Når man snakker om hvordan livet kommer til å se ut eller skal være, fra en helt uerfaren part i livet, ser man ofte for seg seg selv som en 30 år gammel velutdannet kvinne, arm i arm med den o’store kjærligheten, tre unger på slep, hvit villa på Frogner, en skinnende Mercedes stasjonsvogn og en strihåra gneldrebikkje. Man ville nok aldri visst at dette ille bli fryktelig annerledes. At veldig tidlig i livet ville det komme et stort vendepunkt. Det opplevde jeg.

Den tunge luften på badet kvelte meg. Om det var mammas sterke toalettspray som forårsaket det, eller bare det at jeg kanskje glemte å puste, vet jeg ikke. De hvite flisene på veggen hadde jeg aldri studert så lenge. Det var en bred sprekk mellom to av flisene som lignet en vei; en vei som delte seg. Jeg stirret på veggen i enda ti nye, uendelige minutter, før jeg kastet prøven og gikk ut. Jeg måtte komme meg ut så jeg ikke ble kvelt.

Jeg snek meg forbi kjøkkenet. Mamma, pappa og Linn satt og spiste rester av lasagnen fra helgen. Jeg ble kvalm av den hengende middagslukten som svevde rundt i hele leiligheten, så jeg steg inn i noen tilfeldige sko, løpte ned alle trappene og ut av blokken hvor vi bodde. Ute var det kaldt, det var sent på kveld og gatelysene var tenkt. En forbipasserende nabo ville kanskje sett meg og tenkt: ”Der er Tina, den 16 år gamle jenta fra nr 206 som alltid hører på høy musikk. En helt normal tenåringsjente.” En forbipasserende fremmed ville nok tenkt: ”Hun der så litt blek ut, sikkert mye skolearbeid for tiden”, og deretter luftet hunden videre. Ingen av de ville visst hva som egentlig lå bak Tina, den høye musikken og mitt bleke fjes. De hadde vel kanskje tenkt noe annet om det stod ”gravid” med svart sprittusj i pannen min. For det var det jeg var. Gravid. Jeg smakte på ordet, ble enda kvalmere og gikk inn igjen. Det var mer enn nok middag for min del.

Nå var det blitt oktober og det var kaldt ute. For to måneder siden virket alt så perfekt. Ikke bare var det varmere, men i forhold til nå var jeg også sammen med Marius. Det var før han dumpet meg over en SMS og sa han likte en annen. Det hadde knust meg, men likevel hadde jeg sakte, men sikkert komt meg videre i livet. Nå falt jeg helt tilbake; jeg var gravid med han. Bare det faktum at han sendte en tekstmelding med et innhold på to setninger for å fortelle at vårt 5 måneder lange forhold var over, kan vel gi et innblikk i hvor barnslig og umoden han egentlig var. Jeg lå i sengen og tenkte på dette og over alt som hadde skjedd. Vi hadde vært alene hjemme hos meg en fredagskveld, sett en film og en ting førte til en annen. Skolen burde virkelig gi ut bedre kondomer! Jeg må ha vært like barnslig for han, for jeg besstemte meg for at han ikke skulle få vite det. Ingen skulle få vite det.

Det var vanskelig å skjule. Magen vokste, jeg var kvalm, sulten og bitter hele tiden. Jeg kranglet med lillesøsteren min hele tiden, spydde hver morgen og alt føltes utrolig forferdelig og endeløst. Mamma var ikke dum, og en søndag morgen satt hun seg på sengekanten og strøk meg over håret. ”Vesle Tinamor, du vet du kan fortelle meg alt,” sa hun mykt. ”Ja,” svarte jeg og trakk dynen over hodet. ”Jeg vet hva det er,” sa hun igjen, med en litt mer alvorlig undertone denne gangen. Jeg dro ned dynen igjen. ”Hvor langt er du på vei?” fortsatte hun, og jeg reiste meg opp i sengen, like kvalm som alltid. ”2 måneder,” sa jeg lavt og snudde meg, så ut vinduet. Det hadde begynt å snø. ”Hva har du tenkt å gjøre da?” sa hun og reiste seg opp fra sengekanten, begynte å rydde over skolesaker på pulten min. Hun begynner alltid å rydde når hun er stresset, lei seg eler sur og fortvilt. ”Jeg vet ikke,” svarte jeg tomt, fortsatte å studere snøen som dalte ned fra himmelen. ”Du vet du ikke kan beholde barnet,” sa hun igjen og begynte å ta opp klær fra gulvet. Jeg stirret vantro på henne. ”Slutt å rydde! Jeg vet det, det er det eneeste jeg har tenkt på den siste uken, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,” sa jeg sint. Mamma slapp klærne, gikk bort til meg igjen og sa: ”Du skal ta abort, Tina, det er det du skal gjøre.” Så gikk hun ned. Jeg hørte hun febrilsk tok ut av oppvaskemaskinen. Jeg tok dynen over hodet igjen, og la meg til å sove.

