”Vilde!".

Moren ropte etter henne igjen. Vilde løp bortover kjøkkengulvet med små hurtige skritt, og med hendene fulle av bolledeig. Latteren var som fuglekvitter som trillet ut fra det søte ansiktet, med rosenrøde kinn. Hun likte å gjøre det hun selv ville. Gjerne det motsatte av hva moren ba henne om. Men det var slik hun var, den lille jenta, som nå løp rundt i huset og strødde mel etter seg. Hun ville nemlig at mammaen skulle løpe etter henne, i stedet for å stryke på hodet til den nye babyen. Den babyen som gjorde at Vilde ikke kunne sove ved siden av moren mer, men måtte sove alene på eget rom. For plassen ved moren måtte Kasper få.

Vilde hadde nettopp fylt 3 år, og blomstret om kapp med våren. Maidagene gikk fort forbi og varmen begynte å komme.

Hun endret kurs og løp mot stuedøra. Men plutselig lettet bena hennes fra gulvet og hendene hennes kunne nå taket. Hun så ned og klukklo da øynene hennes møtte det blide ansiktet til moren, Lone. Hendene som holdt henne oppe i takhøyden var gode og varme. Fulle av morskjærlighet. De gikk hånd i hånd tilbake til kjøkkenbenken og fortsatte bakingen. Kasper ”smågryntet” en gang iblant, men da laget Vilde enda høyere lyder slik at hun kunne beholde sin mors oppmerksomhet.

Hun var et nydelig pikebarn, som hadde tilbrakt sin oppvekst med moren. Faren hennes kom og dro som han ville… ”Han er på ferie”, pleide moren å si.

Ettersom dagene gikk, syntes hun at det var flott å være storesøster, og ekstra fint var det å få være med når han skulle stelles. Når moren ikke så, pleide hun å bøye seg ned og snuse litt på det lille hodet som var dekket av små hår, granske hans blå øyne og la fingrene hans gripe tak i det lange lyset håret hennes.

Ukene gikk, og plenen ble full av små blomster. Sola ga liv og varme til hagen. Vilde og moren satt ute i den varme formiddagssola. Hun løp lett og lystig over den lille plenen og svingte seg rundt i den sommerhvite kjolen med sommerfugler på. Da Kasper sovnet ble moren med henne og de lagde to blomsterkranser. Vilde satte den største på hodet til moren og nusset henne på pannen. Så satte hun sin egen på hodet og danset rundt, mens hun kvitret og lo. Hun stoppet ved hageporten og så på bilene som kjørte. "Svusj” sa det, og bilene suste forbi. Hun fikk aldri gå utenfor hageporten alene. Selv om hun hadde veldig lyst.

Hun satte seg på trammen opp til huset og tørket bort grønsken på de hvite sandalene. Hun hørte Kaspers gråt, og moren som sang beroligende viser. Hun satt i sin egen verden. Konsentrerte seg om den nye kjolen med løvetannsaft på og sandalene med grønske. Hun tittet nysgjerrig bort på hageporten. Moren ropte på henne, men Vilde enset det ikke. Hun reiste seg opp, gned seg i øynene og ruslet stillferdig mot porten. Hun visste at nå ville hennes mor komme løpende og de ville gå hånd i hånd tilbake. De små fingrene tok et godt grep rundt håndtaket og porten åpnet seg. Hun skottet mot huset for å se etter moren, men hun kom ikke.

Det stod en liten blå blomst på andre siden av vegen. Og den ville hun ha. Hun var sikker på at moren ville bli glad! I det hun tok de første skrittene ut i vegbanen, så hun for seg hvordan morens hender ville holde om henne i det hun løftet henne opp. Hvordan moren ville klemme henne inntil seg og leie henne inn igjen.

Hun følte at hun ble løftet opp. Men det var så kraftig. Ingen myke bevegelser, ingen varme hender, ingen morskjærlighet. Metall mot barn. Øynene hennes lukket seg i det hun landet på bakken. Det lyse håret dekket ansiktet hennes, og den blå blomsten var klemt under barnekroppen.

Moren kom løpende ut, og ropte på datteren med et desperat håp i stemmen. Hun kastet seg ned ved siden av barnet sitt og strøk det lyse håret bort fra ansiktet. Tårene fra morens øyne landet mykt ned på Vildes kinn. Den engang så hvite kjolen som hun bar, var ikke lenger farget av blomstersaft, men av hennes blod. Av urettferdighet.

Damen som kjørte bilen satt i vegkanten. Tårene trillet nedover de bleke kinnene. Stillheten tok fatt igjen.

Hvordan kan livet være så urettferdig, at en mor må gi slipp på sitt barns hånd, for å så tvinges til å hviske barnet farvel?

Det eneste som brøt den påtagelige stillheten, var morens gråt over sitt kjære barns død.