmen, selvfølgelig.

”Så dumme vi har vært.” tenkte Ola da han hørte lyden. ”Men vi tenkte jo på det. Hvordan kunne vi glemme det nå i siste minutt?” spurte han seg selv.

 

Kurt tenkte antagelig samme tanken, det sto skrevet i ansiktet hans. Nå var det skjedd, det de håpet ikke skulle skje. Hva skulle de gjøre nå?

”Før var alle så utrolig tøffe, men nå skalv de i buksene alle sammen!” tenkte Christian.

”Nå skjønner jeg hva Anita mente.” kom Christian plutselig på. ”Ja, hvordan kunne jeg falle så dypt!” gjentok han for seg selv.

 

I de første sekundene som gikk, sto Kurt, Ola, Christian og Jens lammet av skrekk i butikken.

 

I neste øyeblikk hørte de sirener. ”Politiet kommer!!!” ropte Kurt og begynte å sprinte mot utgangen, men det var for seint.

 

Alle fulgte etter Kurt. Da de sto i utgangen, fikk de med ett en skarp lysstråle rett in i øynene. Det føltes som et lyn, som traff Christian i øyet. Så hørte han bare at noen ropte: ”Dette er Politiet! Dere er…” og så ble alt svart.