12 uker er grensen til hvor lenge man kan være gravid før man tar abort. Jeg var nå 10 uker på vei, og det var langt nær på tide. Likevel var det noe som stoppet meg, enda hvor mye mamma maste hver eneste dag om at vi skulle få gjennomført det, mer stresset for hver dag som gikk. Det var min kropp og det var mitt liv. Om jeg tok aboirt, ville jeg drepe et stakkars menneskeliv, og det var uutholdelig å tenkte på. Mamma sa også at jeg måtte fortelle det til Marius, men jeg ville aldri snakke med han i det hele tatt! Aldri igjen.

Det var mandag, og pappa tvang meg på skolen. Morgenkvalmen hadde holdt meg lenge på badet, så enda en gang kom jeg for sent, men så vidt jeg vet visste ingen om graviditeten. Jeg gikk med store klær, og prøvde å oppføre meg så naturlig som mulig. Jeg gikk med venninnene mine i friminuttene, prøvde å følge med på hva de sa, le når de sa noe morsomt. Jeg sto med ryggen til, og så ikke det komme. Marius rykket meg i armen og dro meg utenfor skolen, et sted hvor det ikke var noen andre og sa: ”Din mor har ringt min mor, så jeg vet det. Hvorfor har du ikke sagt noe?” Jeg hadde ikke sett han på lenge. Han hadde dype, blå øyne, halvlangt, mørkeblondt hår og hadde på seg en grå hettejakke og hvite Converse. Nok en gang fikk han alt til å se bra ut, uansett hva han hadde på seg. Jeg klarer ikke helt beskrive hva jeg følte for han på den tiden. Jeg var sur, irritert, i overkant skuffet og fikk vondt i hjertet bare noen sa navnet hans, men likevel var han også den første gutten jeg hadde vært sammen med; den første gutten jeg hadde sagt de tre store ordene til. ”Jeg vet ikke,” svarte jeg og så ned i bakken. ”Jeg hadde ikke snakket med deg på lenge.” Han tok hånden min og sa: ”Jeg er lei meg om du ble såret. Det var ikke meningen å såre deg.” Jeg så opp på han. ”Ikke det, nei? Vel, det gjorde du og nå har jeg hatt det helt jævlig de siste to månendene. Jeg er gravid, og du er faren. Hva skal vi gjøre?” Han så på meg igjen, irritert over hvor frekke tonen jeg hadde. Så smilte han. ”Du skal ta abort.”

Det gikk enda en uke utenat jeg plasserte mine føtter på skolen. Jeg lå bare i sengen, for det meste gråt jeg og skrev overfølsomme dikt i dabokden min, rev i stykker bilder av meg og Marius fra i sommer og visste alt i alt ikke mine arme råd om hva jeg skulle gjøre. Selvfølgelig var det mest fornuftig å ta abort, med tanke på alt sammen, men likevel sa mitt hode noe helt annet. Jeg ville se babyen, se om den lignet på meg eller Marius, jeg ville bli mor. Av de grunnene kranglet jeg med mamma hver eneste kveld, ved hver eneste samtale og hvert eneste måltid. ”Du er altfor ung og uansvarlig til å ta vare på en baby, Tina!” sa mamma høyt og tydelig hver eneste gang. Av en eller annen grunn fikk det bare meg til mer lyst på den. Jeg var barnslig og umoden, så ikke alvoret i det, og bestemte meg for å beholde ungen, til tross av hva hun, Marius og alle sa. Etter mange søk og treff på Google visste jeg hva jeg ville.

