Jeg kjente at jeg fikk en ubehagelig bølge av varme igjennom kroppen. Jeg kunne føle at det begynte å renne svette nedover ryggen min, og håndflatene mine begynte å bli klamme. En liten dråpe begynte å renne nedover pannen også traff den nesa mi. Komfortabelheten min var senket til bunns, som en stein fanget i en sekk og kastet imot havet med en 10 kilos stein i. - Hadde egentlig bare lyst til å synke ned i bakken, eller hva jeg sto på.

 

Romdrakten, med hjelm og sko som jeg hadde reist helt opp hit med satt ordentlig fast nå. Alle prøvene som hadde tatt utrolig lang tid var bare bortkastet nå.

 

Livet har jo ikke sikkerhetsnett, og det hadde i alle fall jeg fått erfare mange ganger før, men ikke så grundig som nå. - Hva skulle jeg gjøre?, sa jeg til meg selv. Hva skulle jeg gjøre? Komme med en smart vits jeg gjør på romsenteret når vi trener, som får alle til å le? - Nei. , sa jeg til meg selv. - Jeg kan ikke det nå. De glemte meg, helt alene på en annen planet. Er det umulig å dra fra noen på en slik situasjon? Situasjonen er jo forferdelig og uutholdelig.

 

Som om å bli mobbet, de bare slenger deg i snøen så stikker de. Og man har ikke en eneste anelse på hvor man er, så man vet ikke om man skal gråte eller ikke. Jeg hater den følelsen der, men nå er jeg her.. Jaja, ene og alene, tror jeg?

 

Minuttene føltes som år, og sekundene virket som hele dager. Jeg kunne føle hvert eneste hjerteslag som trommet under rom drakta mi, imens jeg bare sto der. Hvis jeg hadde hatt en pistol, så hadde jeg vært usikker på om jeg skulle holde den ladd imot min egen tinning eller de andre som forlot meg her sin.

 

Plutselig som en eller annen eksplosjon, dro de. Det var en ubehagelig følelse, og den hadde masse depresjon i seg. Hva tenkte de på? Var det så forferdelig morsomt?

 

Jeg bestemte meg for å gå litt rundt, og se hvordan månen egentlig var. Den lignet jo egentlig på en ost, som folk flest sier. Så jeg reiste meg opp og gikk rundt. Det er verken vær eller vind på månen, så om jeg går i ring ser det veldig fort. - tenkte jeg for meg selv der jeg gikk nervøst.

 

Hvor lenge ville dette holde? , var spørsmålet mitt som gikk i hodet mitt kanskje 20.0000 ganger før det stoppet. Kanskje det vil gå opp for meg at jeg kommer til å bli det første mennesket som dør på månen? Aleine i det dystre mørke rommet av ingenting!

 

Jeg tittet opp! Der så jeg ett kjempe sterkt lys som kom mot min retning! jeg tenkte, hvem er det? kanskje romvesener, hva vet jeg?

 

Lyset kom nærmere og nærmere, det var som om den var en basketball. Den ble i alle fall behandlet sånn. Det begynte å buldre og hamre i bakken. - hva skjer!? , skrek jeg. Bakken begynte å sprekke opp, og små huler ble lagd i bakken. Jeg la meg ned på kne og skrek: " Gud, hvis du virkelig elsker meg nå. Selv om du ikke er i rommet her så hjelp meg ! "

 

Så kom jeg på.. Hvis jeg hoppet, kom jeg jo 6 meter opp i luften. Derfor tok jeg et stort hopp, og satset imens jeg kunne. - " Livet er ikke enkelt her oppe?", tenkte jeg imens jeg var i luften.

 

Det begynte å buldre i bakken, mer og mer og mer! - Akkurat som om månen skulle til å smelte eller falle sammen! Tilslutt krympet den sammen så bakken fikk en stor haug med måne sand midt på. Det var ikke snakk om brun sand, men blå sand! Med masse jernklumper i.

 

Sakte gikk jeg bort til den store haugen med blå sand. Kjempe skeptisk, men ikke redd! Så satt jeg meg ned på kne foran den store haugen, og deretter lot jeg handa mi stryke igjennom sanda for å kjenne hvordan månesand egentlig var. Akkurat som dun eller noe mykt som man ikke får lyst til å gi slipp på!

 

Plutselig kom en rosa dott opp av haugen, og skremte meg. Den lagde en rar lyd som påvirket ørene mine sterkt og fikk meg til å få hodepine. Jeg hadde hendene mine på ørene utenfor drakta og knep igjen øynene.. Skrittene mine tok plassen bakover sakte.

 

Det lille krypet var hårete, rosa og hadde små øyne som var knall grønne med blå pupiller.. Liten og rosa som en klump, men var den farlig? Kunne den snakke?

 

Jeg stoppet og lukket øynene mine forsiktig opp, mens jeg tok hendene mine saktere ned fra hodet mitt. Og der sto jeg, helt bevisst om at nå kunne løpet være kjørt eller at jeg faktisk kunne få litt hjelp.

 

- ”H-h-eei..? , sa jeg nølende. Imens handa mi sakte, men sikkert vinket litt.

- ”Hallo, Hallo, Hallo, Hallo?”, ropte den masende stemmen tilbake.

 

Jeg ble sjokkert over at jeg sto der med ett eller annet uten om jordisk vesen foran ansiktet mitt.. Eller.. Hjelmen min da, for den saks skyld. Fingrene mine begynte å tumle om hverandre, og jeg bet meg nervøst i underleppa. Øynene mine lot seg se ned på bakken. Så prøvde jeg igjen.

 

-” Hvem er du? ”, spurte jeg.

-” jeg er er er.. hvem.. er jeg? ”, sa den kjapt tilbake imens den så fortvilet på seg selv.

- ” Kan du hjelpe meg?”

- ”selvfølgelig!?”, skrek den.

- ” Au! Ikke så høylytt, vær så snill. Det skjærer i ørene mine!”, ropte jeg tilbake.

- ” Beklager, jeg har problemer med lydnivået mitt”, sa den. – ” Men hva jeg kan hjelpe med deg? ”

- ” Hva du kan hjelpe meg med? ”, rettet jeg.

-” ja, noe sånt. ”

 

Så begynte jeg å fortelle hva som hadde skjedd i løpet av de timene som hadde gått, og det lille vesenet visste hva det skulle gjøre. Den besluttet seg å åpne en portal midt ute i den øde.

 

-” lykke til ! Dette skjer ikke hvert lysår! ”, sa den.

- ” Tusen takk. Jeg skal huske deg! ”, svarte jeg.

 

Portalen var lysende, det var som å se på sola. Og om ikke det er sterkt nok vet ikke jeg! Føttene mine plantet seg til bakken og jeg gikk inn i portalen, med håp om å komme til Jorda igjen.