Jeg står og ser på loddene. De ligger der rolig, og kan innholde en million kroner. Jeg studerer dem nøye. Kanskje det brune loddet på toppen av hyllen, eller det blåe i midten av hyllen. Jeg står der med ”tjuingsen” i hånden. Jeg trekker pusten og sier ”Det store loddet i midten.” Jeg tar hånden frem, og slipper pengen. Den treffer bordet med et dunk.

Jeg går ut. Skulle jeg skrape det nå eller senere? Jeg ser rundt meg. Det var ingen der. Jeg begynner å løpe. Hjemmet mitt var i en konteiner under den høye bybroa. Når jeg er kommet frem setter jeg meg ned og legger det verdifulle loddet på en liten trekasse utenfor. Jeg setter meg ned og tenker hva jeg skal bruke pengene på hvis jeg vinner. Dersom jeg vinner vil jeg ikke bli sett på som den fattigste på gata lenger. Jeg kan spise god mat, og leve under tak. Jeg kan kjøpe fine klær, og leve som normale folk.

Jeg tenker en liten stund da jeg plutselig hører rasling ovenfor. Jeg ser og får øye på Jeremy komme gående nedover mot meg. Han setter seg ned og spør hvordan det går. Da forteller jeg hele historien. Fra jeg fant tjuekroningen til jeg brukte den på et lodd, ett mulig vinnerlodd. Han så forskrekket på meg. ”En million kroner er mye penger ,” sier han. Jeg viser frem loddet. Han gransker det lenge, som om at han aldri hadde sett noe lignende før.

Det går ti minutter, så drar han. Jeg ser etter han. Han er min eneste venn. Jeg hadde møtt han for et år siden utenfor Stortinget. Jeg ser inn i det falleferdige hiet mitt. Hiet var en stor konteiner. Inne i esken var det et par stoler og noen bilder jeg hadde funnet. Jeg har også funnet et lite skap der jeg hadde maten min.

Jeg går litt rundt og ser i hiet. Jeg roter litt i en kasse og finner frem et lite skrin. I dette skrinet legger jeg loddet. Etter dette går opp på brua. Jeg ser på alle de menneskene som kommer gåene over. Jeg ser at de fleste er gifte og har barn. Barna ser glade og fornøyde ut. Dette får meg til å se tilbake til min barndom. Jeg har bodd alene siden jeg var ni år gammel. Mor og far dro da.

Jeg kommer til meg selv, ser rundt, og går hjem under brua igjen. Jeg ser ut på vannet. En båt hadde passet fint tenker jeg. Jeg tar opp skrinet igjen, tar forsiktig ut loddet. Jeg ser på det. Det er to muligheter. Det er noe som kalles tusensjansen her må du få tre like beløp for å vinne. Like ved tusensjansen er det millionsjansen. Her må du ha tre like beløper også. På disse sjansene er det mange beløper du kan vinne, ikke bare et tusen og en million kroner.

Jeg plukker opp en mynt ifra lommen. Den er blank og skinner masse fra den sterke sola. Jeg setter meg ned, og prøver å bestemme hvilke av sjansene jeg skal skrape først. Til slutt kommer jeg frem til at jeg skraper tusen sjansen først. Jeg starter helt øverst til venstre. Siden dette var først gang jeg skraper et lodd viste jeg ikke helt hva jeg skulle, men likevel begynte jeg å skrape. Først ble jeg redd fordi jeg trodde det ble ødelagt etter den mistet stoffet som var utenpå, men jeg skjønte etter litt kikking at tallene stod under stoffet.

Jeg begynner å skrape. Litt etter litt. Tallene dukker opp. Et etter et. Etter å ha skrapt alle tallene ser jeg nøye over. Tallene ble ti, ti, fem hundre, to hundre. Jeg ser igjen og konkluderer med at jeg ikke vant, men holdt på å vinne ti kroner. Jeg ser over loddet en gang til. Jeg tar et dypt pustedrag, og begynner forsiktig å skrape den siste sjansen. Da det første tallet ble en million ga jeg fra meg et stort gisp. Jeg skraper videre. Fem hundre, tre hundre, og to hundre dukker opp. Det er seks tall å skrape. Det er to igjen. Jeg begynner å skrape veldig forsiktig. Så litt fortere, og ser at det nest siste tallet ble en million. Jeg begynner å svette, og får sommerfugler i magen. Det detter mange forskjellige tanker inn i hodet, men tenker selv at jeg må ikke ha for store forhåpninger. Jeg begynner å skrape bakfra på det siste tallet. Veldig forsiktig. Ser at de tre siste tallene er en null, en null, enda en null...