”Surrogatmor!?” sa mamma og pappa høyt i kor. ”Surrogatmor, ja,” sa jeg og fortsatte: ”Da får jeg se babyen min, noen som ikke klarer å få barn skal få et, og dere får som dere vil. Vinn-vinn situasjon!” ”Er du klar over hva du begir deg selv ut på?” spurte mamma og dyttet middagsfatet fra seg. ”Å gi fra seg babyen din er ikke så lett som du tror.” ”Jeg klarer det,” sa jeg. ”Jeg har bestemt meg.” Pappa satt glasset sitt hardt ned på bordet, dyttet seg vekk fra bordet og gikk raskt inn i stuen. Mamma satt og stirret ned i maten sin og lillesøsteren min Linn hadde for lengst forlatt området, kanskje sekundet vi begynte å krangle. ”Jeg har bestemt meg,” gjentok jeg nok en gang og gikk opp på rommet. Jeg hørte at mamma begynte å rydde av middagsbordet.

Måneder gikk. Det var snø ute, det var kaldt, og det var februar. Likevel gikk ting mye bedre! Jeg og mamma var blitt venner igjen. Selv om hun ikke likte valget jeg tok, støttet hun meg i det. Jeg hadde forklart situasjonen til Marius også, men han var likegyldig til det hele. Noen ganger lurte jeg på om han i det hele tatt visste hva å være gravid betydde. Likevel var han bare glad han ikke ble far, og jeg var glad jeg ikke måtte snakke med han igjen. Det gikk mye bedre med meg, selv om snøen dalte ned og gjorde bakken om til is.

Jeg og mamma dro for å snakke med en mann; mannen het Thorstein, det stod på døren hans. Jeg og mamma satt oss i hver vår stol foran han. Han satt bak et bord, foran en laptop og massevis av papirer i forskjellige bunker. Rundt oss var det mange bilder og bokhyller. Vi hilste, og jeg forklarte situasjonen min. Han så på meg i et par sekunder før han responderte med: ”Jeg håper du vet hva du begir deg selv ut på. Å gi vekk babyen sin etter et svangerskap er veldig vanskelig, selv for voksne.” Dette hadde jeg hørt før. ”Jeg vet det, men jeg er over tiden til å ta abort, og jeg kan ikke beholde babyen selv. Jeg ser på dette som eneste utvei.” Han så på meg, nikket og rotet i papirene. ”Da har jeg en familie som veldig gjerne ønsker seg en baby,” sa han og gav meg et bilde. Bildet var av et par som smilte; en dame og en mann, trolig i 30-årene. De så lykkelige ut. ”Damen du ser, Henriette, klarer ikke å få baby.” Jeg ga han tilbake bildet. ”Er du helt sikker på at du vil dette,” sa han igjen. ”Ja,” sa jeg og tok hånden til mamma. ”Det er jeg.” ”Da vet jeg om to personer som blir veldig glade,” sa han og smilte.

Jeg hadde termin i juni og var nå 8 måneder på vei. At jeg var gravid visste selvsagt alle på skolen, det gikk til og med diverse rykter om det også, men jeg brydde meg ikke. De fleste støttet meg i det, og det eneste jeg så skulle bli mobbet med var når vennene mine sa jeg ikke fikk være med på fest siden jeg allerede hadde ølmage. Selv om det var slitsomt, vondt og tungt for ryggen, gikk det faktisk veldig bra! Jeg gledet meg bare til 23. Juni slik at alt skulle bli normalt igjen. Så normalt som det kunne bli, vel å merke. Jeg ville heller ikke vite kjønnet på barnet, for da hadde jeg nok helt sikkert fundert navn til den vesle klumpen, noe som hadde blitt vanskelig for meg i ettertid. Jeg gledet meg bare til å se de lykkelige fjesene til Henriette og Erik når alt var over. De hadde jeg holdt god kontakt med gjennom hele svangerskapet og de fikk stadig nye oppdateringer over hvordan det gikk.

