”Hvorfor har du ikke vært på skolen?”, spurte mamma. Hun var ganske forbanna siden jeg egentlig ikke hadde forklart at jeg ikke hadde vært på skolen, og i tillegg stod hun nå og viftet med et brev fra skolen. ”Jeg skal forklare”, sa jeg. ”Forklare, hva er det å forklare”, sa hun med en kraftig stemme. Ansiktet var rødt og hun virket ganske opprørt. ”hør hva jeg sier da”, sa jeg med en rolig stemme. ”jeg skal forklare”

”Jeg gikk ned på busstoppet for å ta bussen, bussen var full og jeg måtte ta neste. Når jeg endelig kom på bussen var det bare en ledig plass, og det var ved siden av ei jente. Jeg satte meg ned og satt der bare. Hun sa ikke noe til å begynne med. Jeg satt bare og så ut i luften, det gjorde hun også. Etter en stund spurte hun hva jeg het, ”Roy”, svarte jeg. ”Hvor skal du da Roy?”, spurte hun. ”Skolen”, svarte jeg. Jeg satt fremdeles og så ut vinduet. Jeg hadde egentlig ikke lyst på skolen. Da bussen kom til skolen gikk jeg av. Jeg gikk opp på klasserommet. Jeg satt og så ut vinduet hele dagen. Lærerene sa bare ting som virket uvesentlige. Etter skolen tok jeg bussen hjem , og der var den samme jenta som jeg hadde tatt bussen med tidligere. ”Hei”, sa hun. ”Hei”, svarte jeg uten å tenke meg om. ”Hvor skal du?”, spurte hun. ”Ingen steder”, svarte jeg. ”Får jeg være med da?,” spurte hun. ”Ja”, svarte jeg. Vi gikk på kafé. Der fortalte hun mye om seg selv , hva hun gjorde, hvor hun var fra, osv. ”Jeg må hjem”, sa jeg etter en stund. Så gikk jeg. Neste dag møtte jeg henne på bussen igjen. Vi dro til byen og gikk på kafé. Der spiste vi kake. Kake er godt. Hun satt og stilte mange spørsmål og jeg svarte. Kl 11 gikk vi tur. Det var sol ute og varmt. Hun ville bade, så vi dro og badet. Det var fint å bade. Vi badet i havet. Etter vi hadde badet dro vi på kafé igjen. Vi spiste kake. Etter vi hadde spist kake dro vi hjem igjen. Jeg så henne ikke før neste dag på bussen. Da gikk vi av en annen plass. Vi gikk ned til sjøen. Hun fortalte lenge om at hun likte havet. ”Havet er fint”, sa jeg. Hun hadde med seg mat, men ikke kake, vi spiste maten. Maten var god. Etter vi hadde spist så vi på havet i flere timer, uten å si noe. Hun hadde blå øyne, samme blå farge som på havet. Vi gikk tur. Vi gikk på en gammel skogssti. Stien gikk inn i en granskog, skogen var mørk. Midt inne i skogen var en åpen mark, en slette, der var det lys. Vi satt oss ned på sletta. Hun pratet mye, når hun var ferdig med skolen skulle hun bli lege. ”Hvorfor?”, spurte jeg. Hun fortalte at hun likte å hjelpe andre. Så fint tenkte jeg, men jeg svarte bare :”å ja”. Hun fortsatte og fortelle om hvor hun skulle gå på skole, hvor hun skulle bo, osv. Hun var flink å snakke. Vi ble sittende i skogen. Hun snakket mye. Vi spiste mer mat. Det ble kveld. Jeg fulgte henne hjem, hun bodde i et fint hus. Det var hvitt med sprosser. Utenfor huset var en hage med en fontene. Vi satt der en stund. Så gikk jeg hjem. På veien hjem møtte jeg en jente som jeg kjente. Hun var snill, men litt rar. Alle er litt rar, hun var blitt mindre rar. Hanne het hun. Hanne var fra Sverige. Vi snakket sammen en stund. Så gikk jeg hjem. Hjemme er bra. Jeg spiste kake og så litt på tv. Tv er kjedelig tenkte jeg. Neste dag var jeg hjemme å så på tv hele dagen. Tv er kjedelig. Hanne kom på besøk, vi spiste kake og så på tv.”

”Derfor var jeg ikke på skolen”, sa jeg. ”Det var i allfall en forklaring”, sa hun rolig. ”Ja”, svarte jeg, og følte meg mye bedre. ”Det får gå for denne gangen, men ikke flere ganger”, sa hun, hun virket mye roligere nå, og ansiktet hadde fått tilbake sin vanlige farge.