Det var varmt den dagen. Gradene var oppimot 25 på gradestokken og solen stekte på himmelen. Jeg lå inne på sofaen med en våt håndduk over pannen og med flere glass vann på bordet ved siden av. Mamma satt i stolen på terrassen rett utenfor og leste et blad. Fuglenes sang ble overhørt av den høye musikken fra radioen. ”Mamma!” ropte jeg. ”Hjelp meg opp, jeg må på do!” Hun kom fort inn, tok meg i begge hendene og hjalp meg opp. Noe silte gjennom buksen min og ned på gulvet. ”Du kom visst for sent,” sa jeg oppgitt. ”Thea, jeg tror vannet ditt gikk,” sa hun sjokket. ”Hva? Jeg har ikke termin før neste uke,” sa jeg vantro. Hun smilte. ”Nettopp.”

Vi kjørte fort gjennom byen. Smertene mine kom og gikk, men det var verre enn hva jeg noen gang hadde opplevd. ”Kjør fortere, mamma!” ropte jeg gjentatte ganger. ”Jeg kjører ikke utrygt,” sa hun. ”Vi er snart fremme.” Vi ankom sykehuset, hun hjalp meg inn og løp bort til den første sykepleieren hun så, fikk meg inn på et rom og opp i en seng. De neste 6 timene er vanskelig  å beskrive. Veene kom og fikk; de ble verre og verre for hver gang. Jeg og mamma hadde gått på kurs sammen og lært pusteteknikker, så jeg skulle bli forberedt til dette, men ingen kurs i verden kunne forberedt meg til det! Etter 5-6 timer hørte jeg endelig et etterlengtet babyskrik. Jeg utførte en normal fødsel, og legene sa jeg var flink. Mammas hånd må sikkert til fysioterapeut, for jeg har aldri holdt noe så hardt i hele mitt liv. Ingen gymtime på skolen kunne heller noen gang fått meg så sliten som jeg var da. Så fikk jeg den 3 kg tunge, rosa klumpen i armene mine. Om det skulle være vanskelig å beskrive fødselen, har jeg ingen sjanse til å forklare hvordan det var første gangen gutten så meg inn i øynene, eller første gangen den holdt meg rundt lillefingeren. Jeg holdt han i armene mine, så på han i flere timer. Han hadde Marius sine blå øyne og min nese, i følge mamma. Jeg holdt han helt til jeg ikke klarte mer. Jeg måtte gråte meg til søvn den kvelden, for jeg visste hva som kom til å skje dagen etter.

I skrivende stund er jeg 30 år gammel. Jeg holdt ikke kontakten med Henriette og Erik etter de kom og hentet han, men jeg har tenkt på de hver dag de siste 14 årene. De lykkelige fjesene da de fikk han i sine armer, og den grå stasjonsvognen deres som kjørte vekk fra blikket mitt i sykehusvinduet. Alle sa det kom til å bli tungt for meg å gi fra meg babyen, men ingen klarte helt å forbrede meg på at det kom til å bli så hardt som det var og fortsatt er. Livet mitt tok et vendepunkt og tanken om jeg som 30 år gammel velutdannet kvinne har endret seg radikalt nå som jeg har en liten leilighet i Bergen, uten mann, uten barn, er utdannet frisør og har min mor som min beste venn. Det er ingen fasitsvar på hvordan livet blit komplett på og hvordan du blir lykkelig. Jeg gjorde mitt største valg som tenåring og må nå leve med konsekvensene av det resten av livet. Det er slik mitt liv ble formet. Jeg vet også nå at livet består av ned- og oppturer, og at det er i motbakker det går oppover, at livets generelle mening er å være lykkelig, uten svar på hvordan du blir det. Mitt navn er Tina og om det nå skulle stått noe nytt i pannen min med svart, vannfast sprittusj ville det stått ”sterk”. Det er hva som gjør meg lykkelig.